Kultur

Samling i bånn

Et nytt samlealbum med The Rolling Stones! Hva i alle verden skal vi med det, i 2019, skriver Dagsavisens Geir Rakvaag.

Jeg tenker at mange av dere tok en pause fra påskeferien, da The Rolling Stones slapp samlealbumet «Honk» midt i den stille uka. Det ble ikke mye stille da, tenker jeg.

Sånt kunne jeg finne på å skrive en gang i tida, da et nytt samlealbum med en stor artist var en begivenhet. Nå er det neppe noen som bryr seg. I hvert fall ikke i Norge, der platesalget er så godt som forsvunnet, og strømmetjenestene gjør det mulig å sette sammen egne kolleksjoner av sine favorittartister, uten akkurat den ene låten du alltid har hatet, men med den ene spesielle som du nesten er alene om å like.

Saken fortsetter under bildet

The Rolling Stones gir ut et nytt samlealbum, med en gjesteopptreden av Florence Welch. FOTO: UNIVERSAL MUSIC

The Rolling Stones gir ut et nytt samlealbum, med en gjesteopptreden av Florence Welch. FOTO: UNIVERSAL MUSIC

Nå har ikke strømmetjenestene like sterk posisjon i alle territorier (som det heter på bransjespråket), og det finnes store områder av verden der det fortsatt går an å selge gamle låter av The Rolling Stones på nye CDer.

Vi må nesten minne om at det virkelig var ei tid der vi måtte kjøpe plater for å få høre de sangene vi ville. Og vi måtte budsjettere strengt. Hvilke plater ga flest gode låter for pengene? Samlealbum var gull verdt, mange av dem så populære at de ble gullplater. Samleplatene gjorde underverker for artister vi ikke fulgte så tett at vi ville ha hva som helst som de ga ut, og for artister som vi fulgte så tett at vi også ville ha singelplatene som ikke var med på albumene deres. Å ta med singler på album var ikke regnet for god tone et stykke ut i 80-årene.

Saken fortsetter under bildet

«Lola, Percy & The Apeman Come Face To Face With The Village Green Preservation Society … Something Else». To timer samleplatemagi med The Kinks, 44 låter, men bare tre hits.

At det nå er The Rolling Stones som så til de grader minner oss om hvor overflødig fenomenet er blitt, er nesten ironisk. Det var nemlig Stones som ga ut den første ordentlige samleplata i popalderen, med «Big Hits (High Tide And Green Grass») i 1966. Dette kom ut i USA i mars 1966. Da det kom i Storbritannia et halvt år senere, hadde de rukket å få med to hits til, med «Have You Seen Your Mother Baby, Standing In The Shadows» og «Paint It Black».

Da kunne ikke The Beatles vente lenger, og ga i full fart ut «A Collection Of The Beatles Oldies (But Goldies)». Og så hadde vi det gående. Konkurransen med Rolling Stones var kanskje ikke avgjørende i seg selv, grunnen til at The Beatles fulgte etter kan ha vært at gruppa tok seg forferdelig god tid til å spille inn «Sgt. Pepper» etter utgivelsen av «Revolver».

Saken fortsetter under bildet

###

I flere måneder holdt de på, mens markedet skrek etter nye produkter. Det er også allment antatt at det finnes et lignende vikarierende motiv for utgivelsen av «Greatest Hits»-albumet til Beach Boys i juli 1966, bare to måneder etter «Pet Sounds». Dette mesterverket ble av plateselskapet umiddelbart ansett som en kommersiell flopp, og de valgte å sende ut denne hitsamlingen for å ordne opp i regnskapet.

Det første albumet jeg kjøpte selv var «Small Faces From The Beginning». Dette kom ut i 1967, da gruppa skiftet plateselskap fra Decca til Immediate. Decca ville tyne mest mulig ut av investeringene med «From The Beginning», med alle hitlåtene deres så langt. 18 kroner og 50 øre kostet LPen, sannsynligvis det beste kjøpet jeg noen gang har gjort.

Et annet tidlig album i min fortsatt beskjedne samling var «Golden Hour», en hel time med singlene til The Kinks fra 60-tallet. Så kom en «Golden Hour vol. 2», som jeg lot passere, siden den ble beskrevet i New Musical Express som «alle låtene du pleide å hoppe over på de gamle albumene, slik at du kan hoppe over alle på en gang».

Men den store åpenbaringen var den tredje «Golden Hour»-samlingen til The Kinks. Nå et to timer langt dobbeltalbum kalt, trekk pusten godt nå, «Lola, Percy & The Apeman Come Face To Face With The Village Green Preservation Society ... Something Else». Dette var det beste med The Kinks som ikke hadde vært singelhits, 44 spor, fortsatt et av de beste samlealbumene jeg kan tenke meg.

