Røde Rosa: Med livet som innsats

Liket av den 47 år gamle kvinnen ble dumpet i kanalen. Bare timer etter at soldatene kom til leiligheten i Wilhelmsdorf i Berlin. Jakten var over. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht hadde flyktet fra gjemmested til gjemmested. Det var satt en høy pris på hodene deres. På gatene ble det spredt flygeblad med en tegning av Luxemburgs ansikt, med oppfordringer om å stanse «den røde fare». Paramilitære frikorps drev en dødelig jakt på revolusjonære i Berlins gater.

Nå var turen kommet til Luxemburg og Liebknecht.

Luxemburg pakket et eksemplar av Goethes «Faust» ned i en veske og fulgte soldatene. Gjennom et langt politisk liv hadde hun gått ut og inn av fengsel, det var bare et par måneder siden hun slapp ut sist. Denne gangen fikk hun beskjed om at hun skulle føres til Moabitfengslet.

Dit kom hun aldri.

Luxemburg og Liebknecht ble ført bort fra leiligheten i to ulike biler. Til Hotel Eden.

På vei mot hotellutgangen, etter å ha blitt identifisert inne på hotellet, ble Luxemburg stanset av en soldat ved navn Otto Runge. Han løftet geværkolben. Smelte den inn i hodet hennes. Luxemburg segnet om, før hun ble slått nok en gang, i tinningen. Så ble hun slept inn i en ventende bil og skutt gjennom hodet, av en løytnant ved navn Kurt Vogel. På vei bort fra hotellet stanset bilen, ved Landwehrkanal, der de kvittet seg med Luxemburg. Liket forsvant i kanalen.

Heller ikke Liebknecht kom fram til fengselet. Han ble skutt og drept da bilen han satt i kjørte forbi Tiergarten.

Karl Liebknecht, ukjent årstall. FOTO: NTB SCANPIX

Dagen etter fortalte tyske aviser at Liebknecht var skutt under flukt. Luxemburg var blitt angrepet av en menneskemengde utenfor hotellet, og skutt. Ved kanalen skulle bilen ha blitt stanset av en ny menneskemengde. De skulle ha slept med seg liket av Luxemburg inn i mørke natta.

Det var bare et problem med denne historien: Det var løgn. En dekkhistorie. Den nådde også Norge, inkludert Social-Demokraten, forgjengeren til denne avisa.

Les også: Alma Kjeldseth, en norsk Rosa?

«Rosa Luxemburg er dræpt – dræpt paa gaten i Berlin av mængden – saadan heter det ialfald», skrev avisa dagen etter at drapene ble kjent, med forbehold om sannhetsgehalten i den offisielle versjonen.

«Var der kvinder i den mængde?» spurte de og fortsatte:

«Mødre kanske!

Har de været med at dræpe Rosa Luxemburg, hun som gav sine dages glæde, sine nætters søvn og sin frihet for at redde deres mænd, deres sønner, ja selve fremtiden i deres skjød fra at myrdes, fra at raatne i fordervelse».

En av de mest markante og sentrale personene på europeisk venstreside var drept. Henrettet. En kvinne som ikke bare hadde refset sosialdemokratene for å slutte opp om krigsdeltakelsen, men også refset Lenin og partidiktaturet som vokste fram i Russland. Nå var hun henrettet på SPDs vakt. Et parti hun kom til Tyskland for å slutte seg til.

Rosa Luxemburg under et møte i hagen til en pub i Jena, Tyskland, 1905. FOTO: AP/NTB SCANPIX

Det var selvsagt beleilig med en dekkhistorie om hvordan Luxemburg var blitt drept av en folkemobb. Men det var ingen «mængde» som tok livet av henne.

