Popmusikk med tro og ære

«Rytmer rett i hjertet» tar for seg den kristne popmusikkens historie i Norge. Olav Solvang har vært musikkjournalist like lenge som meg, først i musikkmagasinet Treff, senere i avisa Vårt Land. Det sier litt om forholdet mellom kristen og verdslig musikk at våre veier bare har krysses noen få ganger i embeds medfør gjennom 35 år, for her har skillelinjene vært tydelig markerte. Det kan være på tide å ta igjen litt av det tapte. Olav Solvangs bok veier et par kilo, med 600 store sider, fulle av tekst og ikke minst bilder fra en lang og interessant musikkhistorie de fleste ikke kjenner så godt til.

For mange kristne var denne musikken et trygt alternativ til truende verdslig pop, står det i forordet til boka. For dem som sto utenfor ble den samme musikken ofte fordomsfullt avfeid som nettopp dette, uten hensyn til at den også kunne hatt appell utenfor sitt eget grunnfjell.

– Begge leire har nok sin del av skylden for at dette var to verdener. Den kristne populærmusikken ble en parallellkultur, sier Olav Solvang.

Min egen opplevelse av dette toppet seg da jeg nærmest ble tvangsutsendt av Adresseavisen for å anmelde en Bjørn Eidsvåg-konsert i Frimurerlogen i Trondheim i 1984, mildt sagt med en viss skepsis til «rockepresten» – som jeg knapt nok hadde brydd meg om å høre på før. Han leverte imidlertid en konsert som plasserte ham i toppsjiktet blant norske sanger og låtskrivere, uansett livssyn. I denne sammenheng er det vel kanskje feil å si at Eidsvåg var en åpenbaring, men han rev ned gjerder mellom det ene og det andre, og har fått en sentral plass i historien om kristen musikk i Norge, slik den presenteres i «Rytmer rett i hjertet».

Saken fortsetter under bildet. 

Happy Experience med John Gunnar Akerø i spissen i 1970, et band som både var inspirert av Jesus og Jimi Hendrix. Foto: Fra boka «Rytmer rett i hjertet»

Les også: De Press i full fyr 40 år etter første gang (+)

Olav Solvang begynner med Åge Samuelsen. Den tidligere pinsevennen som grunnla menigheten Maran Ata.

– Han var en hurragutt som kunne lage fengende låter, så han nådde ut til det brede lag av folket, sier Solvang.

Broder Åge tok skrittet over til det helt store publikummet, og solgte 230.000 plater etter at plateselskapet EMI ble involvert. Han appellerte nok til langt flere enn de rettroende, men var til gjengjeld ikke akseptert i alle kristne kretser. Åge Samuelsen skrev sangen «O Jesus, du som fyller alt i alle» i 1955, men den kom ikke med i Salmeboka før i 2013.

Et annet populært fenomen var bedehusduoer, som Egil og Arne, Milly og Oddny eller Kjell og Odd. I sine kretser like viktige å velge mellom som Beatles, Stones eller Monkees for oss andre. Solvang skriver at Kjell og Odd solgte en kvart million EP-plater tidlig på 60-tallet, men de fikk kjeft av sine egne fordi de spilte gitar med plekter. De kristne miljøene har hatt sine stilistiske intriger som er fullt på høyde med alle slags feider i popmusikken ellers.

Det var altså lenge en vanlig oppfatning at kristen ungdom skulle holde seg til sine egne artister. Dette var et miljø der selv Rune Larsen var omdiskutert, fordi han også omfavnet popmusikken utenfor.

– Jeg brydde meg ikke om dette. Selv om faren min var pastor fikk jeg høre på The Beatles og henge opp plakater av dem på veggen. Men dette var ingen selvfølge, sier Solvang.

Å følge med i begge kulturene, det var litt utypisk:

– Det var mange fordommer i starten, men fordommene kom ikke bare fra kristne miljøer, mener forfatteren, og minner om at motstanden mot den nye popmusikken på 60-tallet slett ikke bare kom fra religiøst hold. Dette kan jeg godt skrive under på.

