Siddisen som gjorde svenske av seg

Av: Engwall Pahr-Iversen

De første utgivelsene på slutten av 1950-tallet, ble helst tilløp uten hopp. Du trengte ikke så voldsomt mange fingrer for å telle opp antall solgte eksemplarer. Det som står sterkest igjen i minnet etter debutplaten «Dormi, dormi», er at den var den siste «steinkaken» – betegnelsen på 78-plater – i landet.

Som kjent er det bare skomakere som har et ubetinget krav på seg om å holde seg til sin lest. Kokkelærlinger trenger i så måte ikke å holde seg til sine gryter og rørepinner – uten at det var grunnen til at Jan Høiland la vekk kokkeutstyret og festet et stadig fastere grep om sangmikrofonen. Det begynte på restaurant Inter som på 50-tallet slett ikke var kjent for sitt kjøkken. Til gjengjeld var det populært sted for flere enn de som foretrakk flytende føde, men som også nøt de tonene som multimusikanten Finn Vaaland tryllet fram fra sitt flygel eller trekkspill. Han var en musikalsk bauta i byen som sammen med sin musikalske kollega, Harry Larsen, var den som sørget for at restaurantfolkets øreganger også fikk sitt å nyte.

Jan Høiland var slett ikke preget av beskjedenhet – selv om noen mente at han burde hatt atskillige større doser av det: «Han kan’kje synga heile kvelden. Andre må og få sleppa te», som noen av datidens rivaliserende sangfugler sukket temmelig høylytt. Jan Høiland lot seg ikke affisere, og snakket seg til en opptreden på Inter til tonefølge av Finn Vaaland.

Det ble straks en suksess. Den gamle revyartisten Carl Sømme som i en årrekke hørte til det faste klientellet på Inter, fortalte meg atskillig år senere at «han såg nokså spesielle ud med det bleika håre og den dandyprega framtoningen, men eg ska sei at han komme verkeligt synga», mintes Sømme som i sine før-revy-dager, var kjent som en utmerket tenor.

Men Finn Vaaland som en slags musikalsk jordfar, flyttet Jan Høiland seg til større scenegolv enn Inters. Han inntok scenen i Bjergsted med datidens mest svingende orkester, Starlight. Denne gang spurte han ikke selv om å få synge, det gjorde et par kvinnelige fans. Starlights trekkspiller, Ansgar Ullenes, slo an en akkord i moll og var slett ikke stemt for å la unggutten få låne mikrofonen, men pianist Gustav Åkesson avgjorde saken med en kontant durakkord: «La han få prøva seg».

Dermed var det gjort. Med sterkt nybleket hår, men uten bølgekrøllen til Bill Haley, tolket Jan Høiland rockeren Haleys signaturmelodi, «Rock around the clock», så det svingte langt flere steder enn mellom trærne i Bjergsted. Det sikret den spede sangfuglen et langvarig engasjement med Starlight. Ullenes fortalte meg mange år senere da jeg minnet ham på hans første vurdering av Jan Høiland: «Eg tog feil og an Gysstav hadde rett. Det va jo sånn det helst va den gangen …»

Finn Vaaland var imidlertid sikker på at et rockerepertoar ikke ville være det riktige for Jan Høiland. Han så ham mer som en crooner som skulle ha et langt mykere repertoar. Derfor lå det i bunn da Vaaland fikset den første plateinnspillingen for Jan, at det ble et par riktige «smørsanger» som ble spilt inn, de som på danselokalene bare ble kalt for «klinassar» … Ofte er det tilfeldigheter som spiller inn i livet og som sørger for at kursen blir satt i en retning som vel i utgangspunktet ikke var tenkt. Den danske restauratøren Axel Lund som drev Victoria og Sola strandhotell, hadde også kontrollen med sommerstedet Fevik strandhotell. Der spilte Finn Vaalands kvartett med Jan Høiland som vokalist. I restauranten satt jevnlig et engelsk ektepar som ble rammet midt i hjerterøttene av Jans smektende og innsmigrende stemme, og som prompte inviterte Jan over til England. Han var da 21 år og klar for å legge mer enn «heimabøen» for sine føtter. Den hadde han sikret seg kontroll etter å ha spilt inn en plate som nesten solgte til gullplate, den tyske slageren «Seemann», som i en periode var fast innslag i mandagens «Ønskekonsert» i radioen.
 
I England ble Jan Høiland introdusert for plateprodusenten Normann Nevel som sto bak innspillingen av den melodien som etter min oppfatning nok er den beste som Jan Høiland noensinne har prestert på plate. Den platen var også et eksempel på at den siste kan bli den første. A-siden var «The Land that I Love», men det var baksiden som ble mest berømmet: «Bless You for Being an Angel». Selv om Jan ble presentert i ulike TV-show i England, druknet hans plate i suksessbølgene som hans mange engelske musikalske rivaler skapte. Om gutten fra bakgatene på Holmen var aldri så blond, var imidlertid det eneste som kunne sikre Jan Høiland en plass i stjernelyset, et stort platesalg. Og han opplevde det samme ved den engelske debutplaten som han gjorde ved sin norske: Den solgte ikke.

