Rammstein på ramme alvor – tilbake etter ti år

6

Rammstein

«Rammstein»

Universal

Om noen tror at Rammstein skulle tusle rolig rundt på midtrabatten når de etter hele ti år følger opp sitt femte studioalbum «Liebe ist für alle da» med selvtitulerte «Rammstein», tar de skammelig feil. Utgivelsen er både en konsolidering og en ny begynnelse, et jafs av nåtidens galskap som dette beistet av en sekstett med største naturlighet fordøyer med slagget fra i går.

De 11 låtene er en manifestasjon av all den stormannsgale forryktheten som har preget Tysklands og Nord-Europas fremste metalband de siste årene. Og som Metallica i sin tid gjorde, nekter Rammstein å gi denne karriereomdreiningen av et album en tittel.

Låtene snakker imidlertid for seg selv, som et konsentrat av Europas negative utvikling det siste tiåret, enten det handler om politisk agitasjon, følelsesmessig kulde, fremmedfrykt, angst, utenforskap, sex eller nettopp galskap, som i «Puppe»: Låten om gutten som får en dukke til trøst når søsteren trekker på gaten, er muligens det tyngste Rammstein har laget, et glefs av en sosialrealistisk horrorlåt hvor vokalist Till Lindemann nærmer seg Tom Waits i refrenget mens gutten virkelig biter over båndene som holder han fast til virkeligheten. Albumet som helhet handler om nettopp det, å se virkeligheten i øynene og holde blikket uansett hvor ubehagelig det kan være.

Les også: Hva skal vi med store arenakonserter?

Dette albumet uten tittel kommer i kjølvannet av låten og den tilhørende kontroversen rundt videoen «Deutschland». Rammstein har også gjennom tidligere videoer presset grensene for hva som er akseptabelt selv innen en tysk metalsjanger som ikke er fremmed for sterke virkemidler.

Albumet åpner med «Deutschland», en fandenivoldsk dynamisk og fengende valsemølle av en låt med industriell forankring, men også bandets eget tilsvar til hiten «Du hast» (fra 1997-albumet «Sehnsucht»), en enkel sang om troskap som på mange vis definerte bandets musikalske reise videre. 22 år senere er det tematiske ekkoet problematisert gjennom en fedrelandssang der troskapen settes på prøve av den kollektive samvittigheten over landets historiske feilsteg.

Rammstein. Foto: Jens Koch/Universal

Det begynner i de tyske skogene i år 16, angivelig med henvisning til romerske tropper ledet av Germanicus som sammen med lokale allierte forsøkte å vinne tilbake landområdet de hadde mistet i slaget ved Teutoburgerskogen noen år tidligere, før de blir slått av pro-germanske styrker ledet av hærføreren Arminius. I videoen stiger den mytiske kroppsliggjøringen av Tyskland, valkyrieliknende Germania, fram som en svart kriger, og hun blir den symbolske ledetråden gjennom filmen, den tyske historien og nye kriger. Hindenburg krasjer, Weimar-tidens politiske uro skaper brann og begge verdenskrigene dekkes i fullt monn før det er klart for Stasi-marerittet og den venstreekstremistiske terroren på 70/80-tallet.

Les også: Bokassa fyrte opp i Hagen

Tidligere har bandets mange kontroverser handlet om ulike ekstreme former for sex, det eksplisitte kannibal-prosjektet «Mein Teil», men også om bevisst balanserte visuelle tilnærminger til ulike politiske ideologiers estetikk. Det som på mange måter startet med bruken av opptakene fra Leni Riefenstahls «Olympia»-film i «Stripped»-videoen, kulminerer nå med «Deutschland», et Elon Musk-batteri også på albumet selv om den er fire minutter kortere her enn på videoen. Scenene der fire av bandets medlemmer kledd som holocaust-fanger henger i galgen i en konsentrasjonsleir reiser en naturlig debatt om hvorvidt Europas svarteste øyeblikk hører hjemme i «populærkulturen». «En uansvarlig trivialisering av holocaust», ble lanseringen av videoen kalt av jødiske organisasjoner.

Samtidig skygger ikke Rammstein unna denne delen av Tysklands nagende samvittighet, og går man til teksten samt analyserer den samlede visuelle bruken av virkemidler i den nær spillefilmpåkostede videoen, er Rammsteins sang en ekstrem nidvise om hjemlandet, hvor budskapet nok en gang er at «de som stiger høyt vil falle dypt». Refrenget «Deutschland über allen» til tross, vokalist Till Lindemann slår ettertrykkelig fast at «min kjærlighet kan jeg ikke gi deg», og «deg» i denne sammenhengen er Tyskland. Gjennomgående på albumet ligger en kritikk av dagens frykt for det fremmede. Ser man alt dette i lys av hvilke farlige steg også Tysland i likhet med andre europeiske land er i ferd med å ta inn i framtida, blir Rammsteins nye album og låter som «Deutschland» og «Ausländer» et forsøk på en rettesnor.

Les også: Tungvektere med æren i behold

Rammstein. Foto: Jens Koch/Universal

«Ausländer» (utlending) er ikke bare en uforskammet fengende låt, men gjennom å nikke til blant annet ABBAs «Take a chance on me» skaper de et uforlignelig forsvar for åpne grenser og utraderingen av fremmedfrykt. Ikke at denne låten heller er uten dobbeltbunn, men slik må det være i en flyktig Rammstein-verden der en kort og kontant låt som «Sex» – inkludert bruk av theremin – er en hyllest av ja, nettopp sex. «Rammstein»s styrke er at bandet er seg selv uten å falle for egne klisjégrep, mens de til fulle dyrker tidligere bragder med allsang- og luftgitarvennlig tungmetall, industriell techno og et vokalbilde som fortsatt kan minne om Laibach, det hele av ypperlig kommersielt merke.

De har fininnstilt siktet, er mer varierte og selvsikre enn noensinne, og det gir seg utslag i at flere av melodiene som gjemmer seg inne i blyloddene («Weit weg», «Radio», etc.) er så lette at de enkelt kunne vært omarrangert som spillelistesugne poplåter med utilslørt hitpotensial. «Ausländer» ligger fremst i denne rekka, kanskje satirisk, absolutt lakonisk, aldri ironisk. Flere av sangene på den nye platen handler om den samme tvetydigheten, det å frastøtes av det du dras mot. Tydeligst blir det i «Was Ich Liebe».

Les også: Brannen som startet i Helvete: – Folk kommer hit fra hele verden

«Zeig Dich» er et rekviem i sin mektige utforming, inkludert «Carmina Burana»-lignende kor. Tekstmessig ber de Herren vise seg for å bøte på all faenskapen som er utført i hans navn. Singelen «Radio» har også vært ute en stund, en takk til Kraftwerk, men også en pastisj over 80-tallets elektropop forkledd som en Weimar-sang med åpenbare henvisninger til tyngden fra de russisk armékorene, mens vi i den andre enden finner «Diamant» – en ren kjærlighetserklæring til en som er like vakker som en diamant, som en juvel.

Den er antakelig det ømmeste Rammstein har gjort, men selvsagt ligger malurten og lurer i den aller siste slurken. Rammsteins første album på ti år vil nok på samme vis gi en og annen rar ettersmak, alt etter personlige preferanser, men overordnet sett er Rammstein tilbake på et tidligere uhørt nivå.

«Rammstein» slippes 17. mai. Rammstein spiller for et utsolgt Ullevaal stadion 18. august.