Fra Oslo Pride i år.

Pride: Et skamløst øyeblikk

DEBATT: Ord betyr noe. Narrativ betyr noe. Og mediene har et ansvar for hvordan man dekker et arrangement som Pride, skriver Karoline Skarstein.

Av Karoline Skarstein

Jeg skammer meg. Jeg er tjuesyv år og transseksuell, vært åpen i flere år allerede, men skammen sitter der. Det går ikke en dag uten at jeg kjenner at jeg burde vært noe annet.

At jeg burde forsøkt hardere å ikke være trans, som om det er noe jeg bare kan slutte med. Det preger meg i alle deler av livet mitt. For meg er Prideparaden et slags fristed. Det er den ene turen igjennom sentrum, der jeg ikke trenger å være redd. Der jeg ikke frykter for å bli dømt eller latterliggjort for den jeg er. Og jeg er tilnærmet Pride-jomfru. Årets parade blir min andre. Det har tatt tid, jeg har brukt lang tid på å komme ut, lang tid på å bli trygg nok. Men følelsen jeg fikk i fjor, kan vanskelig beskrives. Jeg har gledet meg hver dag siden det.

Jeg er en av dem som har vokst opp med at det jeg er, er feil. Da jeg var ganske liten fikk jeg høre at jeg for alt i verden ikke måtte fortelle noen at jeg følte meg som en jente, fordi ingen kom til å ville være venn med meg. Den sitter liksom fortsatt i brystet. En del av meg er fortsett redd for at ingen vil være venn med meg.

Og det er også noe av det fantastiske med Pride. I den paraden finnes det så mange forskjellige historier, alle med sin egen skam, sin egen vei ut av diverse skap og skuffer. Og så finnes det støttespillere, venner, familie, kollegaer, naboer og andre som ønsker å vise at alle disse historiene faktisk betyr noe. Vi har likevel en ting til felles: Vi er der. I et par timer en gang i året går vi sammen i skamløsheten.

Jeg ble derfor også ganske lei meg da Stavanger Aftenblad valgte å gå kritisk til verks da NFF oppfordret fotballklubber i regionen til å delta i paraden. Her valgte avisen å fokusere på at denne oppfordringen hadde gått ut til barn helt ned i 8 årsalderen, som om det var et problem i stedet for faktisk å belyse problematikken som fikk NFF til å komme med oppfordringen. Det hele ble rammet inn med at en kjent transhater fra hovedstadsområdet advarte mot deltakelse i paraden.

Ord betyr noe. Narrativ betyr noe. Og mediene har faktisk et ansvar for hvordan man dekker et arrangement som Pride. Det er opp til avisene å faktisk etterstrebe å gi et rettferdig bilde av hva Pride handler om. Det er opp til avisene å faktisk gi et bilde av hvorfor paraden er så utrolig viktig for så mange.

Vi er mange som bærer med oss nok skam allerede. Som vet at det sitter unge i skapet der ute og kvier seg for å stå frem. Og saker som den i Aftenbladet gjør den veien lengre, vondere og vanskeligere.

Idretten tar nå ansvar. Idretten ønsker å være åpne for alle. Det er noe de bør berømmes for. Aftenbladet bør beklage og forsøke igjen.

Vi lever i en tid der volden øker i Europa. Nylig fortalte The Guardian at britiske homofile ble utsatt for dobbelt så mange voldsangrep som for fire år siden, mens volden mot transpersoner er tredoblet i samme periode. I Polen snakker man om homofrie soner. Over hele Europa marsjerer høyreekstreme. 

I Sandnes fikk et lesbisk ektepar huset ramponert etter å ha flagget med et regnbueflagg. Det er på tide å ta ansvar for ordene, det er på tide å ta ansvar for historien man forteller om Pride.

Pride er ikke en støtte til politikken til FRI. Nå er ikke jeg særlig i mot den, men mange negative stemmer peker på FRI når de kritiserer Pride. Selv redaktøren i Avisen Dagen var nylig ute og påstod han fint kunne støttet Pride, hadde det ikke vært for FRI som står bak.

Også han presenterte et narrativ om det nærmest farlige FRI som ødela et eller annet i samfunnet vårt. Det er opp til mediene å fortelle de virkelige historiene, om hvorfor så mange trosser vær og vind vært eneste år.

Pride er folk, et skamløst øyeblikk i en verden som trer skam nedover huene våre fordi vi ikke er som alle andre. Og jeg blir rørt og varm om hjertet over at en klubb som Brodd, som ble pekt ut av Aftenbladet, nå ønsker å være med!