– Er det virkelig bærekraftig? Kan Norge fortsette å ha en slik vekst i offentlige stillinger? spør regiondirektør Svein Olav Simonsen i NHO i dette debattinlegget. Illustrasjonsfoto: Jan Haas / NTB scanpix

Skal Rogaland heie fram mer offentlig byråkrati, bare det kommer til oss?

DEBATT: Å erstatte bortfallet av verdiskaping og sysselsetting som vi har sett i olje- og gassindustrien fordrer at vi tar utrolig mange nye initiativ.

Rogalandsavis

Av: Svein Olav Simonsen, Regiondirektør NHO

La det være tindrende klart både for Rogalands Avis og andre: NHO Rogaland vil at når vi først skal ha et Landbruksdirektorat, så skal det være i Rogaland. På Jæren. I matfylket. Midt i landbruks- og næringsmiddelland. Dette er den riktige plasseringen for et slikt direktorat, og vi skal være med og kjempe for å få det hit. Hallo. Hvor skulle det ellers være?
Samtidig er det slik at den sterke veksten i offentlige arbeidsplasser må løye. Perspektivmeldingens budskap er tydelig nok: Gullalderen er over. Den økonomiske veksten blir lavere. Utgiftene til pensjoner er på vei opp. Oljeinntektene har falt, og vil avta ytterligere. Avkastningen er lavere enn før. For 2060 anslås nå et gap mellom samlede inntekter og utgifter tilsvarende fem prosent av samlet verdiskaping. Å tette dette gapet vil kreve årlige budsjettkutt på fem milliarder kroner i alle år etter 2030. Handlingsrommet svinner hjerteskjærende raskt.

Det refereres til flere mulige veier som vil dekke opp dette gapet. Det enkleste svaret er at vi alle jobber mer. 16 prosent mer er det magiske tallet. Det er en besnærende tanke, men ikke lett, med alle de utfordringene som følger av digitalisering og robotisering. Vi går gradvis bort fra arbeidsintensiv produksjon som olje og gass, og over på næringer som krever mindre arbeidskraft. Men arbeid for alle er selvsagt noe vi i NHO føler et særskilt ansvar for, og her vil vi også øke innsatsen framover.

Et dramatisk økt skatte- og avgiftstrykk for både bedrifter, arbeidstakere og forbrukere kan tette gapet mellom inntekter og utgifter. Men dette vil være en ulykke for privat forbruk og for konkurransekraften til et allerede utsatt norsk næringsliv.

Videre kan økt realavkastning på oljefondet fra 3 prosent til 5 prosent eller en økt oljepris til gamle høyder på 110 USD bringe oss raskt til mål. Da snakker vi om å ha flaks. Jeg tror ingen av oss vil satse på flaks alene som løsning for en av våre største samfunnsutfordringer.

Vi lukker også gapet med en økning av effektiviteten i offentlig sektor på 0,3 prosent i året. Det høres kanskje befriende puslete ut, men det er før vi ser de økte behovene på så mange områder. Det er store behov for flere varme hender i omsorgsyrkene, lærere til ungene våre og faglært kompetanse i barnehagene. Hvor mye mer kan da direktoratene vokse, hvor mye mer passe-på-industri kan vi ta initiativ til, og hvor mange flere halvsjefer kan vi stappe inn i det offentlige Norge før det blir umulig å nå målet om 0,3 prosent effektivitetsøkning? Vi tror svaret er øredøvende lite.

Siden 2008 har Norge fått netto 63.000 nye jobber. Av disse har 40.000 kommet i staten. Selvfølgelig er det flott og lettvint om mange flere av disse er i Rogaland, det er ikke så lett å si opp statlige embetsmenn heller. På en måte høres det ut som et slags nirvana for noen av oss lett aldrende menn, som har hørt rykter om at innflygingen har startet og sikkerhetsselene må på, selv om det fortsatt er 20+ år igjen.

Men er det virkelig bærekraftig? Kan Norge fortsette å ha en slik vekst i offentlige stillinger? Skal det historisk verdiskapende Rogaland, vi som har bidratt til eksportinntekter og skatteinntekter fra lønnsomme private arbeidsplasser gjennom så mange år, jobbe aktivt for å få enda flere passe-på-jobber, så lenge de bare kommer her til oss?

Vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Å erstatte bortfallet av verdiskaping og sysselsetting som vi har sett i olje- og gassindustrien fordrer at vi tar utrolig mange nye initiativ. Noen av disse vil komme fra statlige jobber som vi har naturlige forutsetninger for å håndtere bedre enn andre. Landbruksdirektoratet er et godt og typisk eksempel på det siste. Som Sjøfartsdirektoratet var det sist det ble flyttet ut arbeidsplasser fra Oslo. Men de aller fleste av disse må og bør komme i kraft av lønnsomme, gode jobber i privat sektor. Vi må bygge på det vi er gode på og de må ha et stort innslag av internasjonalt salg. Rogaland skal og må være i førersetet på denne utviklingen. Og vi av alle må være tydelige på behovet for det. Da kan vi ikke samtidig si, supert, kjør på, så lenge passe-på-jobbene kommer til oss.