Ryfastløpet for dummies

Det er jeg som er dummingen.

I den i mitt liv alltid pågående serien «hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjøre det komplisert», er vi i dag kommet fram til et ekstra langt kapittel. Nærmere bestemt 21.097 meter langt. 

Ryfastløpet halvmaraton. Nå på lørdag. Min første. Sannsynligvis også den siste. 

Det virket som en god ide. Helt sant! I januar, da billettene ble lagt ut. En kjapp tur gjennom de nye biltunnelene fra gamle Gamlingen i Stavanger, via Hundvåg like utenfor, til Solbakk i Ryfylke. «Verdens lengste undersjøiske løp!» «Aldri før på norsk jord!» «– Eventuelt under norsk fjord!» «Løp og kjø, eh, løøøp!»

Så jeg meldte meg på. Fordi hvorfor ikke. Evige skryteretter overfor mann og unger hver eneste gang vi kjører gjennom de tunnelene, herfra og livet ut! Ikke at jeg noensinne faktisk har reist med mann og unger til Ryfylke før, eller hadde reiseplaner dit som jeg kjente til. Men prinsippet! Pionerånden! Muligheten!

Så gjorde jeg det alle normale mennesker gjør etter å ha meldt seg på et løp. Jeg tok en joggetur. 

Tulla!

Jeg gikk på nett, så klart. Googla «hvordan løpe halvmaraton». Fikk om lag 187 trillioner treff på alle verdens språk.

Flest av denne typen: «Dette programmet tar deg fra sofa til halvmaraton på kun fem økter i uka». Hoho. «Kun» fem. Haha! I uka. Hahaha! I mange, mange måneder. HAHAHAHAA! Neeeestee!

Treffene lengre nede på lista var mer av typen «løp tre ganger i uka», altså så vidt innafor, men også, med liten skrift, «minst tre økter annen trening i tillegg, og forresten glemte vi å nevne at vi regner med at du løper 25-30 kilometer i uka allerede». 

Tre mil i uka. Fnis. Prøv tre kilometer. I måneden. 

Å trene sju ganger i uka passer dessuten kjempebra. Jeg har jo bare tre fritidsaktive barn i barneskolealder og en travel partner og full jobb og diverse andre verv fra før. Dessuten kne som normalt konker etter et par kilometer på asfalten, samt et svakt og betent hamstringsfeste langt inni det som på idrettsspråk heter «setemuskulaturen», på normalt norsk rumpa. 

Hva tenkte jeg egentlig på? Ryfafornoe?

«Pfft, lenge til», tenkte jeg. For det var jo det, da påmeldingen skjedde i januar. Vinter og greier. Kaldt. Glatte veier. Masse snø der jeg bor, i Oslo. Først i april var det vårlig nok til å våge seg utpå fortauene uten å satse begge lårhalsene i samme slengen. 

Så da gjorde jeg det. Forsiktig. Av og til. En liten joggetur her, en enda mindre der. Ingen overdosing på langturer. Ingen intervaller. Ingen fartslek og terskeltempo og bakkesprint og hva det nå heter, alt i sammen som folk på internett driver med.

Bare jogging. Litt opp, litt ned, mest fram og tilbake. Flinke uker og late uker og sommerferie og høstpanikk og skolestart og jobbkaos og slik går dagene, til vi i nå er godt inne i siste uka før løpet. Innspurten. 
Jobben skal nå være gjort, treningen unnagjort. Ingen trenger å vite hvor liten jobb.

Det eneste som trengs nå er et bankers løpsopplegg! Og det får du her, helt gratis. Du kan takke meg siden.

Nedenom og hjem i Ryfastløpet:

 

1-3 km, fra ca 0 meter over til 96 meter under havet: Om du googler «hvordan løpe halvmaraton», får du garantert svaret «start forsiktig og spar på kreftene». Tullprat, sier jeg! Det er jo i starten man har krefter igjen å bruke. Gønn på fra første meter! Tre kilometer full fart nedover, førstemann til bånns! 

