– Rosa Luxemburg var ukuelig. Alvorlig. Romantisk

– Ukuelig. Formidabel. Inspirerende. Intellektuell. Følsom. Morsom. Alvorlig. Romantisk. Uredd.

Slik svarer den britiske serietegneren og forfatteren Kate Evans når vi ber henne beskrive Rosa Luxemburg som person. Det er tirsdag 100 år siden polskfødte Luxemburg ble drept i Berlin, av høyreorienterte paramilitære, under det såkalte «spartakusopprøret», revolusjonsdagene i Tyskland i januar 1919.

Hundre år etter drapet fortsetter Luxemburg å fasinere og inspirere. I dag lanseres en ny rapport om henne på norsk, omtalt her i avisa lørdag.

I 2015 ga Kate Evans ut den kritikerroste grafiske biografien «Red Rosa», om Luxemburgs liv. Fra hun i mars 1871 ble født i den polske byen Zamosc, som da var under den russiske tsarens herredømme, fram til hun ble drept nesten 48 år senere.

Les også: Røde Rosa: Med livet som innsats (DA+)

Skriftlig arv

Luxemburg etterlot seg et stort skriftlig materiale, ikke bare teoretiske verk, men også en stor mengde med brev. Evans brukte år på å jobbe seg gjennom dette materialet i arbeidet med en biografi der hun har bestrebet seg på at alt skal være så tett som mulig på Luxemburgs liv og tanker.

– Det var en glede å arbeide med å vekke historiens hennes til liv, hun er så ulik en «typisk» nittenhundretalls heltinne, sier Evans og legger til at alt egentlig jobbet mot henne.

– Hun var jøde, funksjonshemmet, kvinne og polsk flyktning. Hun burde ikke vært i stand til å oppnå det hun gjorde i livet, som hun likevel lyktes med takket være en voldsom besluttsomhet samt at hun nektet å akseptere begrensninger i ambisjonene sine.

Hele veien var hun drevet av ikke et mål om egen suksess, sier Evans, men at det utbyttede folket skulle frigjøres fra en undertrykkende kapitalisme.

BIOGRAFI: Utdrag fra biografien «Red Rosa».

Splittet

Revolusjonære Luxemburg ble en storhet på venstresiden. Ikke minst etter at hun flyttet til Tyskland i 1889, og ble en viktig skikkelse på venstresiden i SPD, ørnen blant sosialdemokratiske partier i Europa. Hun gikk ut og inn av fengsel, var en sentral stemme mot tysk krigsdeltakelse da kontinentet vaklet mot første verdenskrig. Mens et splittet SPD støttet krigsdeltakelsen, og etter krigen gikk i regjering, ble Luxemburg en av grunnleggerne av Spartakusforbundet, senere det tyske kommunistpartiet, som ble et symbol på revolusjonsdagene i 1919.

Luxemburg ble doktor som en av de første kvinnene i Europa, med en avhandling om industriell utvikling i Polen. Etter at hun kom til Tyskland skrev hun en rekke bøker som skulle gjøre henne til en viktig teoretiker langt utover tysk venstreside.

– Den kanskje viktigste siden ved synet hennes på sosialismen var dens demokratiske røtter. Hennes kanskje mest berømte sitat er «frihet bare for regjeringens tilhengere, bare for medlemmene av ett parti – selv om det er aldri så mange av dem – er ingen frihet. Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes». Hun kritiserte Lenin direkte for undertrykking av ytringsfriheten og bruk av terror.

Ting ville ha gått veldig annerledes i den russiske revolusjonen om Luxemburg hadde vært ansvarlig, mener Evans.

TEGNER: Kate Evans jobbet seg gjennom et stort materiale. FOTO: REBECCA NOAKE/PRIVAT

Feminismen

Luxemburg var en nær venn av blant andre Clara Zetkin, medgrunnlegger av Spartakusforbundet og sentral i tysk kvinnebevegelse, som også tok initiativ til å etablere den internasjonale kvinnedagen.

For Luxemburg var ikke feminismen sentralt i det hun skrev. Evans mener det var bevisst.

– Luxemburg visste at om hun dedikerte seg til «kvinnespørsmålet» ville hun bli satt på sidelinjen i de teoretiske debattene som tok plass i det tyske sosialistpartiet om absolutt alt annet hun var opptatt av. Hun var primært økonom, og hun var langt foran de fleste av sine jevnaldrende. Hun var ikke klar for å bli skjøvet over i en kvinneavdeling, sier Evans.

Kampen for kvinners stemmerett var dessuten i stor grad ledet av overklassekvinner, legger hun og sier Luxemburg ikke var interessert i å gjøre felles sak med dem.

Les også: Alma Kjeldseth, en norsk Rosa?

Drapene i 1919

På denne dagen for hundre år siden ble Rosa Luxemburg og Karl Liebnecht, som grunnla Spartakusforbundet sammen med Luxemburg og Zetkin, drept i Berlin. De ble henrettet av i et Berlin preget av revolusjon, av paramilitære frikorps, som i disse januardagene var mobilisert av den sosialdemokratiske forsvarsministeren Gustav Noske.

– Det var en seismisk begivenhet innen tysk sosialisme. Det var det ultimate sviket – det hadde vært revolusjon, sosialistene var ved makten, presidenten Friedrich Ebert hadde vært en av Luxemburgs studenter, og godkjente drapet på henne. Drapene på Luxemburg og Liebknecht var utilgivelige, og førte til en splittelse som hindret venstresiden fra å arbeide sammen, noe som kan sees på som et bidrag til fascismens vekst i Tyskland, sier hun.

Men det betød også at Luxemburg og Liebknecht ble martyrer.

– Det stalinistiske østtyske regimet satte navnene deres på gateskilt og ansiktene deres på frimerker. Men det førte merkelig nok ikke til at ideene hennes ble spredd eller at arbeidet hennes ble behandlet intellektuelt. Hun ble et symbol, snarere enn et reelt og interessant menneske, med sine mangler, med ideer som fortsetter å være politiske relevante.