Luxemburg og Liebknechts egen avis «Die Rote Fahne» fortalte en annen historie, og viste bilde av feirende frikorpssoldater, med Runge blant dem. Rapporten ble gjengitt i Social-Demokraten, der også Runge og Vogels rolle beskrives. «Rosa Luxemburg hadde mistet en sko, da hun blev kastet livløs ind i bilen. Denne sko blev av soldaterne vist rundt i Eden-hotellet, som en trofæ. Mordselskapet har dagen efter lat sig fotografere. Hovedgjerningsmanden Runge, befinder sig i centrum av fotografiet», heter det på slutten av rapporten.

Som det beskrives i en fersk biografi om Luxemburg, skrevet av Ellen Engelstad og Mimir Kristjánsson, ble de to bortført og henrettet av frikorpssoldater. Høyreorienterte paramilitære som disse januardagene for hundre år siden, i et krigstrøtt Tyskland, var mobilisert av den sosialdemokratiske forsvarsministeren Gustav Noske. Frikorpsene ble brukt til å slå ned det som skulle bli kjent som spartakistopprøret, januaropprøret, revolusjonen i 1919.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Henrettelsene fikk ingen konsekvenser for mennene bak, de gikk fri. Som det heter i den ferske biografien ble Runge og Vogel pekt ut som syndebukker. De ble stilt for krigsrett. For Runges del ble det framholdt som en formildende omstendighet at synet av Luxemburg vakte et raseri som gjorde at han handlet i «affekt». Etter at nazistene kom til makten fikk han erstatning i rettsvesenet. «Han skulle belønnes for å ha drept den farlige ’jødebolsjevisten’,» som det heter i den ferske biografien. Gamle frikorpsmedlemmer fikk sentrale posisjoner i naziregimet. Etter å ha likvidert ikke bare Luxemburg og Liebknecht, men hundrevis av meningsmotstandere, kommunister, jøder, krigsmotstandere.

Luxemburg hadde kjempet med livet som innsats. Ekkoet fra skuddene som tok livet av henne og Liebknecht kunne høres over hele Europa. Her hjemme sendte Det Norske Arbeiderparti (DNA) følgende kondolansebrev til avisene «Die Rote Fahne» og «Die Freiheit».

«Vi deler den sorg og harme mordet paa Rosa Luxemburg, Liebknecht og andre socialister har vakt. De myrdede har dog ikke kjæmpet forgjæves. Deres ideer vil leve og seire, mens forragt og avsky vil samle sig om de ansvarlige mordere».

Kondolansen var undertegnet Kyrre Grepp og Martin Tranmæl. To menn som hadde stått i spissen for «Fagopposisjonen av 1911», som bidro til at venstresiden i DNA fikk flertall og Grepp ble formann under landsmøtet i 1918.

Social-Demokraten nøyde seg ikke med en kort kondolanse. På forsiden av avisa 18. januar 1919, tre dager etter drapene, trykte avisa en harmdirrende tekst, signert Jacob Friis, mangeårig journalist og korrespondent. Friis hadde studert i Berlin med Luxemburg som foreleser, han hadde rapportert hjem til Social-Demokraten fra revolusjonen i Tyskland, og møtt Luxemburg siste gang relativt kort tid før hun ble drept.

«Borgerpøbelens hevntørst er blit slukket. Materiens hat til idéen, til personligheten har faat sin vilje. Og den triumferer aapenlyst».

Slik starter Friis før han konkluderer: «Regjeringen vil høste arbeiderklassens retfærdige hat (…) av harmen og sorgen skal den revolutionære vilje styrkes i alle land, en vilje til socialismens virkeliggjørelse, som ingen magt skal kunne staa imot».

Jacob Friis om drapene på Luxemburg og Liebknecht i Social-Demokraten 18. januar 1919. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Det tok tid før liket av Luxemburg ble funnet. I Social-Demokraten ble det meldt fortløpende om det forsvunne liket, og spekulasjoner om at hun fortsatt levde, at hun var reddet av sine venner.

Så kom den endelige beskjeden. I slutten av mai. Liket var funnet. Da var allerede Liebknecht gravlagt. Han ble lagt i graven den 25. januar sammen med 31 andre. Ved siden av Liebknechts kiste var det satt en tom kiste. For Luxemburg.

