Av Eirik Faret Sakariassen, stortingsrepresentant SV
Rike og friske folk greier seg selv. Det har de alltid gjort. Det kommer de alltid til å gjøre.
Mandag kveld ble årets kanskje aller viktigste sak behandlet i Stortinget. Saken gjelder pleiepengeordningen for de som har svært alvorlig syke barn. Som vara på Stortinget var jeg en del av denne behandlingen.
Kampen for en verdig pleiepengeordning har vært lang og brokete. Etter endringer i ordningen i 2017 kom vi ikke så langt som de fleste av oss hadde håpet på. Pleiepengeordningen er en ordning for å sikre at alvorlig syke unger skal få oppfølging av sine nærmeste.
For mange tiår siden ble ungene sendt alene på sykehus, borte fra mor og far, borte fra det kjente og trygge. I dag er det vanskelig å forestille seg frykten og ensomheten det måtte bety.
I dag skulle vi vært et annet sted. Å få muligheten til å være sammen med egne alvorlig syke barn er noe man kanskje tenker på som en selvfølge. Likevel er det ikke sånn i Norge. Da regjeringen i fjor innførte en femårsgrense på hvor lenge foreldre kan være sammen med sine syke unger, var det mange som reagerte.
Først og fremst reagerte familiene selv med kraftige protester. Men heldigvis reagerte et flertall på Stortinget også. Det ble sendt klar beskjed: Opphev femårsgrensen. Den gjør at de med veldig syke unger får det uforutsigbart, og noen våget ikke ta ut pleiepenger selv med alvorlig syke unger.
Hva skjedde? Ingenting. Regjeringen fulgte rett og slett ikke opp flertallet i Stortinget. Regjeringen gjemte dette viktige spørsmålet så lenge de kunne, og la det frem gjemt i en samlesak med masse annet, på slutten av året.
Konklusjonen var at de ville vente i fire år med å avgjøre spørsmålet med tidsbegrensning. For så lenge synes Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre at familier med alvorlig syke unger kan leve i uvisshet.
En av de såkalte løvemammaene, fra familier som mottar pleiepenger, fortalte meg at hun hadde fortalt om den viktige saken til sønnen sin.
Sønnen Ailo sa «Mamma, er det sånn at hvis du ikke greier å endre loven, må jeg være alene på sykehuset da?»
Sånn skal ikke unger måtte tenke på. Selvfølgelig skal Ailo ha mammaen sin med på sykehuset. Det siste drøye året har tapre mødre og familiene deres kjempet for rettferdighet, for trygghet for ungene sine og mot tidskvoten. Disse familiene kjemper en daglig kamp for sine barn. Tidskvoten må oppheves slik at familiene kan ha forutsigbarhet i en ellers uforutsigbar situasjon. Mandag gjorde Stortinget endelig det, mot stemmene til Høyre, Frp og Venstre.
I 2017 gjorde Stortinget også endringer i graderingsreglene i pleiepengeordningen. Det skulle bli mer fleksibelt å ta ut pleiepenger samtidig som man jobber noe. Innføringen har blitt til krise for familiene som rammes av en ekstremt stivbeint ordning. Når man ser at lovendringer rammer feil, og hardt, så må Stortinget ta ansvar for å endre loven. Også her er høyresiden kraftig mot. Det er nemlig sånn at når det trengs noen penger til de sykeste ungene i landet, så er lommene tomme og velferden truet. Sånn er det aldri når Erna Solberg øser ut skattekutt til landets aller rikeste, da har vi alltid råd til noen milliarder ekstra.
For noen familier har disse graderingsreglene blitt en fattigdomsfelle. Foreldre som ikke har et reelt valg om å arbeide, på grunn av ungens situasjon, får kuttet pleiepengene sine med dagens regler. SV hadde håpet KrF kunne støttet våre forslag til lovendringer på dette punktet. Den gang ei. KrF fremmet heller sitt eget forslag uten tidsfrist og uten at det omfattet alle foreldrene som trenger denne hjelpen.
For noen uker siden satte KrF hele regjeringsprosjektet sitt i spill for å stoppe et par flasker vin på taxfree. Det var viktig nok til å blåse opp til krise. På mandag viste KrF at familiene til noen av de aller sykeste ungene ikke var like viktig som disse vinflaskene. Kontrasten er så grell at ord blir fattige. Man velger sine slag.
Å vedta endringer uten tidsfrist for denne regjeringen, som KrF tvang gjennom, er et sjansespill. Et sjansespill på vegne av familiene som får kuttet inntekten sin, på vegne av mennesker som ikke tid til å vente. Uten tidsfrist så forskyves løsningen i denne saken og familiene får fortsatt kutt som følge av graderingsreglenes hensynsløshet.
En mor forklarer sin desperate situasjon slik:
«Vi drukner i purringer og inkasso. Vi har et komplisert og svært sykt barn som vi må passe på om nettene.
Hun skal dø, men vi vet ikke når. På dagtid har vi mellom 4-5 timer hvor hun er på avlastning slik at vi kan sove og derfor graderer NAV utbetalingene våre.
Graderingsreglene tar det trygge livet fra oss måned for måned, og vi aner ikke om vi har tak over hodet den dagen hun dør.»
Disse familiene kan ikke vente et år til. Vi må gjøre endringer nå. SV kommer til å kjempe for en verdig pengepleieordning til vi er i mål.
For de av oss som er kristensosialister og kjemper for en verden med bedre fordeling og mindre forskjeller, er Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen en viktig bok. Det er Bibelen som vi ellers kjenner den, men der hvor det står om fattigdom, rettferdighet eller frigjøring er teksten markert i gult.
Mange kjenner til Matteusevangeliet 25,29. Jeg mistenker at evangeliet er til inspirasjon for flere av partiene ytterst til høyre. Teksten lyder slik: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»
Sånn har det også blitt i Norge. De rike får store skattekutt, mens folk som har lite fra før fratas det lille de har. Enten det er barnetrygd som tas fra sosialhjelpsmottakere, uføre som mister barnetillegget eller foreldrene til alvorlig syke unger som mister pleiepengene.
Avsnittet fra Matteusevangeliet bør legges bort for fordelingspolitikken fremover. Vi kan ikke ha et samfunn rigget for de få på toppen. Vi må lage et samfunn for de mange. Et samfunn som tar vare på de som trenger det.
For rike og friske folk greier seg selv. Det har de alltid gjort.
Sånn skal ikke unger måtte tenke på.