3-6 km, fra 96 muh. til overflaten: Første lille motbakke. Pyttsann. Neppe spesielt stress. Kun tre kilometer. Går sikkert som en røyk. Uten filter. Sett øynene i en som virker sliten, her definert som (enda) slitnere enn deg, og heng på vedkommende som den der berømte kleggen som du i det minste slipper lassevis av meter under havoverflaten. 

Obs: prøv å ikke tenke så mye på det med meter under havet. Og flom. Og trange tunneler. Og sånn. Eller tenk ekstra mye på det, om det får fart på deg.

Vips! Oppe i friluft! Nyt de kanskje hundre stegene med Hundvåg-luft og muligens et par slurker glorifisert saltvannssaft, alias energidrikk, før du dukker ned i mørket igjen.

6-16 kilometer, fra ca 0 moh. til 292 muh:  Oppvarminga er nå unnagjort, det er på tide å kople inn sjettegiret. Okei da, femte. I hvert fall fjerde, om du har. Ditt livs største nedtur begynner nå! Kopl ut bremsene, peis på, og nekt å lytte til kniver i knærne, sting i sida, gnagsår på hælen og blåmoste tånegler. Hofter er til for å brukes helt opp, så også ankler. Beine veien, flade pedal!

Nederst er det etter reklamen å dømme farger på tunnelveggene. Her kan selfien tas. Vennligst hold til høyre. Men glem snap. Det er ikke dekning i tunnelen. Det gjelder også den fænsi gps-klokka du kjøpte fra deg selv til deg selv i midlivskrisepresang – i dette løpet kommer får du like gode målinger på casioen med stoppeklokke du fikk til konfen i 1989. 

16-21 km, fra 292 muh. til mål: Nå begynner LØPET. Fem kilometer med cirka 6 prosents stigning. Det er, eh, bittelitt bratt. Men! Det fins garantert mange som har det enda brattere enn deg om dagen, sant vel? Siden du og leggene dine uansett er i ferd med å møte den i langløpskretser svært  berømte Veggen, kan du for eksempel sende en tanke til Trumpen borti USA. Ikke har Donald rukket å build that wall, og nå maser folk om riksrett og greier. Noe han faktisk kan takke seg selv for, men det kan jo du også. 

Ryfast, hva skulle du egentlig der å gjøre? 

Halvveis oppi bakken går det rykter om at der fins en do. Pause her er lov. Men før du flytter helt inn – husk gjerne at også andre kan ha overdoset på sportsdrikk. De trenger også doen. Nå. Trenger du bevis, anbefales et nettsøk på «runner’s belly». Det er ikke bare beina som renner, alltid. 

Men du! Allerede halvveis opp morderbakken! Spring!

Ja, gåing er springing. Krabbing også. Samme hvor sent du krabber, slår du alle som ligger på sofaen. Og de mange kvinner og menn som feiga ut i siste minutt og prøvde å selge startnummeret sitt på finn denne uka, men endte med en DNF i stedet. 

Det er i motbakke det går oppover, det er lys i enden av tunnelen, og hvis du er en sånn motivasjonssitattype kan det være en ide å slå opp enda flere slagord selv. De ordene som kommer til å dunke gjennom mitt hode de siste, sirupsseige kilometerne mot overflaten, er nok mer av den typen som ikke kan trykkes i avisa. 

Men i mål skal vi. Og i mål kommer vi. Med eller uten intakte akillessener og nervene i behold. 

MÅL!

Ta imot medaljen, glem ikke selfien, og high-five alt i to sko. Legg ut på facebook, twitter, snap og glem ikke sms’en til naboen. Drikk og spis alt du kommer over resten av helga, og legg deg lykkelig vitende om at du resten av livet har full skryterett gjennom begge Ryfast-tunnelene. Burde du ikke egentlig legge juleferien til Ryfylke, bare for å kunne innkassere den retten? 

Selv vurderer jeg hytte på Solbakk. Skal bare løpe meg en liten tur gjennom noen tunneler først.