Kultur

Per Kleiva er en kunstner for fremtiden

«Hvor ble det av politikken?» Det er nok et spørsmål mange vil stille seg på utstillingen med Per Kleiva (1933–2017) i Kunstnernes Hus. Ta det med ro, politikken er der.

Bilde 1 av 3

UTSTILLING

Per Kleiva

«Kniv i vann»

Kunstnernes hus

De flotte overlyssalene i Kunstnernes Hus er denne gangen ekstra flotte, utsmykket som de er med Per Kleivas mangfoldige kunstnerskap. Men mangler det ikke noe? Jo, for selv om de berømte Vietnam-protestbildene er med, er det forbausende få verk fra Gras-perioden. Hans ettermæle er uløselig knyttet til Gras-gruppen fra første halvdel av 1970-tallet. Han var med og stiftet den viktige kunstnergruppen, og selv om den bare varte i fem år er Gras blitt stående som den ene tingen «alle» knytter Kleivas navn til.

Men i den store sammenhengen er Gras nesten som en parentes å regne. I det ligger det ingen nedvurdering av gruppens betydning. Men med den inngangen kuratorene Ida Kierulf og Thomas Flor har valgt, er Per Kleivas bidrag til Gras bare én av mange innfallsvinkler til et mangfoldig kunstnerskap. De har valgt bare å vise et fåtall grafiske verk. Begrunnelsen er at disse ble viet stor oppmerksomhet i en god utstilling på Kunstverket Galleri tidligere i år. Grafikken er også godt dokumentert i et bokverk (Forlaget Press), som med Kunstnernes Hus’ kommende katalog vil bli supplert med maleri og skulptur. Dermed vil kunstnerskapet bli godt dokumentert.

Den solide dokumentasjonen gir kuratorene rom til å jobbe på sin egen måte. De har laget en utstilling som hverken er retrospektiv, tematisk eller kronologisk. I stedet har de laget en godt forberedt og interessant utstilling som stiller opp noen hypoteser som de lar Per Kleiva (1933–2017) svare på med kunsten.

I den høyre overlyssalen konsentrerer kuratorene oppmerksomheten om «en intensiv periode i Kleivas kunstnerskap på 60- og 70-tallet, hvor hans politiske oppvåkning utspiller seg gjennom ulike teknikker og materialer.» Her vises formeksperimentene med pop- og op-art. Pluss et veldig tidlig eksempel på hans miljøengasjement i form av den rekonstruerte installasjonen «Katedral», fullt utstyrt med gressplen og galgetau. Da han stilte den ut på Kunstnernes Hus i 1968 kalte han den «et øyeblikksverk». Ordet «installasjon» var ennå ikke tatt i bruk i kunsten.

Han var raskt ute og tok til seg den amerikanske popkunstens enkle og rene formspråk. I motsetning til amerikanerne, som var «apolitiske» og konsentrerte sin oppmerksomhet om forbruksvarer og populærkulturelle fenomener, gjorde Per Kleiva popkunsten til sin egen ved å tilføre en politisk og aktuell brodd. Se bare på «I think that I shall never see a poem lovely as a tree» (1967, med en atombombesky som motiv) og «Den amerikanske angsten» (1971, der en kvinne får halsen skåret over), to motiver som peker på tidens store stridsspørsmål med redselen for en ny atomkrig og myndighetenes voldelige svar på de enorme generasjonsmotsetningene i USA. Ta også en titt på det mørke «Og jorda skal ein gong minnast for våre gjerningar» (1979) der det stikker ut fysiske kroppsdeler fra maleriet. Men midt i har han plassert sin personlige hyllest til ett av forbildene, i form av en blink inspirert av Jasper Johns.

At Per Kleiva også var en pioner innen op-art har i større grad vært glemt. Men utvalget viser at han var en mester i bruken av optiske virkemidler. Enkelte av bildene lurer øyet og får det til å jobbe intenst for å forstå linjene. At han også brukte op-kunsten politisk viser utstillingens rekonstruksjon av forslaget fra 1969 til utsmykking av skoler. De store, bølgende formene ble vist i en modell på en utstilling på Kunstnernes Hus i 1970. Den var hans protest mot de firkantede og skjematiske skolebyggene som ble bygget landet over på denne tiden.

