«Ready Player One»: Nostalgisk spill-film fra Spielberg

4

DRAMA

«Ready Player One»

Regi: Steven Spielberg

USA, 2018

Det passer perfekt at «Ready Player One» er årets store påskefilm, siden den slår absolutt alle påskeegg-rekorder! Ernest Clines futuristiske debutroman «Ready Player One» plugget seg rett inn i underbevisstheten til utallige popkultur-geekboys på randen av midtlivskrise, la gå at boken kanskje var mer en Tourettes-aktig oppramsing av åttitallsreferanser enn en sterk sci-fi-historie. For mange var «Ready Player One» en uimotståelig leveringsmekanisme for nostalgiske Generasjon X-fantasier; om en fremtid drevet av entusiasme for alt som betydde noe da selv var unge. Arkade-spill, Van Halen, John Huges, «Knight Rider», Atari, Monty Python og omtrent hver bidige film laget i USA på åttitallet.

Norsk barnefilm danket ut robotfilm: «Operasjon mørkemann»: Populære barnedetektiver snuser på ny suksess

Romanen fikk samtidig en del kritikk fra millennials, som følte at «Ready Player One» var et oppsamlingsheat av Comic-Con-kulturens verste impulser og avviste den som «Twilight for nerder». Ernest Cline visste umiddelbart at han satt på en gullgruve; og auksjonerte bort filmrettighetene til «Ready Player One» før boken engang var publisert. At prosjektet ville ende opp i fanget på Steven Spielberg var nærmest uunngåelig, men personlig hadde jeg nok foretrukket at filmen hadde blitt regissert av noen med en mer oppriktig entusiasme og fingerspissfølelse for dette materialet.

Virkeligheten er begredelig i år 2045, og verden er preget av overbefolkning, forurensning og fattigdom. Heldigvis kan befolkningen leve ut alle fantasier i den virtuelle virkeligheten OASIS, et digitalt online-univers i «Second Life»-stil – skapt av det eksentriske geniet James Halliday (Mark Rylance). En blanding av Willy Wonka, Howard Hughes og Steve Wozniak, som før sin død iscenesatte konkurransen «Anorak’s Quest».

Les flere filmanmeldelser på filmseksjonen til Dagsavisen.no

Tre nøkler er skjult i det enorme OASIS-universet, og den første som finner dem alle vinner full kontroll over OASIS og Hallidays enorme formue. Ingen har vært i nærheten av å finne første nøkkel før den foreldreløse attenåringen Wade «Parzival» Watts (Tye Sheridan) snubler over løsningen, som involverer et heseblesende billøp han vinner i sin replika av DeLoran-tidsmaskinen fra «Tilbake til framtida». For å finne de to neste nøklene slår Wade seg sammen med den mystiske drømmepiken Art3mis (Olivia Cooke), samt bestekompisen Aech (Lena Waithe), Daito (Win Morisaki) og Shoto (Philip Zhao). Også på sporet etter nøklene er den klysete konsernsjefen Nolan Sorrento (Ben Mendelsohn), som akter å forvandle OASIS til et kynisk mikrotransaksjons-helvete overlesset med pop-up-reklamer. Vel, hvis alt annet feiler kan han sikkert få seg jobb i EA. Popkultur-nerder som vokste opp på åttitallet, sånn som undertegnede, vil slite med å unngå en pavlovsk begeistring over «Ready Player One», men det er samtidig lett å få en referanseoverdose her. Alt fra deep cuts som «Buckaroo Banzai» til a-ha får oppmerksomhet.

Det er absolutt ingenting å utsette på underholdningsverdien her; og Steven Spielberg iscenesetter OASIS-universet med en visuell overdådighet som konstant imponerer. Filmen fungerer dessuten overraskende bra i 3D. Jeg er allikevel ikke overbevist om at babyboomeren Spielberg er den rette mannen til å regissere en film som dette. For rundt førti år siden, sikkert. Men i dag? Neppe. Det «Ready Player One» trenger er en filmskaper som er i besittelse av like stor retro-nostalgisk entusiasme som forfatteren Ernest Cline, ikke en legendarisk regissør som i yngre dager skapte en betydelig del av den popkulturelle arven Cline er så besatt av (la gå at Spielberg har luket bort referansene til sine egne filmer her).

Les også: Slik blir kinovåren 2018

Jeg tviler ikke på at Spielberg holder seg oppdatert om popkultur og dataspill, selv i en moden alder av 71 år. Men jeg har litt vanskelig for å tro at han er i besittelse av en ungdommelig entusiasme for «Neon Genesis Evangelion» eller «Overwatch». Spielberg har utvidet referanserammene betydelig i forhold til romanen, med raske gjestespill og påskeegg som inkluderer spill og film-kjenninger fram til rundt 2016. Men pussig nok ingen skapt i de nærmere tretti årene i mellomrommet mellom vår nære fortid og filmens nåtid i år 2044. Å klarere lisensrettighetene til mange hundre merkevarer må ha vært litt av et mareritt, men det er fortsatt påfallende at universet i «Ready Player One» for eksempel er helt fri for figurer fra en av vår tids fremste popkulturelle hjørnesteiner: Marvel-studioet – mens «Star Wars» bare nevnes raskt i forbifarten.

En påskefilm til: «Pacific Rim: Uprising»: Denger løs med roboter

Til gjengjeld gjenskaper Spielberg deler av «The Shining», og presser inn så mange referanser at man knapt rekker å registrere en brøkdel av dem. Dette er en film som skriker etter å bli sett hjemme på Blu-ray, sånn at man med jevne mellomrom kan fryse bildet og finne alle påskeeggene. Noen vil sikkert se alt dette som et tegn på at popkulturen vår er i ferd med å spise seg selv, og blir en stadig svakere refleksjon av kommersielt resirkulert materiale. Noe som allikevel ikke forhindrer at «Ready Player One» er skrekkelig underholdende så lenge den varer, særlig for oss popkulturbesatte Gen X-ere. Ernest Cline er travelt opptatt med å skrive neste «Ready Player One»-roman, så det er ikke usannsynlig at det kommer en oppfølgerfilm. Hvorvidt den blir regissert av Spielberg er usikkert, men kanskje Edgar Wright stiller opp?

Drama om aidsepidemi: «120 slag i minuttet»: Liv, død og aktivisme