Ordførerkandidat Christian Wedler (Frp) utleverer sin egen fortid for å stoppe rykter. I dette tilfellet var det nødvendig, skriver Bjørn G. Sæbø i sin leder.

Politikernes privatliv

Som ordførerkandidat måtte Christian Wedler finne seg i å bli stilt spørsmål om sin bakgrunn og sitt navn, skriver sjefredaktør Bjørn G. Sæbø på lederplass.

Ordførerkandidat Christian Wedler har utad framstått som en munnrapp og kunnskapsrik Frp-politiker som attpåtil er en likandes kar. Med solid advokatkarriere allerede i en alder av 33, har Wedler en aura av bergensk overklasse, Kalfaret og kjegleklubb over seg. Brevet om seg selv og sin bakgrunn som ble publisert hos Aftenbladet torsdag kveld, er en ærlig redegjørelse om hvorfor Frp-toppen skiftet navn og tilsynelatende har vært en mann uten mye kjent historie fram til han flyttet til Stavanger i 2006. Historien Wedler selv beskriver er sterk, og den omfatter en barndom preget av omsorgssvikt og rusmisbruk som toppet seg med overtakelse av omsorgen for halvsøsteren da han var 21 år gammel. Hvorfor denne overgangen fra å være lukket om privatlivet til å slå dørene på vidt gap? Er det taktisk? Nei. Mannen med det staselige navnet og kometkarrierene innen jus og politikk er et ekte løvetannbarn og har hatt sine grunner for å verne om sin egen historie.

Politikere som insisterer på å holde privatlivet sitt unna offentligheten, blir stort sett respektert for valget om å holde journalister på avstand. Den særnorske tilgjengeligheten mediene har til politikerne er avhengig av pressens respekt for at de folkevalgte ikke trenger å vise fram ektefelle og barn. I journalistikken er det sedvane for at politikerne følges tett i det offentlige rom, men at de samtidig kan lukke døren etter endt arbeidsdag og være privatpersoner. Det er likevel en balansegang mellom offentlig og privat – og balanseringen blir ekstra utfordret når mange lever livene sine på Facebook og mange personlige opplysninger er et Google-søk unna. I denne balansegangen kreves det av politikere at de til en viss grad viser hvem de er, hvilke verdier de står for og hvor de kommer fra. Å bli valgt inn i kommunestyre eller nasjonalforsamling innebærer at politikerne får tillit fra oss velgere, og vi må vite hvem vi stemmer på.

Som ordførerkandidat
måtte Christian Wedler finne seg i å bli stilt spørsmål om sin bakgrunn og sitt navn. En næringslivsadvokat og menig bystyrepolitiker kan lett gå under radaren, men en som sikter mot ordførervervet må vise fram de delene av livet som har formet de politiske standpunktene. Og i Wedlers tilfelle ville taushet rundt navneskiftet og fortiden bare ha ført til spekulasjoner og konspirasjonsteorier. Den talentfulle Frp-politikeren kunne ha risikert at lokalvalgkampen i høst druknet i rykter, og da var det klokt av åpenhetsforkjemperen Wedler også å være så åpen om en del av privatlivet det må ha kostet mye å fortelle om. Ingen har krav på å få vite så mye om en ordførerkandidat som Christian Wedler forteller om seg selv i sitt åpne brev til Stavangers innbyggere, men når motivet er så godt som det er her, avtvinger det respekt.