Politisk klimaskifte

Den mest oppsiktsvekkende debatten i Stavanger bystyre på flere år kulminerte da byens blå ordfører holdt en rød lapp i været. Christine Sagen Helgø og tre andre Høyre-representanter brøt med sin egen gruppe og ble en del av flertallet som vedtok at Stavanger skal kutte klima-gassutslippene med 80 prosent innen 2030. Stemmemåten var kjent på forhånd, men avslører indre rivninger i Stavanger Høyre – som har vært en seiersmaskin siden 1995.
Avstemmingen i bystyret avslørte at Kalkulator-Høyre sto mot Klima-Høyre. Gruppeleder John Peter Hernes opplyste da også de folkevalgte om hvordan prosentregning egentlig fungerer, mens Ap omfavnet avtroppende ordfører Christine Sagen Helgø. Mandagens bystyremøte kan også ha vært et varsel om at det er klimaendringer på gang i Stavanger-politikken. Sagen Helgø er lyseblå med et skjær av lilla, og har på en drøy ukes tid markert uenighet med partileder Erna ved å delta i abortdemonstrasjon og ditto mot gruppeleder John Peter ved å stemme for det mest radikale klimakuttforslaget. LES OGSÅ: Skal kutte 80 prosent i klimagassutslipp

I denne perioden har Ap, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt framstått som en blokk etter modell fra Oslo, mens flertallspartiene Høyre, KrF, Venstre, Sp, Pp og Frp bærer mer preg av et budsjettsamarbeid. Mandag greide det røde laget å splitte de blå, få med seg ordføreren og hanke inn de blågrønne. Det er heller ingen dristighet å anta at John Peter Hernes er en mer takknemlig valgkampmotstander for Aps Kari Nessa Nordtun enn Christine Sagen Helgø. De to siste periodene har Ap forlatt konsensuspolitikken som preget Sevland-epoken. Hernes som en langt blåere Høyre-politiker enn Sagen Helgø danner en mye skarpere motsetning til Aps ordførerkandidat Kari Nessa Nordtun. Klimavedtaket kan være et varsel om borgerlig tørke.

Christine Sagen Helgø slamrer ikke med dørene, men hun er bevisst sin politiske symbolkraft. I en annen grad enn eget parti ser ordføreren betydningen av at en av verdens viktigste oljebyer og hjembyen til fornybarfondet Nysnø, går inn for et radikalt klimagasskutt på linje med Oslos. Det motsatte – altså 40 eller 50 prosent kutt i utslippene – kunne bidratt til at Stavanger ville ha forblitt mer olje- enn energiby.
Kalkulator-Høyre og Frp har rett i at 80 prosent kan ha preg av «tenk på et tall»-øvelse. Det er lettere å regne ut konsekvenser av klimagasskutt på 40 eller 50 prosent enn på 80, og John Peter Hernes og Christian Wedler har rett i at det høye målet skaper usikkerhet for næringslivet. For hvorfor skal Stavanger være strengest i klassen hvis Sandnes lar bedriftene slippe unna med litt mer forurensing?

Klimapolitikk er en blanding av tiltak som rushtidsavgift og avgiftsfrie elbiler – og tro og håp. I 2011 hadde elbilene en markedsandel på 1 prosent i Norge, neste år passeres trolig grensen på 30 prosent. I 2011 var elbil et tilbud for idealister, i 2018 kjører Frp-ere Tesla. Veksten i elbilmarkedet har vært eksponentiell – den har bykset i en fast prosent – og ikke fulgt en jevn, lineær vekst. Den samme veksten gjør seg gjeldende innen solcelletekeknologi, der teknologiforbedring og lavere pris førte til at installering av solkraft passerte vindkraft i 2016.

Kunnskaper om klimaendringer endrer bedrifter og lederne deres. I 2010 sa Statoil-sjef Helge Lund at selskapet måtte vurdere sin satsing på vindkraft. Lund tvilte på lønnsomheten av selskapets grønne satsing og vurderte å ta Statoil tilbake til å bli et rent olje- og gasselskap «om tre til fire år». Etterfølgeren Eldar Sætre sjekker på sin side ut om flere plattformer kan få strøm av vindmøller, og i forrige uke var Equinor-sjefen ute med nyheten om at selskapet vil bruke 84 millioner i året på kjøp av regnskog for å bøte på CO2-utslipp. Eller som en Høyre-mann nylig sa det: «Tror du at huset ditt vil brenne? Svaret er nei. Men du tegner jo brannforsikring? Ja, selvfølgelig. Sånn er det også med klimapolitikk. Er det risiko for at mennesket påvirker klima, så er den risikoen så fatal at vi er nødt til å gjøre hva vi kan.»