Samfunnskritisk frontalangrep

DRAMA

«Mannen mot strømmen»

Regi: Mohammad Rasoulof

Iran 2017

I 2010 ble regissør Mohammad Rasoulof arrestert av iranske myndigheter, og dømt til seks års fengsel for å ha «filmet uten tillatelse». Dommen ble omgjort til ett år, og Rasoulof venter fortsatt på å sone straffen. I tillegg fikk han forbud mot å lage film de neste tjue årene, men det har heldigvis ikke stoppet ham. I september i fjor konfiskerte iranske myndigheter passet til regissøren og forbød ham fra å forlate landet. Noen måneder tidligere ble hans hittil siste film «Mannen mot strømmen» belønnet med «Un Certain Regard»-prisen under Cannes-festivalen. Ingen av filmene til Rasoulof er offentlig vist i hjemlandet, og det er liten sjanse for at «Mannen mot strømmen» blir den første. Et pessimistisk, sterkt samfunnskritisk sosialdrama om hvordan korrupsjon gjennomsyrer alle aspekter av hverdagen i Iran, som angivelig ble spilt inn etter at Rasolouf signerte en kontrakt der han lovte Irans myndigheter at filmen ikke ville bli «for mørk». Vel, jeg tror vi kan slå fast med sikkerhet at «Mannen mot strømmen» representerer et kontraktsbrudd.

Les også: Sier seg fornøyd med å få publikum til å gråte en skvett (DA+)

I yngre dager var Reza (Reza Akhlaghirad) en urban studentaktivist som kjempet for forandring, før han ga opp og flyttet til landsbygda sammen med kona Hadis (Soudabeh Beizaee) og deres unge sønn. Hadis har fått seg en trygg jobb som overlærer på en jenteskole, mens Reza gjør sitt levebrød på å fange gullfisk. Litt kontekst før vi fortsetter: gullfisk anses som et symbol på nytt liv under den persiske nyttårsfeiringen Nowruz, og er en så sentral del av høytiden at rundt fem millioner av dem årlig mister livet. Iranske dyrevernsorganisasjoner har prøvd å bremse opp denne tradisjonen, men boller med gullfisk er fortsatt en sentral del av feiringen. Rezas symbolske gullfiskfarm står uansett i fare etter at elven han fanger dem i blir tørrlagt av en dam bygget av naboen Abbas. De havner i håndgemeng, og situasjonen eskalerer. Reza blir arrestert, og Abbas påstår at han brakk armen under basketaket. Erstatningskravet står i fare for å knekke økonomien til familien, og Reza har allerede solgt familiens bil for å kunne betale rentene på banklånet som finansierte gården deres. Abbas er ikke en mann man kødder med; han er en gangster som myrdet sin egen datter, og står i ledtog med en storkorporasjon som flere ganger har prøvd å kjøpe gården til Reza. Han har bestukket alle fra politiet til borgermesteren, og Hadis mener at Reza må spille etter de samme spillereglene. Å bestikke dommerne er eneste måten han kan få en rettferdig behandling. Reza er imidlertid en prinsippfast mann, og skrekkelig sta.

Les også: «Isle Of Dogs»: Håpløshetens kjøtere (DA+)

Hadis blir stadig mer frustrert, og prøver å ta kontroll over situasjonen ved å presse ut datteren til Abbas. Hun gjør bare vondt mye verre. Mens nettet snører seg sammen og problemene tårner seg opp står Reza i fare for å miste alt. En hevnaksjon ser ut til å være enste utvei. «Mannen mot strømmen» er litt for abstrakt i sine konspiratoriske intriger, og Mohammad Rasoulof gjør det ikke akkurat enklere for oss ved å utelate essensiell informasjon som kunne ha gjort det mulig for oss å skjønne akkurat hva som skjer. Filmen hopper over noen sentrale hendelser, tar seg altfor god i enkelte scener, og raser forbi andre – noe som gir «Mannen mot strømmen» en litt haltende fortellerrytme. Enkelte elementer vil trolig ha større betydning for dem som kjenner det iranske samfunnet innenfra, men etter en seig start blir historien gradvis mer intens. Dette er i sterk grad en «slow burn», som bygger seg opp til en temmelig snedig, nihilistisk avslutning. Rasolouf langer ut mot religiøst maktmisbruk, smålige fordommer og et statsbyråkrati drevet av bestikkelser og kameraderi. Han skildrer et samfunn der integritet er en umulighet, og korrupsjon eneste utvei. Som en av personene sier i filmen: i dette landet er du enten undertrykket eller undertrykker. Man kan mistenke at regissørens egne erfaringer med myndighetene i Iran er en drivkraft, og «Mannen mot strømmen» er preget av et indignert raseri som til tider føles veldig tyngende. Det er allikevel lett å sette pris på at Rasolouf så til de grader ikke har latt seg presse til å tone ned sin kritikk mot myndighetene i Iran, og beundre heltemotet som kreves for å lage en film som dette. La oss håpe at det ikke blir hans siste.