Per Kleiva var aktiv i kunstnermiljøet på tvers av sjangergrensene. Han samarbeidet blant andre med poeter og musikere. Han siterte gjerne dikt, og hans oppfinnsomhet med kunstverkenes titler er et kapittel for seg. Skulpturen «Narsissus» (1967) (mener jeg å huske) var med som et scenografisk handlingselement i en av Rolf Wesenlunds filmer.

Den mangfoldige interessen reflekteres i kuratorenes valg av «Kniv i vatn» fra 1971 som utstillingens tittel og signaturmotiv. En kniv i vann er jo i seg selv en meningsløs handling. Men den peker på en tvetydighet, en undring og tvil som følger Per Kleiva gjennom store deler av kunstnerskapet. Tittelen peker også på en gjennomgående spenning i kunstnerskapet, mellom makt og maktesløshet, utopi og dystopi. Maleriet ble laget midt i Gras-perioden, og viser at han ikke var like dogmatisk som enkelte av hans kunstnerkolleger. Dette var jo i AKP (m-l)s glanstid, og den politiske venstresiden hadde stor innflytelse.

Les også: Lars Ellings selvangivelse

Selv om Per Kleiva ikke var like kompromissløs marxist som andre av hans kolleger, er det politiske engasjementet alltid til stede. Solidaritetstanken er en viktig tråd i hans arbeider, noe som kommer spesielt godt til syne med de skulpturelle arbeidene i venstre overlyssal. Her har kuratorene valgt kunst fra hele karrieren, og viser et spenn som er mangfoldig og konsekvent på samme tid. Skulpturene har en skjørhet ved seg som blir poengtert kontrastfull gjennom kombinasjonen av tynne kvister og piggtråd. Både kanoen «Indiansk farkost», broen «Det var ein gong ein bru» (som ender i det store intet) og lavvoen «Samisk bustad» ble vist på São Paulo-biennalen i 1983. De to første ble laget til den brasilianske biennalen, mens lavvoen ble laget i forbindelse med de dramatiske protestaksjonene mot utbyggingen av Alta-vassdraget. Den ble først vist på Kunstnernes Hus i 1980, men da han viste den på Henie Onstad Kunstsenter året etter Brasil valgte Per Kleiva å male den sort. Han så parallellene mellom samenes miljøkamp og undertrykkingen av urfolkene i Brasil. Forskjellen var bare, slik han så det, at i Brasil hadde de 100 Alta-konflikter.

Den venstre overlyssalen inkluderer markante verk fra hele karrieren. Det er flott å få gjensyn med hans nyere verk fra 80-tallet opp til det nyeste fra 2006. Men det er i den andre enden av tidsskalaen at den store overraskelsen kommer. I 1965 og -66 eksperimenterte han med fri, nonfigurativ maling inspirert av banebrytende amerikanske kunstnere. «Dråpen» (1966) er forfriskende fri med sin kombinasjon av flytende maling og et sterkt, konkret sirkelmotiv. I «Ved inngangen / Naima» (1965) kombinerer han rennende maling med konkrete objekter, og viser sine første eksperimenter med assemblager. Han var en pioner i det å feste gjenstander til maleriene, og «Softly as in a Morning Sunrise» (1965/66) står som et mesterverk i sjangeren.

Det er så mye å glede seg over, så mange tanker å grunne over, og så mangfoldige innfallsvinkler til dette kunstnerskapet at dette er en utstilling jeg allerede gleder meg til å komme tilbake til. Per Kleiva står som en bauta i det omskiftelige norske kunstlandskapet. Han var en viktig aktør, en visuell nyskaper og et engasjert medmenneske som skapte kunst vi kan glede oss over og utfordres av i lang, lang tid. Per Kleiva er en kunstner for fremtiden.

Mer fra Dagsavisen