Av Engwall Pahr-Iversen
Hun leste, til sin siste levedag, hver eneste linje i sitt ukentlig tilsendte eksemplar av Nordisk Tidende, og kontrollerte nøye med en stadig fuktet pekefingertupp at den faste oppfordringen i dødsannonsene i Nordisk Tidende – «bedes offentliggjort i avisene på hjemstedet» – ble tatt hensyn til og trykket i Stavanger-avisene. Ble det ikke gjort, klaget hun aldri til bladene, men nøyde seg med å fortelle folk at disse avisene slett ikke var å stole på.
Hun var heller ikke i tvil om at John Yauchstetter på mange måter representerte forfallet i den norskspråklige avisen i Brooklyn. Han skrev på engelsk. Da jeg lusket rundt i redaksjonslokalene som utvekslingsstudent på det svært så tidlige sekstitallet, var det imidlertid old John som stadig doserte for meg betydningen av å nevne flest mulig navn i reportasjene. «Stick to namedropping», var hans journalistiske mantra.
Stavangermannen Karsten Roedder – som den gang var blitt redaktør uten egentlig å bli det – var travelt opptatt med å sy avisen sammen som han hadde gjort i alle sine år som redaksjonssekretær, mens den nylig avgåtte redaktør – uten egentlig å ha gjort det – Carl Søyland fra Flekkefjord – var fortsatt i full aktivitet som den representerende og ustanselige glanskastende redaktør. Hvor to og tre forsamlet var i Brooklyn, Carl Søyland var midt blant dem. Karsten Roedder passet avisen.
Brooklyn kunne en gang framstå som en slags norsk koloni med et svært så sterkt stavangersk preg – med en solid dose av godtfolk fra Sandnes attåt. På 1930-tallet ble det anslått at det bodde 63.000 mennesker av norsk herkomst i New York-bydelen. Boktrykker Emil Nielsen fra Horten var ansvarlig for den aller første utgaven av Nordisk Tidende den 3. januar i 1891. Hortens-Nielsen var en frodig og fargerik figur som brydde seg en god dag i hva folk mente om han. Han visste hva han ville, og ville hva han visste.
Emil Nilsen hadde en programerklæring for den avisen han skulle lage: «Man vil have et organ, der ikke, for at bruge Ibsensk udtryk; «som merke heiser usseldoms klude», men som i spiren støtter ethvert arbeid i det godes sag, saa de kan bringes frem til seier, og som ikke indlader sig paa personlig polemikk og smaalige kjævlerier, der fører til intet. Vort løsen skal være: vor kolonis hæder og fremgang».
Selv om dette var lenge før avisbegrepet tabloid ble oppfunnet i et amerikansk avistrykkeri, var nok Emil Nielsen besatt av en tabloid avis-ånd. Noen ville kanskje kalle den for en demon. Ingen andre steder i verden ble nemlig Lars Oftedals fall fra Petrikirkens pidestall og prekestol, skildret så inngående og lenge som i Nordisk Tidende. Aviseier Nielsen sparte ikke på sine journalistiske kruttlapper når han svingte sitt moralske banner over denne «jesuittiske gudemann».
Visste man ikke bedre, kunne man tro at Lars Oftedal egentlig var prest for den norske kolonien i Brooklyn, og ikke opererte på en kirkebakke som i reiselengde lå ukevis fra Bay Ridge-området. Uke ut og uke inn karakteriserte Nielsen pastor Oftedal med uttrykk som «frekkheten og tiggervanen er pastorens mer fremtredende egenskaper», og Nielsen lovet å behandle «Oftedal for vårt publikum som han har gjort seg fortjent til …»
Om eieren holdt et langvarig grep om Oftedals vanskjebne, varte ikke hans redaktører like lenge. Han fant alltid noe å utsette på dem. De laget ikke nok skandalestoff etter Nielsens smak. Nordisk Tidende framsto etter hvert som en avis hvor redaktørkontoret tydeligvis var utstyrt med en svingdør. Redaktører kom og gikk, noen forsvant ut døren fortere enn folk flest skiftet skjorte. En gang satt for eksempel redaktøren bare et par døgn i stolen før han befant seg på utsiden av avishuset.
Også Emil Nielsen endte bokstavelig talt sitt liv på utsiden. Vinteren 1907 fikk han lungebetennelse og døde i sitt 49. år. Karsten Roedder skriver i sin jubileumsberetning om Nordisk Tidende at «privat fortelles det at Nielsen i bedugget tilstand ble plassert på gatedørstrappen hvor han bodde. Der ble han funnet neste morgen, stiv av kulde. Noen dager senere døde han». Erik T. Christensen fra Iveland, opprinnelig dykker, overtok makten etter Nielsens død. Han savnet styring og struktur, og ansatte derfor den stavangerfødte Sigurd Arnesen som forretningsfører. Han skulle ha sitt arbeid i avisen fra 1911 til 1958. Om ikke Arnesen var avisens ansikt utad, hadde han både makten og bukten i alle år. Det var ikke bare fordi han etter hvert også ble eier. Han var forretningsføreren og bladstyreren i ordenes mest bokstavelige fortolkning, og med mange jern i sin ustanselig brennende ild.
