«Partiets hopping fra standpunkt til standpunkt kan få en til å stille spørsmål ved styringsevnen»

LEDER: Når Ap snur om rushtidsavgifter og dermed setter hele bymiljøpakken i spill, er det ikke på grunn av brått væromslag. Det er Aps ordførere og ordførerkandidater som snur kappen etter vinden, skriver Bjørn G. Sæbø.

Det er ingen skam å snu – verken for skiløpere eller politikere. Brå endringer i været kan gjøre det livsnødvendig å søke ly. De brå endringene i politikken kan også være en grunn for å tenke seg om én gang til, men når Ap snur om rushtidsavgifter og dermed setter hele bymiljøpakken i spill, er det ikke på grunn av brått væromslag. Det er Aps ordførere og ordførerkandidater som snur kappen etter vinden. 

Aps siste snuoperasjon er ikke den første i nyere tid, og partiets hopping fra standpunkt til standpunkt kan få en til å stille spørsmål ved styringsevnen. I 2012 forvirret Ap omgivelsene og delvis seg selv ved å snu tvert i bybanespørsmålet partiet selv hadde løftet entusiastisk fram. Bussvei ble det nye store, og Ap har vært blant partiene som har vært med på vedtakene som har ført fram til rushtidsavgift og dagens bomring. Bompenger er et nødvendig onde all den tid det ikke kommer et stortingsflertall for å finansiere all samferdsel over skatteseddelen – og uten å ty til Frps idé om å svi av framtidens pensjoner på vei.  

Snuoperasjonen blir påfallende når en vet at fylkesordføreren og ordførerne på Nord-Jæren minus Stanley Wirak i Sandnes, har skrevet under på en uttalelse om halvert rushtidsavgift og en bedre ordning for barnefamilier med dårlig økonomi. I stedet for å bli med på et kompromiss som er innen tverrpolitisk rekkevidde og egentlig er en delseier, har Ap-toppene – inkludert Randaberg-ordfører Kristine Enger som signerte uttalelsen i 11. mars – blitt med på Stanley Wiraks ultimative linje. 

Det er uunngåelig å se Aps snuoperasjoner i sammenheng med høstens kommune- og fylkestingsvalg, akkurat som det er betimelig å minne om at Ap vakler når regionens trafikk- og miljøproblemer kommer på agendaen for alvor. Å inngå avtaler og ikke minst å evne å stå for vedtak forplikter også i politikken – selv om motstanden og støyen føles ubehagelig.