Willoch-regjeringen stilte kabinettspørsmål på saken om innstramninger og økning av bensinavgiften. Her møter Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland pressen sammen i Stortinget 29. april 1986. Foto: Henrik Laurvik/NTB Scanpix

Politisk lederskap

KRONIKK: Siste dagers politiske dramatikk har mye til felles med krisen våren 1986.

Av: Gunnar Berge, medlem av Stavanger bystyre og tidligere finansminister (Ap)

Før det kvesset seg til rundt Solberg-regjeringen, deltok jeg i en debatt på KÅKÅ (Kverulantkatedralen) om politisk lederskap. Den erfarne skribenten Agnar Kaarbø lanserte sin bok, der hovedinnholdet er intervju med 16 statsråder.

I debatten, som ble ledet av Tom Hetland, deltok også forfatteren og Magnhild Meltveit Kleppa. Kåre Willoch var til stede i ånden. Han er en av de som er intervjuet i boka. For han er det ikke lett uten å være polemisk.

Willoch sier i boken: «Men så gikk det bra ved valget i 1985, til tross for at Arbeiderpartiet da lovet å øke utgiftene mer enn noen gang». Det han ikke nevner er at det flertallet han oppnådde i 1981 gikk tapt fire år senere. Fra å lede en flertallsregjering ble han nå sittende i mindretall. Mer alvorlig var det at han mistet grepet om den økonomiske politikken. Den løp løpsk med Willoch som passiv tilskuer.

Det er riktig at Arbeiderpartiet lovet mye, men det var på bakgrunn av den informasjon Stortinget fikk. For i 1985 hadde regjeringen Willoch i nasjonalbudsjettet regnet med vekst i privat forbruk på 2,5 prosent, mens det i ettertid viste seg å bli på 10 prosent. Den største prognosebom noen gang i nasjonalbudsjettets historie. Pengene ble bruk opp på privat forbruk uten at vi visste det.

Et av de store feilgrepene var å liberalisere kredittmarkedet uten å legge om skattesystemet. Selv med renter på 15 prosent var det etter inflasjon og skatt praktisk talt gratis å ta opp lån. Privatforbruket vokste uhemmet og med det underskuddet i utenriksøkonomien. På toppen av det hele falt oljeprisen dramatistisk. I april 1986 kastet Willoch kortene.

Hans Henrik Ramm, som virkelig kjenner til hva som skjedde, utalte seg om dette til NRK-radioens «Dagsnytt 18» 3. oktober 2008 i forbindelse med Willochs 80-årsdag: Steinfeld sier: «Skal han slippe fra ansvaret?» Ramm svarer: «Jeg vil si det var viktig, men blant de få unntakene fra at Kåre Willoch satte sak foran partitaktikk.» 

«Dette var jo taktikk.» Ramm svarer: «Ja, jeg er redd for det, men jeg må understreke at det var meget få tilfeller av det ...»

I forbindelse med sin 60-årsdag i juli 1986 ble Arne Rettedal intervjuet av Stavanger Aftenblad. Han sier: «I virkeligheten forlot vi regjeringsbygningen uten å være jaget».

Som nå hadde Arbeiderpartiet intet ønske om å overta. Vi prøvde gjennom intense forhandlinger i Finanskomiteen å komme fram til en løsning. Vi så klart behovet for innstramminger og var villige til å medvirke under forutsetning av en akseptabel fordelingsprofil. Willoch ville ikke gi sine forhandlere den minste fullmakt. Nå skulle både partiene han satt sammen med i regjering og opposisjonen tuktes. 

Da debatten startet i Stortinget 29. april, gjorde jeg et siste desperat forsøk på å finne en løsning ved å foreslå saken sendt tilbake til finanskomiteen. Men dette nektet Willoch. Om ikke det er å kaste kortene, så vet ikke jeg.

Etter regjeringsskiftet fikk Arbeiderpartiet oppgaven med å rydde opp. Mitt første grep som finansminister var – etter forslag fra Norges Bank – å devaluere kronen med 12 prosent. Det fantes ikke ett menneske med økonomisk innsikt i landet som ikke innså nødvendigheten av dette. Unntaket var Willoch, som den dag i dag mener dette var et feilgrep. Hans finansminister Arne Skauge, derimot, sier at han er glad vi gjorde det. I motsatt fall måtte han ha gjort det.

Det ble ingen lett oppgave å få skuta på rett kjøl, og slett ikke smertefritt. Vi fikk i sannhet merke at etter den søte kløe kommer den sure svie. Etter kort tid fikk vi ved hjelp av mellompartiene på plass helt nødvendige skatteendringer. Den hemningsløse kredittveksten avtok. Tilliten til partene i arbeidslivet ble gradvis gjenoppbygget.

Det ble vanskelige år på arbeidsmarkedet. Ledigheten økte som resultat av at mange arbeidsplasser var bygd på sandgrunn. Og det var intet oljefond å støtte seg på. Men jobben måtte gjøres, og etter hvert kom resultatene. Gradvis gjenvant vi styringen over økonomien, og ledigheten gikk ned. En viktig grunn til at krisen nå – i motsetning til 1986 – ikke førte til regjeringens avgang, var at Erna Solberg sterkt ønsket å fortsette, mens Willoch i virkeligheten ville gå.