Nyheter

«Quicksand»: En seig opplevelse

«Quicksand» er ikke så rystende som Netflix vil ha det til. Dette er mer av en hengemyr.

3

«Quicksand – Størst av alt»

Netflix

Premiere fredag 5. april.

Har Maja på 18 drept klassekameratene sine eller ikke? Det er det store spørsmålet i den første svenske dramaserien fra Netflix, men svaret trekker ut, og ventetida er ikke spennende nok til å interessere. At Netflix har utstyrt serien med en plakat som advarer mot sterke inntrykk, vold og rusmisbruk skaper inntrykk av at serien regissert av Per-Olav Sørensen er noe det sterkeste strømmegiganten har å by på. Det er langt fra sannheten.

«Quicksand» er basert på Malin Persson Giolitos «Størst av alt», en svensk krimbestselger som har fått internasjonal oppmerksomhet. Boka er en jeg-fortelling fra Majas ståsted, der hun forteller om foranledninger, folk og hendelser som har eller kanskje har ført til en grusom massakre på skolen hennes. Ifølge de gode bokanmeldelsene er det romanens gjennomførte jeg-fortelling som gjør historien underholdende og tilfører den en gripende dimensjon.

Les også anmeldelsen av krimserien basert på Horst-bøkene: Tristingen Wisting (+)

I TV-versjonen er fortellergrepet erstattet med en dramaforestilling hvor vi er tilskuere til hva som har skjedd, via tilbakeblikk som gir bakgrunn og innsikt i persongalleriet, og hvor vi også følger Majas tilværelse der hun lever på cella, ser i veggen, møter advokaten, sitter i avhør. Litt etter litt får vi bakgrunn, historien som nøster opp hva som er årsaken til at hun har havnet der vi møter henne i seriens første øyeblikk – sittende blodig og apatisk i et klasserom en vanlig sommerdag, etter at vi har hørt mange skudd og noen som roper noe med «gjør det da for helvete».

Historien vi er tilskuere til forteller at det er Maja som har havnet i kvikksanda, fra tidspunktet hun falt for Sebastian, en rikmannssønn av sorten kjempevilla og diger-luksusyacht-med-full-besetning, en lys og glad ung kjekkas, som viser seg å ikke være så bekymringsløs av seg likevel. Sebastian er ikke helt i vater, han har problemer i tilværelsen generelt og med sin fraværende, usympatiske riksmannspappa spesielt, og utagerer stadig mer på fest, for å si det mildt. Maja er, eller var – tilsynelatende – den sympatiske familiejenten som tar seg av lillesøsteren, hjemme, men som forandrer seg i takt med opplevelsene hun utsettes for av den uregjerlige kjæresten. At festing ikke er sunt i lengden, skjønner vi snart. Sånt går utover skole og venner – noe drøssevis av gymnas-, high school- og college-dramaserier har fortalt oss så utrolig mange ganger før. I serier som er samlet i flokk på Netflix under samlebenevnelsen «Tenåringsserier». Nå vil «Quicksand» være noe mer enn en tenåringsserie, ikke havne i samlekategori på Netflix med «Riverdale» og «Chilling Adventures of Sabrina». Denne velproduserte dramatiseringen av en krimsuksess har ambisjoner om å havne «Thriller» eller «Drama»-kategorien på nevnte strømmetjeneste, men i TV-versjon er den en tenåringsserie lik mange andre. Dramaet stikker ikke dypt nok til å være en gripende kommentar om omsorgssvikt, forskjellssamfunnet, famlende ungdom, den priviligerte overklassens dekadense og prisen for ungdommens utskeielser. Produksjonen er lekker å se på, men historien er for kjent og langtekkelig til å gripe.

Skal du se krim på TV i påsken? Her er oversikten! (+)

Virkelighetsbeskrivelsen er forholdsvis endimensjonal, karakterene overtydelig tegnet. De rike er blærete og kjipe. «Vanlige mennesker» er søte, troskyldige og sympatiske. Politi, påtalemyndighet og andre autoritetspersoner går rundt storøyde og uttrykksløse, som om de aldri har jobbet med en drapssak før. Her er en aktor like menneskelig som en Lego-figur. Stemningen er gjennomført gravalvorlig og skjebnetung.

«Quicksand» er en skjebnekrim hvor Maja er enigmaen selv. Hvem er hun egentlig? Hva bor i henne? Hva har hun gjort, eller ikke gjort? Er hun en sosiopat? Blitt lurt inn i et komplott? Forført av Stockholmssyndromet? Svarene kan ikke historien by på uten at hele intrigen ramler sammen. Derfor er hovedpersonen selv skildret med antydninger, tilsløringer og forblir noe usagt helt til det siste. For skulle noe bli avslørt for tidlig, vilel nerven forsvinne som skjorteknappen på en partysvenske i full vigør.

Mer fra Dagsavisen