###

Det gikk altså an å lage utmerkede samlealbum uten de mest kjente låtene til en artist. Helt uten hits. «Fire Escape in The Sky» var en samling av de mest dypsindige sangene til Scott Walker, satt sammen av entusiasten Julian Cope. «Roadmaster» med Gene Clark er en utmerket samling av låter som ikke ble gitt ut i det hele tatt mellom 1970 og 1973.

Gene Clark hadde sluttet i The Byrds da de ga ut sitt «Greatest Hits» i 1967, mens min innfallsport til gruppas mangfold ble «History Of The Byrds» i 1973. En jevnbyrdig konkurrent til den samtidige «History of Fairport Convention». Det var altså slik vi oppdaget mange av de beste artistene, ved å skumme fløten av karrierer som allerede var godt på vei, gjerne på omfangsrike dobbeltalbum til prisen av ei plate.

The Beatles gjorde seg nytte av samleplateformatet en gang til. I 1973 ga de ut to doble samlealbum med sine mest kjære sanger, det røde «1962- 1966» og den blå «1967- 1970». De to samlingene byttet på å toppe salgslistene, og førte til et stort oppsving i interessen for gruppa i et nytt tiår.

Innholdet var satt sammen til perfekte doble samle-LPer, men da disse ble nyutgitt på CD 20 år senere viste de så altfor godt hvor viktig det er å tilpasse seg nye tider. Innholdet var det samme, fortsatt på dobbeltalbum, til full dobbel pris, og det ble et ramaskrik om hvor dårlig valuta dette var for pengene, siden det hadde vært plass til dobbelt så mye musikk på de nye CDene som på de gamle LPene.

Les også: «Confessin' The Blues: Rolling Stones betaler ned litt av gjelda» (DA+)

Etter som stadig flere artister fikk lange hitrekker å vise til ble samleplatene veldig god butikk. Tidenes mest solgte album i USA er Eagles’ «Greatest Hits 1971 – 1975», som har solgt 38 millioner eksemplar. Fem millioner flere en Michael Jacksons «Thriller». («Thriller» hadde forresten sju hitsingler, og høres nesten ut som et samlealbum i seg selv.)

Tidenes mest solgte album i Storbritannia er «Greatest Hits» med Queen, sju millioner eksemplar, nesten en million flere enn Abbas «Gold» på andre plass. Bob Marleys «Legend» er imidlertid det eneste samlealbumet som er en bestselger både i USA og Storbritannia.

Samlealbumene fikk salgsmessig sin storhetstid på 90-tallet. TV-annonsering åpnet et nytt marked for et publikum som ikke kjøpte plater vanligvis, men som oppdaget at gamle favoritter var blitt lette å få tak i. Dette hadde sine bisarre utslag for dem som var godt kjent i platebutikkene. I 2001 kom den TV-annonserte samlingen «The Record» med The Bee Gees, som ble en bestselger, til tross for at butikkene også tilbød en tre år gammel dobbel samling med samme gruppe, til lavere pris.

Vi tillot oss også å gjøre oppmerksom på at det aller meste av innholdet på den enkle Neil Youngs «Greatest Hits» var tilgjengelig på den langt bedre trippel-samlingen «Decade», til omtrent samme pris. TV-annonserte samlinger gikk hardt ut over salget av utgivelser fra nye artister, slik vi lurte på hvilke artister plateselskapene skulle selge samlealbum med om ti eller 20 år til. Vi mistenkte nok at de om ti år ville selge samlealbum med de samme gamle artistene enda en gang. Vi kunne jo ikke vite at de ikke kom til å selge plater i det hele tatt.

Den nye «Honk»-samlingen til The Rolling Stones illustrer også et annet gammelt problem med samlealbum-systemet. Rettighetene til The Rolling Stones skiftet eier da de startet sitt eget plateselskap i 1971, slik at «Honk» inneholder ikke noen av 60-tallsfavorittene deres. Slike skifter av plateselskap fører ofte til at samlinger er ufullstendige.

I stedet lokker gruppa med en bonusplate som inneholder ferske konsertopptak med gjester som Florence Welch, Brad Paisley og Dave Grohl. Versjonen av «Beast of Burden» med Ed Sheeran er til og med unntatt fra strømmetjenestene. Det er neppe nok til å få mange til å bla opp hundrelappene igjen.

Det er rart å innse at det er gått hele sju år siden «Grrr»-samlingen til Rolling Stones, som favnet over hele karrieren deres. Dette er altså også den tida det har tatt for slike utgivelser å bli helt overflødige. Men altså, jeg har ikke lenger ordentlig radio i bilen etter overgangen til DAB, men i sju år har jeg hatt dobbeltutgaven av «Grrr» på CD liggende der. Det finnes knapt noe bedre album å korte tida med i et par-tre timer.

Mer fra Dagsavisen