Politikk i sykehuset

LEDER: En bygning som ser ut som om den har Ivy League-ambisjoner, passer bedre til universitet enn sykehus, skriver Bjørn G. Sæbø.

Stavangers historie har gitt byen få praktbygninger utenom Domkirken. Stavanger sykehus – i dag omtalt som Fylkeshuset – er en av særdeles få bygninger fra sin epoke som skiller seg ut. Som ett av arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoffs praktverk ved siden av Rogaland Teater, Turnhallen og Stavanger Museum, er det gamle sykehuset unikt. Eckhoffs fire bygninger på Våland så å si de eneste utslagene av offentlig pomp og prakt fra slutten av 1800-tallet.

Spørsmålet om hvem som skal holde til i sykehuset melder seg med ujevne mellomrom – ikke minst holdes debatten oppe av forfatter og Ap-listekandidat Tore Renberg. «Bybevaring er byutvikling», er Renbergs credo og motiv for å engasjere seg i lokalpolitikken.

I dag brukes det gamle sykehuset som en hovedkvarter for fylkesadministrasjon og fylkespolitikere, og selv om jobben de gjør er aldri så viktig er ikke valget av omgivelser riktig. Etter hvert som sykehusfunksjonene flyttet til dagens universitetssykehus og også er blitt statlige, har fylkeskommunen overtatt et anlegg som bør være mer utadrettet enn å huse kontorarbeidsplasser. En bygning som ser ut som om den har Ivy League-ambisjoner, passer bedre til universitet enn sykehus.

Universitetet i Stavanger har avvist enhver plan om å flytte deler av virksomheten til sentrum, noe som gjentas etter det siste utspillet fra Aps fylkes- og lokalpolitikere. Campussatsingen gjør det logisk at UiS holder hus på Ullandhaug, men dét bør ikke være et hinder for universitetet i å delta i utviklingen av Stavanger sentrum.

Stavanger er en stor studentby, uten at studentene preger byen i nevneverdig grad. Å la deler av UiS – for eksempel Handelshøgskolen – flytte inn i det gamle sykehuset, vil gi bygningene, parken og området med det noe pompøse tilnavnet «Stavangers Akropolis» et løft.