To dager senere rapporterte Social-Demokraten om «Kristianiaarbeidere i sørgetog» til «minde om de faldne helte i Berlin» på begravelsesdagen. Toget hadde gått fra Youngstorget til Tullinløkka, med røde faner og svarte sørgebånd. Ifølge avisa var 4-5.000 samlet på Tullinløkka, for å hedre Liebknecht, Luxemburg og de andre. Under markeringen talte blant andre Eugène Olaussen, en mann som senere skulle gå hele veien fra ytre venstre til ytre høyre, og etter andre verdenskrig ble dømt for landsvik. Sju år før drapene var han selv hjemme hos Luxemburg, og rapporterte hjem til Social-Demokraten. «Det var ikke uten en viss nervøsitet jeg gjorde min entre hos den bekjendte kvindelige skribent og revolutionære agitator» åpner han og fortsetter: «Paa dørskiltet læste jeg til min forbauselse: Dr. R. Luxemburg. Hun var altså doktor.

Social-Demokraten rapporterer om sørgemarsj i Oslo på begravelsesdagen for Liebknecht og trettien andre. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Jeg ringte uforsagt paa, idet hjertet var en smule raskere i sit slag end normalt skulde være. En ung pike lukket op og jeg viftes ind i et litet, nydelig bibliotekværelse. I bokhylderne saa jeg bøker staa i lange sluttede geleder paa et utal av sprog: hollandsk, polsk, russisk, fransk osv.

Nu hører jeg lette skridt i sideværelset – døren gaar op – og jeg staar ansigt til ansigt med Internationales mest aktive og vel ogsaa lærdeste kvinde. Hendes skikkelse er liten og ubetydelig, man skulde meget let ta hende for en ældre skolefrøken. Men øinene forraader med engang den skjærpede, aarvaakne intelligens, de røbet en hjerne som er trænet i det tungeste aandelige arbeide».

Luxemburg var 47 år da hun ble drept. Drapet satte punktum for et dramatisk liv. Så hvem var hun?

– I sin samtid var Luxemburg kjent som en svært innflytelsesrik revolusjonær tenker, av mange regnet som Marx sin viktigste arvtaker, sier forfatter Ellen Engelstad og legger til at hun sto til venstre, og ofte isolert, i det tyske sosialdemokratiske partiet, men at hun samtidig var den fremste representanten for venstrefløyen, og ble lyttet til av både arbeidere og partitopper.

– I ettertida er hun blitt forsøkt både tilsidesatt og misbrukt, men har likevel helt siden sin død stått som symbol på en demokratisk og frihetlig sosialisme, og vært en torn i øyet for både Hitler-regimet, Stalin og diktaturene i Øst-Europa. Hennes navn og tanker spilte en sentral rolle i de mange demokratiske oppstandene i Øst-Europa, blant annet i Tsjekkoslovakia i 1968.

Les også: – Kvinner i Norge er først og fremst mødre. Og så tar dere mannens etternavn. Det er som å gå med hijab (DA+)

Men la oss gå litt lenger tilbake i tid. Luxemburg ble født i mars 1871 i Zamosc, i en del av Polen som lå under den russiske tsarens eneveldige herredømme. I en jødisk familie. Hun hadde kjempet mot tsarveldet i ungdommen, før hun flyktet til Sveits i 1889. At Eugène Olaussen ble forbauset da han besøkte Luxemburg for Social-Demokraten, og oppdaget at hun var doktor, viser at han ikke kan ha visst veldig mye om henne. Luxemburg ble doktor allerede i 1897, med en avhandling om den industrielle utviklingen i hjemlandet Polen, som en av de første kvinnene i Europa.

Så vendte hun blikket mot Tyskland.

Portrett av Rosa Luxemburg, henrettet av tyske frikorps- soldater i januar 1919. FOTO: AP/NTB SCANPIX

I 1898 inngikk Luxemburg proformaekteskap for å få tysk statsborgerskap. Samme år flyttet hun til Berlin for å gå inn i den sosialistiske kampen i hjertet Europa. Hun meldte seg inn i Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). Ørnen blant Europas sosialdemokratiske partier. Stedet å være for Luxemburg, som allerede året etter ga ut pamfletten «Sozialreform oder Revolution».