En kristen rockegalla fylte Drammenshallen med 5.000 mennesker i 1985. En rekke artister solgte svært mange plater, selv om de bare henvendte seg til en begrenset del av musikkinteresserte. De kristne artistene solgte ofte plater gjennom sine egne kanaler, og ble ikke registrert på de vanlige salgslistene. En konsekvens av dette er at mange av dem vi får lyst til å høre mens vi leser om dem i boka ikke er tilgjengelige på strømmetjenester i dag. Synd, siden mange av disse sikkert hadde fortjent å bli oppdaget av en ny tid.

Saken fortsetter under bildet. 

En stemning fullt på høyde med verdslige popkonserter, med Norwegian Gospel Voices under en messe i Paulus kirke i 2002. Foto: Lars Flydal 

Les også: Terje Tysland: – Jeg ble fort stemplet som rabulist (+)

Dette ble vi minnet om med albumet «Lukk opp kirkens dører – A Selection Of Norwegian Christian Jazz, Psych, Funk & Folk 1970-1980» ble gitt ut av Lars Mørch Finborud i 2011. Navn som Good News, Keryx, Kari Hansa, Gregers Hes og That‘s Why hadde fortjent en større plass i den allmenne fortellingen om norsk populærmusikk. That’s Why ble i alle fall omfavnet at det britiske selskapet Jazzman, som i 2012 ga ut en egen samling med dem, basert på deres to album fra 1970 og 1971.

I min egen oppvekst var det sånn at de som først kunne spille gitar hadde lært håndverket i Frelsesarmeen. Siden ble ten sing-bevegelsen et miljø mange musikkinteresserte søkte seg til, med egne lokaler, ofte godt utstyrt med instrumenter og anlegg. Denne bevegelsen har også grepet inn i det store spillet om norsk pop. For eksempel gjorde Olav Solvang et av de første intervjuene med Morten Harket, fordi han var forhenværende ten sing-sanger med ny, lovende gruppa på gang i 1984.

Her er også noen forbausende morsomme fakta underveis: Helt på topp rager opplysningen om at Jo Nesbø skrev tekster til det andre albumet til Molde-gruppa Kainos, i 1980!

Det finnes ikke noe historisk grunnlag for at kristen populærmusikk skulle bli en subkultur.

– Det sies at rocken er djevelens musikk, men Elvis Presley og Jerry Lee Lewis kom fra pinsebevegelsen. Little Richard var baptist, men fant ut at det var morsommere hos pinsevennene, forklarer Solvang.

Vi vet også at svært mange av de største soulsangerne kom fra kirken. Dette blir vi minnet om i disse dager fordi en gospelkonsert med Aretha Franklin går sin seiersgang på kino, og er sett av 32.000 mennesker i Oslo i løpet av en måned. Men også for disse artistene oppsto det konflikter, mellom å forbli lojale til disse kirkesamfunnene, ellers satse på kommersielle karrierer som sangere. Også i countrymusikken har gudstroen spilt en viktig rolle for mange sentrale sangere. Solvang beskriver country som en kultur som eksisterte mellom barbesøk lørdag kveld og kirke søndag morgen.

Jo lenger denne historiefortellingen nærmer seg vår tid, jo mer preges den av artister som blir omtalt i alle musikkinteresserte kretser, uten at det er et poeng at utøverne er kristne. Kirkelig Kulturverksted har spilt en sentral rolle i år bryte ned disse skillelinjene. I dag omtales artister som Darling West, Kristin Asbjørnsen, Solveig Slettahjell og Nikolaisen-søsknene Elvira, Hilma, Ivar og Emil uten at religion er et hovedpoeng. Som oftest uten at det er et poeng i det hele tatt.

Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at Olav Solvang er journalist i Vårt Land, som i likhet med Dagsavisen eies av Mentor Medier.