Aviseier Christensen hadde stor sans for Arnesen. Ikke bare fordi Arnesen var avholdsmann, men også fordi han til stadighet understreket at avisen måtte tjene penger. Avis måtte drives på samme måte som en kolonial- eller kortevarebutikk, mente kremmer Arnesen. Det måtte komme mer penger inn i kassen enn det som gikk ut av den. Avisen hadde regninger som skulle betales, og derfor satte Arnesen en effektiv stopper for at annonser ble byttet mot varer. Han gikk endatil så langt at han ikke lot barer, buler eller brennevinssjapper få avertere i Nordisk Tidende. Det var totalt nye toner i en by og i en avis som ikke hadde stått på de avholdspolitiske barrikadene. Tvert imot var det en lystig og bohempreget gjeng som skrev den daglige avis. De fuktet mer enn gjerne sitt talent, ikke minst i arbeidstiden. Med Arnesen var den redaksjonelle bohemtiden forbi, også fordi Arnesen selv var på plass i avisen omtrent døgnet rundt.
Men Arnesens inntreden i avisen var den tiden ugjenkallelig forbi. Det skulle være orden og struktur. Derfor var da også hans eneste spørsmål i forhold til sitt tidligere bysbarn og den nye redaktør, A.N. Rygg: «Drikker du?» Da han fikk høre at Rygg ikke drakk, var det helt greit med den nye redaktøren. Hovedpoenget var at han ikke drakk …
Andreas Nilssen Rygg var født i Stavanger i 1867 som eldste sønn til skomaker Ole Nilsen og kona Anna Larsdatter. Han var 21 år gammel da han utvandret til USA. Han reiste sammen med en barndomskamerat som også hadde en bror som senere skulle bli mer berømt. Ryggs bror var den mangeårige sjefen i Norges Bank, Nicolay Rygg. Reisekameraten var Herman Obstfelder, bror til poeten Sigbjørn Obstfelder.
Rygg dro til Chicago hvor han fikk jobb som kasserer i Skandinavien og holdt seg til forretningsavdelingen inntil han flyttet til Brooklyn i 1905. Hans debut som redaktør var også hans debut som skribent. Han hadde stort sett aldri skrevet noe annet enn regninger i sin tidligere aviskarriere.
Det varte ikke lenge før de to nye ordenskostene i Nordisk Tidende begynte å se resultater av sin omfattende opprydding. Ganske snart forkynte avisen med stolt typografi at den kunne glede seg over en stadig tilgang av nye lesere: «Dette gjelder både for salg av løsnumre hos avisens agenter omkring i byen og for nye årsabonnenter.
Bladet har nå en større utbredelse enn noen norsk avis i øststatene noensinne har hatt», het det med stolthet i bladet.
«Avisen er blitt for tam og kjedelig»
Ikke alle var like fornøyde med utviklingen til Nordisk Tidende. Noen av leserne mente at avisen var blitt for pen og pyntelig, rett og slett for tam og kjedelig. De savnet tydeligvis de kontante uppercutene som de mer uvørne redaktørene jevnlig bidro med.
Tydeligvis fornemmet både Rygg og Arnesen tidens tone. De skrev i hvert fall et slags brev til leserne hvor de klargjorde sitt avismessige ståsted: «Man kan en gang imellom støte på folk som besværer seg over at Nordisk Tidende ikke har for vane å fare i leggene på sine medmennesker. De finner en viss nytelse i å lese personlige angrep og uhumskheter, notabene så lenge det er andre som rammes, men går det ut over dem selv, er de som regel de første til å beklage seg over hensynsløs behandling.
Vi har på ingen måte til hensikt å tilfredsstille folk av denne eiendommelige smaksretning. Bladets oppgave er å tjene som bindeledd mellom de norske og søke å avhjelpe alle de foretagender som fortjener vårt samfunns støte og sympati.»
Etter første verdenskrig skjøt emigrasjonen til USA fart. Båtene gikk fullastet med ungdom som ville øke lykken på den andre siden av Atlanterhavet. Også i Nordisk Tidende merket man de nye tider. 25. august 1921 sto det på lederplass: «Herr Erik T. Christensen som i en lang årrekke har vært president av Norwegian News Co – eller av Nordisk Tidende – har i disse dager resignert fra sin stilling og har samtidig solgte sine interesser i selskapet til d`herrer, kaptein Sigurd J, Arnesen og A.N. Rygg.
Ledelsen av selskapet og bladet vil bli fortsatt uforandret, idet herr Rygg forestår redaksjonen, mens herr Arnesen ivaretar den forretningsmessige del av foretagendet. De to herrer har som bekjent hatt den aktive ledelse av Nordisk Tidende i de forløpne ti år.
Det nye styret har under overveielse forskjellige planer til en ytterligere bedring og styrkelse av den utmerkede posisjon bladet har opparbeidet seg i årenes løp».
Rygg takket for seg etter 17 år, mens Arnesens avisregime varte 30 år lenger. Hans politiske karriere ble derimot lynkort. Da han ble nominert som republikansk kandidat til kongressvalget i 1934, fikk han 44.574 stemmer ved valget. Hans demokratiske motkandidat fikk imidlertid 109.867 stemmer. Siden holdt Sigurd J. Arnesen seg ved sin avislest.