«Shazam»: «Big» med superkrefter

5

DRAMA

«Shazam»

Regi: David F. Sandberg

USA, 2019

Etter at Christopher Nolan vinket farvel til Batman har superheltfilmene til DC vært preget av alt for mange kokker på kjøkkenet, der særpreget har blitt skuret bort av studiosjefer som er mer opptatt av strømlinjeformede salgsprodukter enn personlige visjoner. Zack Snyder prøvde å gi dette universet en helhetlig visjon i «Man of Steel» og «Batman v Superman: Dawn of Justice», men det var en gravalvorlig gråværssky-visjon mange tegneseriefans slett ikke likte. Snyders fremtidige planer for DC-universet endte med et mageplask, mens historietråden fortsatte i en studiosanksjonert sidegate med den intetsigende floppen «Justice League». Siden den gangen har DC famlet i blinde for å nå i kapp med sine rivaler i Marvel-studioet, og de oppnådde sin hittil største suksess med «Wonder Woman». Men nå står de klare med det som viser seg å være deres hittil mest underholdende eventyr, basert på en av studioets mer obskure superhelter. La gå at «Shazam!» hadde et eget tegneserieblad, som i et kort periode også var tilgjengelig her hjemme. For å gjøre alt litt ekstra komplisert het Shazam frem til 2012 opprinnelig Captain Marvel, i likhet med den kvinnelige rumpesparkeren vi akkurat så på kino – som er varemerke-beskyttet av Marvel-studioet. Det er ellers liten fare for at noen vil forveksle de to superheltene, som befinner seg i hvert sitt univers.

Les også: «Captain Marvel»: Et superhelt-eventyr som bestilt til 8. mars

«Shazam!» er mer uskyldig, familievennlig og lystig enn de tidligere DC–filmene (som har sikret den en niårsgrense her hjemme), men det er en tone som passer dette materialet perfekt. Mer i tråd med åttitallets spielbergske eventyrfilmer enn Zack Snyders deprimerende slagplan. Fjortenåringen Billy Batson (Asher Angel) har vært ut og inn av fosterhjem siden han ble adskilt fra moren sin som barn, og har viet hele livet til å spore henne opp. Hans siste stopp er en fosterfamilie i Philadelphia, der de hjertevarme adoptivforeldrene Rosa (Marta Milans) og Victor Vasquez (Cooper Andrews) tar vare på en bøling eksentriske unger. Billy har allerede en fot ut av døren og er fortsatt fast bestemt på å finne den biologiske moren sin, men så blir han distrahert av et merkelig fenomen.

Han sendes rett til en parallelldimensjon, der den døende trollmannen Shazam (Djimon Hounsou) prøver å finne en godhjertet, heltemodig sjel som er verdig til å overta hans mytiske superhelt-krefter. Sånne folk er en mangelvare i disse tider, men Shazam begynner å bli desperat og Billy er hans beste kandidat. Så fort Billy sier order «Shazam!» blir han forvandlet til en muskuløs, eldre kjekkas (nå spilt av Zachary Levy), ikledd rød spandex-drakt og matchende hvit kappe. Fremfor å benytte superkreftene sine til å faktisk hjelpe folk nøyer Billy seg først med å snike seg inn på strippeklubb, kjøpe øl, robbe minibanker og posere med fotgjengere for betaling. Han legger dessuten ut en masse YouTube-videoer filmet av den nerdete fosterbroren Freddy (Jack Dylan Grazer), som dokumenter de forskjellige superkreftene med mobilkameraet. Så han holder ikke akkurat en lav profil, noe som vekker oppmerksomheten til superskurken Dr. Thaddius Silvana (Mark Strong). Han har allerede sanket inn de demoniske kreftene til De sju dødssyndene, og har viet hele livet til å få fatt i «Shazam!»-superkreftene. En mektig fiende fjortenåringen Billy definitivt ikke er klar til å takle.

Les også: Her er de beste filmene basert på Stan Lees superunivers

«Chuck»-kjenningen Zachary Levy har pumpet seg grådig opp for sin hittil største filmrolle, selv om han fortsatt spiller en forvokst fjortenåring. Dette har samtidig et snev av «Jumanji»-nyinnspillingen med Dwayne «The Rock» Johnson, som også dreide seg om en naiv guttunge fanget inni kroppen til en eldre muskelbunt (The Rock jobber for tiden med en «Shazam!»- avlegger om antihelten Black Adam). Det er litt påfallende at Billy blir betydelig mer sprudlende og naiv så fort han forvandler seg til Zachary Levi, men litt entusiastisk «på lag med kidsa»-overspill er en liten pris å betale for en film som er så underholdende. Det er i seg selv et friskt valg at filmen er regissert av svenske David F. Sandberg, som før dette bare har laget lavbudsjett-grøsserne «Lights Out» (2016) og «Annabelle: Creation» (2017).

Dette er på alle måter et enormt sprang oppover for Sandberg, som takler oppgaven over all forventning. Han fikser actionscenene og spesialeffektene overraskende bra, men den største styrker er at han treffer akkurat den rette tonen. Det er dessuten sympatisk at filmen hyller selvoppofrende fosterforeldre, som alt for ofte har vært delegert til rollen som lumske filmskurker. «Shazam!» en oppriktig gøyal film, og den første DC-superheltfilmen som ikke føles nedtynget av studionotater fra et styrerom full av mellomsjefer som haler og drar i prosjektet for å maksimalisere inntjeningspotensialet. Sandberg ser ut til å ha fått forholdsvis frie tøyler til å forvandle «Shazam!» til akkurat det filmen burde være: en lystig, lettbent eventyrfilm for hele familien, som understreker den frydefulle gleden med å ha superkrefter. Er jo ingen grunn til å henge med hodet hvis du er supersterk, kan skyte lyn fra fingrene og fly.

P.S. Som vanlig er det sterkt anbefalt at du bli sittende gjennom rulleteksten, der vi får se to bonusscener som antyder at oppfølgeren kan bli betydelig sprøere.