Nyheter

Sløtface tar skrittet inn i popunkens førstedivisjon

ANMELDELSE: Sløtface friker ikke ut selv om de tar skrittet inn i poppunkens første­divisjon.

Av Mode Steinkjer

Sløtface «Try Not To Freak Out» (Propeller)

Om man skal hoste opp to absolutte ytterpunkter innen populærkulturen, er det få som står lenger fra hverandre enn Patti Smith og Nancy Drew. Punkdronningen på den ene siden og Frøken detektiv på den andre, feministikoner på hvert sitt vis, markerer spennvidden i tekstuniverset til Haley Shea i Stavanger-bandet Sløtface, som med albumet «Try Not To Freak Out» står krystallklart fram som poppunkens nye fanebærer i Norge – med trykk på «pop».

Med et fandenivoldsk glimt i øyet og personlige innrømmelser som ballast gyver hun løs på «it-girls», kroppspress og generelle sosiale forventninger allerede fra åpningskuttet «Magazine», men uten å rette en pekefinger mot noen andre enn seg selv. Med tekstlinjer egnet til å bli plukket opp som allmenne slogans («Patti Smith would never put up with this shit») og korte, perfekt skrudde kraftpoplåter med stor allsang- og gjennomslagseffekt, innfrir Sløtface alle ønskene om at de virkelig skulle levere det bandets tidligere EP-er lovet.

Sløtface har lenge vært et band med stort internasjonalt potensial, og de har fått sin dose medieomtale på grunn av bandnavnet som av strategiske grunner ble endret fra Slutface til Sløtface, som er litt mer spiselig for sosiale medier. Som feministisk markør fungerer imidlertid navnet fortsatt, og med albumutgivelsen er sjansen stor for at oppmerksomheten endelig skal dreie seg mer mot musikken og mindre mot det kuriøse navnebyttet.

Det er litt Pixies møter The Savages møter Nirvana møter Sleater-Kinney. Det er ikke en svak låt på albumet, som framstår som poengtert og viljesterkt. Musikken er høyenergisk med rocken brytende i overflaten, lett rufsete og melodiøst sett like smittende som tekstlinjene, som når Shea med stort hitpotensial i «Pitted» tar oss til det store, noe pinlige togapartyet idet verden går under. Her hyller hun sterke forbilder (også Bowie) uansett sjanger gjennom kommentarer som «I’m hoping for Queen B/But I can fake it to Bohemian Raphsody».

«All songs by Sløtface», men tekstene tilskrives Shea som uttrykker en kraft og en inderlighet som ikke levner tvil om at de kommer fra hjertet. Hun, Tor-Arne Vikingstad (gitar), Lasse Lokøy (bass) og Halvard Skeie Wiencke (trommer) tok med seg 27 låter til produsent Dan Austin (Doves, Cherry Ghost), hvorav 10 ligger igjen på albumet som distinkte pamfletter fra et gitt generasjonsståsted.

Med smarte observasjoner – ikke uten en viss sår uro – synger hun om det å vakle mellom det ubekymret unge og det ansvarlig voksne, mellom å bry seg eller ikke. Slik setter «Try Not To Freak Out» ord på den usikkerheten alle har følt og tenkt i en viss fase i livet, og for en befriende gangs skyld er det ikke «gutteklubben» som avleverer tekstene, tankene eller musikken i seg selv.

Nancy Drew i låten med samme navn forvandles i Sheas øyne til en feministisk nattjeger som knuser musikkbransjens «boys club», helt i tråd med den overmodige punkpopen på plata for øvrig. «Magazine», Blondie-aktige «Sun Bleached», bakgårdsuniverset i gladpillen «Backyard Adventures» og den underfundige «Night Guilt» står igjen som øvrige høydepunkter og lovnader på at den festen som skal holdes når verden går under, den blir fort fulltegnet om Sløtface står for underholdningen.

Mer fra Dagsavisen