Kultur

Shakespeare som du sjelden har møtt ham

ANMELDELSE: Maken til Shakespeare-show som «Romeo og Julie» er blitt på Rogaland Teaters hovedscene, har formodentlig aldri blitt fremført før.

Anmeldt av Engwall Pahr-Iversen

Den sju år lange kjærlighetshistorien mellom Harald og Sonja som for drøye femti år siden utspilte seg i et pent møblert kjøpmannshjem i Tuengen alle på Vinderen i Oslo, er selvsagt bare pottel mot det kjærlighetsdramaet som nå males ut med bred penselføring på Rogaland Teaters hovedscene.

William Shakespeares historie fra det sene 1500-tallet om kjæresteparet Romeo og Julie – formodentlig inspirert av det eneste verket som i dag lever etter «gjenforteller-poeten» Arthur Brooke, «the tragicall history of Romeus and Juliet» – har imidlertid flyttet åsted. I stedet for å dyrke sin familiært svært så upopulære kjærlighet i skjul i bakgårdene til Veronas dannede kretser, finner det unge parets kjærlighetshunger i dag, et tydeligvis svært så grøderikt jordsmonn i et scenebilde som mest minner meg om barndommens fyllplass i den nedre delen av Hillevåg. Det eneste som mangler i mitt stedsminne er gamle Mikkel som med bistert blikk sørget for at det som kunne antennes, også ble antent. Sånn husket kunne han virkelig ha fyret opp under kjærlighetens voldsomme ildtunger mellom Romeo og Julie.

Foto: Stig Håvard Dirdal/Rogaland Teater

Klesdrakten fra de dannede romerske kretser på 1500-tallet, er dermed selvsagt også byttet bort. Nå fremstår aktørene i tidens toneangivende plagg, såkalt fritidsantrekk oventil og sloppy joggebukse nedentil. Forestillingens regissør – og forøvrig teatrets påtroppende sjef – har etter eget intervjusigende, gjort seg disse refleksjonene om den satsplanken han har benyttet seg av for å kunne formidle gårsdagens tekster til dagens publikum:
«For å yte klassikerne rettferdighet, må du filleriste dem litt og avkreve dem relevans. Når man skal i gang med de gamle klassikerne, er det ofte med utgangspunkt i en samtid som er veldig annerledes enn ens egen. Ofte prøver man da å iscenesette fortellingen i et miljø fra våre dager som ligner miljøet som skildres i stykket.
Her har vi gjort noe annet. Jeg vil helt inn til de mellommenneskelige konfliktene, og tror de kan komme godt fram når man ikke abstraherer fra et univers hvor aktørene tilhører adelen, men i stedet befinner seg lenger nede på rangstigen. De har kanskje et enda større behov for å oppleve kjærlighet og å se hverandre», sa Kaada som også sterkt understreket at «Romeo og Julie» er en saftig historie som er full av både de beste og de verste sidene ved livet.

«Jeg har forsøkt å presse ut så mye som mulig av essensen. Ofte når man går i teatret, ser man stykker om folk som sliter med noe, slik vi alle gjør fra tid til annen. Slik er det også i dette stykket, men her er premissene så ekstreme. Det er et skjebnedrama som alle kjenner. Jeg tror ikke noen går og ser dette for å finne ut hvordan det går til slutt. I stedet ligger spenningen i det mellommenneskelige dramaet».

Så blir da spørsmålet fra fjerde rad: Har Glenn André Kaada og hans skuespillerstab maktet å gjøre «Romeo og Julie» til en forestilling som treffer både dagens ulike problemstillinger, og dermed også tidens publikum?

Først en digresjon: Jeg så første gang «Romeo og Julie» da det ble spilt av et amerikansk turneteater på Wake Forest College i Winston-Salem på det tidlige 60-tallet. Ensemblet fremførte fortellingen som var det i året 1590. Formodentlig ville salig Shakespeare og hans samtidige nikket sterkt bejaende til den sceniske presentasjonen.
For meg virket den imidlertid ikke bare deklamatorisk og stivstyltet komisk, men brakte også minner om et gjensyn med gamle norske spillefilmer hvor du alltid følte deg underholdt av for lengst avdøde aktører. I tillegg fikk du også en fornemmelse av at det åpenbart var noen filmatiske etterkommere som slett ikke ville forgjengerne noe godt. Ellers hadde de nok fått kraft til å unnlate å gjenvise den gamle gardes kunnen og kunst i en helt annen tid. Det er ikke alt scenearbeid som overlever tidens tyggende tanngard.

Foto: Stig Håvard Dirdal/Rogaland Teater

Rogaland Teaters 2018-versjon av «Romeo og Julie» er imidlertid noe ganske annet. Det er blitt en forrykende forestilling som på mange måter gjør Shakespeare til en av samtidens kule karer. Sammen med dramaturg Matilde Holdhus, har regissør Glenn André Kaada brukt en slags hjemmebrenner-oppskrift på den originale teksten. De har hørbart destillert og destillert den omfattende tekst-satsen slik at de sitter tilbake med den rene leksiren.

Kanskje kunne duoen ha gått enda kraftigere til verks med atskilloige av salig Williams blankvers. Stundom er det hørbart at disse ikke faller like lett over alle de medvirkendes leppekanter. Deklamasjonens dilemma og diksjonens utfordringer, skal man ikke kimse av – aller minst i profesjonelle sammenhenger.

Teatrets «Romeo og Julie» er også blitt en fysisk forestilling som viser både sprelske og spretne skuespillere som går til sin dont med en entusiastisk begeistring som smitter over scenerampen til den fullsatte premieresalen. Det er godt gjort - herved være det godtgjort.

Det kjærlighetshungrige paret – Romeo Montagu og Julie Capulet – står godt både til hverandre og i scenebildet. I hovedsak både betar og bergtar de gjennom forestillingen. De to turtelduene får ellers en solid scenestøtte fra et svært så velspillende og akkompagnerende ensemble hvor spesielt Nina Ellen Ødegårds «Mercutio» sikrer seg en særlig plass i minneboken.  Dessuten bør det hviskes høyt at teatret må finne en forestilling hvor Lars Funderud Johannessen får anledning til å demonstrere at han ikke bare kan agere på en scene, men også synge ut…

Fakta om forestillingen:

«Romeo og Julie»
Av William Shakespeare
Regissør:
Glenn André Kaada
Scenograf og kostymedesigner:
Sven Haraldsson
Dramaturg:
Matilde Holdhus
Musikk og lyddesigner:
Kjetil Schjander Luhr
Maskør:
Jill Tonje Holter
Lysdesigner:
Trygve Andersen
Medvirkende:
Ole Christoffer Ertvaag: Romeo Montague
Ingrid Unnur Giæver: Julie Capulet
Espen Hana: Escalus
Nina Ellen Ødegård: Mercutio
Iren Reppen: Ammen
Anders Dale: Lorenzo
Even Stormoen: Herr Capulet
Mette Arnstad: Fru Capulet
Marko Kanic: Herr Montague
Ravdeep Singh Bajwa: Benvolio
Lars Funderud Johannessen: Paris
Svein Solenes: Tybalt/Apotekeren
Spilletid: 2 timer 15 minutter (inkludert pause)

Mer fra Dagsavisen