Nyheter

Pink blir borte

Alt skal med i Pinks generiske powerpop-prosjekt, og slik klarer hun å utslette seg selv. Igjen.

3

PINK

«Hurts 2B Human»

SonyMusic

###

Pink er en stjerne som har gjort det til et varemerke å kronisk gå for det lyduttrykket som er mest mainstream til enhver tid. Hun står aldri fram med et fnugg av særpreg fordi hun har skrelt vekk alt ved seg, og det er kanskje den mainstreame popartists evige dilemma – og tragiske skjebne, om man ikke passer litt på å bevare sin egen integritet.

Pink har riktignok flørta mye med denne oppskriften. Samtidig er hennes konfronterende og rampete, men også bevisstgjørende attitude, estetikk og tekstunivers noe som har skilt henne fra andre mer generiske «syngedamer»: Pinks stemme er sterk på flere måter. Hun har lenge vært opptatt av at jenter ikke skal prøve å være som alle andre, ikke bukke under for press og normer for utseende, og ta egne valg i livet. Hun har også fortsatt stor appell, noe også strømmetallene kan vise.

Med bakgrunn fra gospelkor, og Janis Joplin som musikalsk forbilde, er hennes dertil hørende dominante og energiske røst også en som kler litt mer nedstrippa arrangementer som gir plass og løfter vokalen, som ellers risikerer å heller bli masete med konkurranse av flere andre lydkilder, og «hump og pump» i miksen. Men det er noe vi tidvis støter på hos Pink. Også denne gang – og allerede i introen «Hustle», som oppfører seg litt som når noen er nervøse og snakker fort for å bli ferdig med å ha det ubehagelig – men resulterer i å ikke få kommunisert noe som helst. Lite fester seg. Da er låter som Max Martin-produserte «(Hey Why) Miss You Sometime», «Courage», «90 Days», for ikke å snakke om tittellåten med Khalid, mer kledelige, og hakket mer sjelfylte.

Les også: Billie Eilish (17) er en sunn kontrast til den polerte «porno»-popen (+)

Problemet blir likevel fraværet av tydelig sonisk identitet, og dermed også en opplevd nærhet og autentisitet. Vi teller Pinks åttende studioalbum, dama selv er ikke langt unna førti, og enda er den «lykksalige likegyldighet» som ofte pryder powerpop-estetikken hennes til å ta og føle på. Litt for mange spor minner litt for mye om noe man har hørt før. Det er selvsagt en problemstilling vi stadig vil møte mer på i dagens musikklandskap: Hvor og når går grensa for plagiat av et lyduttrykk? I en tid med altfor mye musikk i skyen, presses samtidig gråsonene for hva som er inspirasjon, hva som er lån, eller en hån.

At ny musikk vil ligne mer på noe vi har hørt før er i hvert fall sikkert. Nøkkelen til å beholde en identitet oppi det hele, er vel uansett å klare å også bevare seg selv i det, og skape et større helhetsinntrykk, et som ikke spriker for mye, på samme album. Madonna er kanskje den som har klart de mange sjanger-skiftene med best suksess? Med «Hurts 2B Human» lyder Pink som hun har gjort før: Litt for schizofren og ubesluttsom til å velge et fullt gjennomarbeida uttrykk som jeg kan bli engasjert av. Selv ikke med stødig hjelp fra Christopher Stapleton på country-pop-balladen «Love Me Anyway», føler jeg det løfter hovedpersonen her – snarere gir låten heller stikk til Miley Cyrus, som et slags ekko til «The Climb».

«Hurts 2B Human» presenterer også elementer av «singer/songwriter»-powerpop som minner litt for mye om dette lille helvetet som Mumford and Sons satte i gang for litt for mange år siden, og som virker å fortsatt klare å feste seg til litt for mange poplåter som tilbakevendende meslinger i disse anti-vaksinasjons-tider. Men det er jo også en trend om dagen.

Les også: Gruppa som ble sensurert av både plateselskap og VG (+)

Historien gjentas også i musikkverden, som kjent. Nettopp derfor kunne det vært et smart trekk å gå tilbake til start: R & B/-pop er jo virkelig i vinden om dagen. Det var også sounden som prega Pinks albumdebut i 2000, «Can’t Take Me Home». Det tok ikke mer enn ett år, og et breialt gjestevers på «Lady Marmelade» før hun forlot dette sounden nesten fullstendig, og laget generisk powerpop i potpurrien som støyer for mye. Derfra mista jeg selv interessen.

Det samme gjør jeg denne gang. Da hjelper det lite med pompøse titler som «The last song of your life» som heller gir meg grunn til å ikke ta dette prosjektet seriøst. Med tanke på hvor mye dette spriker, kan jeg ikke unngå å spørre om det Hurts 2B Pink om dagen.

Mer fra Dagsavisen