Med det britiske togselskapet Go-Ahead inn som driver av Jærbanen, Sørlandsbanen og Arendalsbanen har regjeringen åpnet for demonteringen av NSB slik vi kjenner det. Kanskje på tide at statsbanene kjenner på konkurransen slik at de blir bedre, kan det innvendes, men sannheten ligger nok snarere i at NSB er prisgitt en infrastruktur som har vært nedprioritert i tiår etter tiår. Passasjerer på den museale Sørlandsbanen kommer ikke fortere gjennom Drangsdalen fordi togselskapet er britisk og heter Go-Ahead.
Foreløpig er lite annet enn blåruss-kreerte honnørord sluppet ut om avtalen Jernbanedirektoratet har inngått med det britiske selskapet. Det vi vet er at NSB får 486 millioner kroner i året for å drive strekningene i det som kalles Jernbanepakke 1 – en jobb Go-Ahead skal gjøre for et årlig snitt på 150 millioner i året. Britene skal overta ansvaret for de ansatte med lønn og pensjoner i en virksomhetsovertakelse, og dagens personell skal i hvert fall på papiret være sikret sine rettigheter. Hvordan de samme rettighetene ser ut etter noen år av avtalen der Go-Ahead gjerne føler på presset, bør være av stor interesse for ansatte, deres tillitsvalgte og ikke minst politikerne.
Med et sprik på hele 336 millioner mellom det britiske selskapet og NSB, eierkrav om utbytte og virksomhetsovertakelse, må Go-Ahead øke inntektene kraftig. Selskapet må enten skru opp billettprisene, noe som aldri er populært, eller hente inn langt flere passasjerer, noe som ikke gjøres bare ved å snakke høyt om saken. At inntektsøkningen skal gjøres med tilbud om matpakker, stillesoner og et «sømløst tilbud», virker ekstremt naivt.
LES OGSÅ: Go-Ahead-passasjerer og ansatte har ingenting å frykte
Go-Ahead sliter med omdømmet fra sitt britiske hjemmemarked, og så langt tyder alt på at den blåblå regjeringen – med Venstre som entusiastisk pådriver – er villig til å gamble med NSB og togpassasjerene som en del av et ideologisk program. Denne typen eksperimenter er ikke hva passasjerene eller klimaet trenger.