Selv om Norman Nevel også oversatte «Seemann» til engelsk – riktignok under psevdonymet David West – for at Jan skulle synge den inn på plate, vendte platemogulene begge tomlene ned for tanken. De overlot sangen til to engelske sangerinner som begge satte en liten rekord med «Sailor». For Petula Clark ble det første gang hun klatret til topps på bestselgerlisten, mens det for Annie Shelton ble siste gang hun befant seg på disse listene. «Sjømann» skulle imidlertid bli Jan Høilands døråpner til det svenske markedet. Utover 1960-tallet klatret han til topps i Sverige, og var et langt mer anerkjent og stort navn enn de fleste her hjemme ante. Han var en gjenganger i Folkeparkene, og en jevnlig gjest i TV-programmet «Hylands hörna» som den gang var det talkshowet som alle «bare måtte se».

Av hans svenske suksesser er det spesielt to melodier som står fram. Den ene er «En natt i Moskva» som solgte over 50.000 eksemplarer, og som satte en slags rekord på de svenske hitlistene: Aldri tidligere hadde en melodi klart å holde seg på disse listene gjennom et helt år. Den andre superhiten i Sverige var en sang som har forfulgt Jan Høiland helt siden han lanserte den i 1968. Det var den svenske slagersnekkeren Thore Skogmans «Tiotusen röda rosor». Den traff tydelig den skandinaviske folkesjelen. Ikke færre enn 150.000 eksemplarer ble solgt.

Den svenske oppfølgeren ble imidlertid en ganske så klar skivebom. «Somewhere» – hvor det var lagt på en drøy dose med stemningsskapende strykere – solgte bare 212 eksemplarer totalt. Dermed sa Polydor takk for følget, og etter et par år, sa også Jan Høiland takk for seg i Sverige hvor han hadde bodd i en del år fram til 1972. Han kom hjem og fikk etter hvert en fast plass i Odd Grythes «Husker du»-studio hvor det viste seg at hukommelsen hos folk flest var bra. De husket siddisen som hadde gjort svenske av seg.

Kom aldri til Grand Prix-finale i London

Jan Høilands vokale glanstid var på 1960-tallet, og det var nok i hovedsak det svenske markedet som var hans hovedarena. På hjemmebane var han ikke et like stort navn; atskillige bysbarn mente at han «va’ litt for blaude» – uten at de nødvendigvis definerte høyt hva de egentlig mente med observasjonen.

I mine radioår hadde jeg jevnlig kontakt med Jan Høiland. Han ringte fra sin Harstad-base for å fortelle at hadde sendt meg nye prøveinnspillinger som han hadde gjort på egen hånd. «Nå jørr eg mest jazz, sånn så eg allti har ønska å jørr», forkynte han. Jeg må medgi at jeg syntes det var svært så blanda drops, og at jeg vel innerst vel håpet at han ville få det som hans halvbror Fritz kalte for «kraft til å la være».

Jan fikk imidlertid kraft til å fullføre sitt livslange drømmeprosjekt. Han ga ut en CD-samling med jazzinspirerte tolkninger da han fylte 75 år i 2014. Det var slett ikke dårlig prestasjon med tanke på at han da hadde overlevd fire hjerteinfarkt og ett slagtilfelle, men mest var nok CD-en en bekreftelse på sannheten i predikerens ord: «alt har sin tid». Jan Høilands vokale tid var ute.

Selv om han bodde i atskillige flere år på bortebane enn han gjorde i Stavanger, var han på jevnlige besøk og holdt kontakt med sitt gamle miljø. Han holdt et utall med minikonserter på ulike sykehjem i distriktet, og møtte ofte gamle fans som krevde å få høre «Tiotusen röde rosor» for n’te gang.

En gang vi radiosnakket i forkant av den norske Melodi Grand Prix-finalen, slapp han et bittert hjertesukk. Han kunne fortsatt ikke skjønne forbigåelsen etter Grand Prix-seieren i 1963. På det tidlige 60-tallet ble melodiene framført av to ulike artister, med lite orkester og Kringkastingsorkesteret. Jan sang «Solhverv» med Jørg-Peter Røeds orkester, mens Nora Brockstedt framførte melodien med Kringkastingsorkesteret. Duoen vant en overlegen seier foran Jens Book Jensen og Ray Adams som framførte «Jakteskipperen».

«Da Nora måtte melde forfall til den internasjonale finalen i London, regnet jeg med at jeg skulle få oppgaven. Jeg hadde jo tross alt gitt ut «Bless you» i England, men så sendte NRK Anita Thallaug i stedet. Hun fikk for øvrig null poeng i London. Jeg er fortsatt sikker på at jeg hadde gjort det langt bedre, men du vet, jeg var jo ikke en del av gjengen. Jeg var jo bare en bakgårdsgutt fra Holmen …»