Hun ble raskt viktig i SPD. Som teoretiker og agitator. Hun reiste til Russland for å ta del i den første, og mislykkede, russiske revolusjonen i 1905. Tilbake i Tyskland skulle hun gå ut og inn av fengsel.

Så vaklet Europa stadig nærmere den første verdenskrigen og dens skyttergraver. Et kommende mareritt.

«Vi venter på katastrofen. Europa vil mobilisere. 16-18 millioner menn, blomsten av våre nasjoner, væpnet med dødens fremste verktøy, vil møtes på slagmarken som fiender», sa de tyske sosialdemokratenes leder August Bebel allerede i 1911.

Sosialdemokratiske SPD sto foran et valg. Hvordan forholde seg til krigen?

Luxemburg ble en sentral stemme mot tysk krigsdeltakelse. Men hun skulle tape kampen i SPD.

Da Riksdagen stemte over de såkalte krigskredittene, et lån for krigsinnsatsen, stemte SPD for, mot et lite mindretall i egne rekker. De inngikk også politisk borgfred.

Og som det heter i ferske «Rosa Luxemburg. En Biografi»: Støtten til krigskredittene sendte Luxemburg inn i «en dyp politisk og personlig krise».

Det skulle også sende SPD inn i dyp splittelse.

Les også: Et av Norges eldste og beste band fyller 40 (DA+)

I 1915 dannet Luxemburg, sammen med blant andre Liebknecht og Clara Zetkin, det revolusjonære Spartakusforbundet.

For å gjøre historien kort: Mens tyske soldater døde i hopetall i skyttergravene, ble Luxemburg fengslet. Fra fengslet ble det smuglet ut en pamflett med navn «Det tyske sosialdemokratiets krise», ført i pennen av Luxemburg, der hun gikk ut mot krigen og SPDs rolle.

På gatene ble en parlamentariker ved navn Karl Liebknecht krigsmotstandernes ansikt. Han var ingen hvem som helst, som sønn av mannen som sammen med nevnte Bebel grunnla SPD.

Krigen skulle etterlate seg et splittet parti. I 1917 brøt en del ut i det nye partiet USPD, der sparkatistene gikk med.

Så var krigen over. Weimarrepublikkens æra startet. SPD gikk i regjering. Og i gatene var det revolusjonære tilstander. Så falt skuddene. 15. januar 1919.

– Med drapene feilet den tyske revolusjonen, selv om den på det tidspunktet hadde dårlige odds likevel, sier Ellen Engelstad.

Hun viser til hvordan de som drepte Luxemburg og Liebknecht senere skulle danne ryggraden i den voksende nazibevegelsen, der skremmebildet av «jødebolsjeviker» som Luxemburg ble et sentralt propagandamotiv.

– I tillegg førte de, siden det skjedde på sosialdemokratenes vakt, til en varig splittelse på den tyske venstresida, noe som gjorde dem ute av stand til å stå sammen mot Hitler-Tyskland. Det fikk som vi vet svært store konsekvenser for Europa og verden.

Ok, så la oss stanse opp der og stille noen kontrafaktiske spørsmål. Hva om hun ikke var blitt drept? Hva om de revolusjonære hadde lyktes i 1919. Hva om SPD aldri var blitt splittet? Og hvorfor ikke starte enda tidligere: Hva om Luxemburg allerede før første verdenskrig hadde vunnet fram med sin krigsmotstand i SPD, og partiet hadde avvist tysk krigsdeltakelse? Vi stiller spørsmålet til professor og historiker Øystein Sørensen, som blant annet har skrevet en bok om «historien om det som ikke skjedde».

Les også: «Høyres spinndoktorer fløy rundt som skremte høner, de ante ikke hva de skulle gjøre» (DA+)

– Det spørs om det ville spilt så stor rolle om SPD hadde avvist krigen dersom opinionen, også blant SPDs egne velgere, i overveiende grad hadde vært entusiastiske tilhengere av krig. Men hvis den tyske arbeiderklassen massivt hadde nektet å stille opp, så ville saken naturligvis stilt seg annerledes – da snakker vi om en revolusjonær situasjon i Tyskland i 1914, sier Sørensen.

Luxemburg var som sagt ikke bare en kritiker av krigen. Noe av det hun skulle bli mest kjent for er kritikken av partidiktaturet i Sovjet. I 1918, året etter den russiske revolusjonen, kritiserte hun bolsjevikene og sin gamle venn Lenin, og utviklingen mot diktatur og ufrihet: «Uten alminnelige valg, uinnskrenket trykke- og møtefrihet og fri meningsbrytning, dør livet i enhver offentlig institusjon bort, det blir et skinnliv der byråkratiet til slutt er det eneste aktive elementet».

Den viktigste arven etter Luxemburg er en demokratisk sosialisme organisert nedenfra, mener Engelstad, en tredje vei «i opposisjon til både 'ministersosialismen' i det vest-europeiske sosialdemokratiet og partidiktaturene i Øst-Europa».

Den svenske forfatteren Nina Björk peker på det samme i sin bok «Drömmen om det röda», der hun skriver at Luxemburg i dag er «den radikale venstresidens drøm om en vei mellom kommunistisk diktatur og sosialdemokratisk forvaltet kapitalisme. På henne kan vi se og si ’se, det fantes alternativer».

Men hvor dypt satt insisteringen på frie valg? Hva om hun selv hadde fått makt, er det grunn til å tro at Luxemburg ville ha stått fast på det, og ikke gått samme autoritære vei som Sovjet? Engelstad mener det satt dypt og viser til at hun gjennom hele livet holdt på visse prinsipper og var åpen om udemokratiske tendenser hun ikke kunne godta.

– Hun var for eksempel helt fra starten av positiv til den russiske revolusjonen, men negativ til den udemokratiske retningen som syntes å manifistere seg, noe hun ble rådet av samtidige sosialister til å tie om fordi det kunne styrke høyresida, sier hun og viser til pamfletten «Den russiske revolusjon», der hun et halvt år etter oktober-revolusjonen skriver at «sosialistisk demokrati er ikke noe som begynner først i det lovede land etter at fundamentet for den sosialistiske økonomien er på plass, som en slags julepresang for det flinke folket, som i mellomtida lojalt har støttet opp om en håndfull sosialistiske diktatorer». Og at «frihet bare for regjeringens tilhengere, bare for medlemmene av ett parti – selv om det er aldri så mange av dem – er ingen frihet. Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes».

– Man kan selvsagt ikke vite hva som hadde skjedd om hun hadde fått makt, men hun var helt til det siste mot at hennes revolusjonære Spartakist-gruppe skulle ta makten med våpen, istedet ville hun at den pågående tyske revolusjonen skulle være en langsom prossess som fikk med seg stadig flere slik at overgangen til sosialismen ble et flertallsprosjekt og ikke noe kupp. I programmet til Spartakistene, som hun skrev en måned før hun ble myrdet, heter det:

«Spartakistgruppa er ikke et parti som vil ta makten på arbeidernes rygger. Den vil ikke herske over arbeiderne. Spartakistgruppa vil bare gripe makten om den har et tydelig, entydig mandat fra den store majoriteten av Tysklands proletære masser».

Så, hva om SPD aldri var blitt splittet? Enten de hadde samlet seg om SPD i regjering, eller stått samlet utenfor. Ville de kunne ha stanset nazistene?

– Hvis vi tenker oss at den tyske arbeiderbevegelsen samlet hadde villet forsvare den demokratiske Weimarrepublikken tidlig på 1930-tallet, så tror jeg mulighetene for å stanse nazistene hadde vært ganske gode. Hvis den hadde vært samlet på et revolusjonært grunnlag, så er vel sjansen for at det hadde oppstått en revolusjonær situasjon lenge før NSDAP ville blitt en maktfaktor også ganske gode, mener historiker Øystein Sørensen.

– Og dersom revolusjon hadde lyktes? Hva kunne blitt følgene i resten av Europa, inkludert Norge?

– En vellykket sosialistisk revolusjon i Tyskland i tiden etter første verdenskrig ville uten tvil ført med seg revolusjonære omveltninger, eller i det minste revolusjonsforsøk, i store deler av Europa. Også i Norge. Husk på at det erklært revolusjonære DNA fikk så mye som 31,6 prosent oppslutning ved stortingsvalget i slutten av 1918.

Les også: Slik var krigerkongens siste positur. Flaksen til Karl XII var oppbrukt (DA+)

I sin biografi viser Engelstad og Kristjánsson til den britiske journalisten og forfatteren Christopher Hitchens, som spurte om det var mulig å «tenke seg et utfall som ville ha stoppet ikke bare nazismen, men også gjennom forbilde og eksempel hadde stoppet stalinismen». Hva tror Sørensen?

– Det er mulig, men slett ikke sikkert, at et revolusjonært Luxemburgregime ville blitt mildere og mindre autoritært.

Det ville vært avhengig av mange ulike faktorer, mener historikeren, ikke minst hva slags motstand et sånt regime ville møtt.

– Hvis vi tenker oss en vellykket revolusjonær maktovertagelse i Tyskland i 1918-19, ledet av Rosa Luxemburg, så ville den garantert møtt innbitt og fanatisk motstand fra kontrarevolusjonære krefter. Også væpnet motstand, ikke minst fra militære avdelinger. Det mest sannsynlige scenariet ville vært en blodig borgerkrig. Det spørs hvor stor vekt revolusjonære makthavere ville lagt på friheten for dem som tenkte annerledes da. Rosa Luxemburg ville nok ikke ønsket å bruke så autoritære og direkte terroristiske virkemidler som Lenin og senere Stalin. Men hvis situasjonen hadde vært tilspisset nok, kan man kanskje tenke seg at hun ville følt seg tvunget til det, eller at mer kyniske revolusjonære krefter simpelthen ville ha satt henne tilside.

Hva om hun og Liebknecht ikke var blitt drept? Sørensen tror splittelsen av den europeiske venstreside ville ha vært der uansett.

– Luxemburg og Liebknecht som revolusjonære politikere i et ikke-revolusjonært Tyskland ville blitt nødt til å manøvrere mellom sosialdemokratiet og Sovjetunionens krav om full lydighet. Det var mange som forsøkte å etablere et tredje alternativ på den europeiske venstresiden i mellomkrigstiden, men det viste seg at det var vanskelig å få særlig oppslutning om et sånt alternativ.

Engelstad understreker at det selvsagt ikke er mulig å vite hva som hadde skjedd om spartakistene hadde lyktes.

– Men uten å være apologetiske bør vi huske at også Lenin og Trotskij ønsket seg en annen retning for Sovjetunionen, men sto midt oppe i en verdenskrig som gikk over i blodig borgerkrig hvor de var fullstendig kringsatt av fiender, sier hun og fortsetter:

– I denne situasjonen gjorde de en dyd av nødvendighet, som Luxemburg kritiserte dem for, og gikk i en autoritær retning. Om den tyske revolusjonen hadde lyktes, og de dermed hadde hatt allierte i et av Europas viktigste land, kan vi se for oss et best case kontrafaktisk scenario hvor den revolusjonære vinden fra Russland og Tyskland spredde seg over hele Europa, og vi hadde fått en mer demokratisk sosialisme enn den som ble gjengs i Østblokken. Det ville også ha blokkert for Hitler og nazistene. Dette blir selvfølgelig bare spekulasjoner, men som Martin Tranmæl sa i et intervju på NRK etter krigen: Dersom den tyske og russiske revolusjon hadde møtt hverandre, hadde mye sett annerledes ut.