«På disse områdene er det lett å bli bedre»

Fotball består av spill og motspill. Da Viking rykket ned i 2017 skulle i utgangspunktet Viking ha en spillestil tuftet på høyt press og ballbesittelse. Laget manglet kvalitet og spillertyper.

De fikk brudd mot seg og det hele ble for naivt.

Da Bjarne Berntsen, Morten Jensen og Bjarte Lunde Aarsheim kom inn var fortsatt ideen om høyt press der. Samtidig så man klare trekk i spillestilen hvor tanker fra alle tre ble dratt inn. Summen ble et Viking som i langt større grad gjennomførte det høye presset. Faktisk var det til tider så ekstremt at Jürgen Klopp og «gegenpress» ble et tema.

LES OGSÅ: Viking tar talentgrep

Samtidig så man også en dreining mot en mye mer direkte fotball. Ballbesittelse måtte det nødvendigvis bli i perioder. Motstanderne la seg ofte lavt i sitt motspill mot Viking. Men det var slutt på ballbesittelse for ballbesittelsens skyld. Viking gikk i strupen på motstanderne i langt større grad. De satte enorm fart på da muligheten kom. Det var en gjenkjennelighet i spillet.

I løpet av sesongen ble det også foretatt justeringer. Laget var ikke like ekstreme i presset i siste tredjedel av sesongen som i innledende kamper mot Ull./Kisa og Sandnes Ulf. Motstanderne lærte fort leksen og slo mye oftere langt mot Viking.

I de siste ti-tolv kampene av årets sesong begynte ting i langt større grad å sette seg for Viking. Det handlet om at spillere som Axel Oskar Andresson og Johnny Furdal satte preg på laget, men det bunnet også i konkrete grep fra trenerteamet.

LES OGSÅ: Viking lukter på Florø-stopper

Balansen da André Danielsen kom inn sentralt på midtbanen ble for eksempel en helt annen defensivt. Selv om det kom smeller, som det stygge tapet mot Tromsdalen, satt man ikke like mye med hjertet i halsen. Laget håndterte også å bli spilt dype med Andressons ekstreme duellkraft og størrelse i bakhånd.

Når man skal opp til eliteserien må dette nå foredles og i mitt hode er det tre-fire områder og punkter det må tas tak i. Spillestilen bør på ingen måte endres. Det var knallgøy å se til tider i år. Men det må utvikles.

Evnen til å drepe fotballkamper er nærmest blitt en kunstform i den profesjonelle fotballen. Stadig mindre avstand mellom lagdelene og den offensive backenes utvikling var punkter i stor utvikling på 90-tallet og i starten av dette årtusenet. «Kampdrap» er kanskje punktet og trenden hvor det har skjedd mest i siste del. Det finnes to skoler for å oppnå det. Barcelona/Cruyff/Michels-varianten handler om å bare holde ballen i laget. Du skal ha ekstremt gode spillere for å kunne gjøre som Guardiolas City. Dette er neppe skolen som kler norsk fotball.

Den andre retningen handler om hvordan å ha ballen minst mulig i spill når man skal forsvare en ledelse. Man legger seg dypt og driver bevisst uthaling av tid. Stadige avbrudd med kramper og skifter av spillere står sentralt. Kroatia var best i denne kyniske klassen under VM i sommer. Da semifinalen mot England skulle drepes var det helt ekstremt. Fra de scoret etter 109 minutter, til det ble blåst av etter 124, var ballen i spill i 4 minutter og 12 sekunder. Jeg vet fordi jeg satt med stoppeklokke for å finne det ut!

Dette strider selvsagt mot fotballens grunntanker, men det er lenge siden det ble en kynisk og resultatorientert bransje. Det blir heller ikke slutt på det før feige fotballpamper internasjonalt reagerer – for eksempel med å utestenge Neymar i et halvår for all rullingen og filmingen. Men det kommer aldri til å skje av økonomiske grunner. Så det er like greit å snappe opp noen triks.

At Viking har tatt noen steg her i år var også tydelig. Tommy Høiland gjorde en utmerket jobb med å simulere kramper på slutten av sesongen.

Dette må Viking bli enda bedre på i 2019. Eliteserien har fortsatt en lang vei å gå på den internasjonale kynismen. Vi er litt naive her på bjerget. All den tid det ikke slås ned på er det bare å bli «best» i klassen på området – for dette vil handle om å overleve i eliten. Ikke å vinne noen Fair Play-tabell.

Offensive dødballer har også et stort forbedringspotensial. Det ble øvd på nok av trekk og triks som rant ut i sanden i 2018. La det ligge! Sørg heller for å hente en spiller med en ekstrem dødballfot – eventuelt skape en. Det siste er også mulig, men det krever en helt annen dedikasjon og tidsbruk på feltet enn noen av dagens spillere har vist. Viking har nå spillere som kan slå et OK frispark, men de har ikke reell spisskompetanse på feltet. Og her er det masse gratismål å hente.

En bedre plan B er et felt Bjarne Berntsen alt har pekt på. Tidlig i 2018 ble det eksperimentert lett med varianter av 3-5-2 – uten at det funket helt. Mot slutten ble det som i realiteten var en god gammel 4-2-4-variant prøvd med hell. En foredling av dette blir fort svaret i 2019.

Når det kommer til å avveie når en skal stå høyt, og når en skal falle av, var siste del av sesongen en klar bedring i Viking. De fikk stadig færre brudd mot seg og jeg håper det fortsetter. Så er det også avhengig av at spillerne tar rette valg. De valgene avhenger av hvem som spiller og hvem som hentes inn. To stoppere står på listen. Personlig håper jeg Axel Oskar Andresson er den ene. Han kan bli uvurderlig på øverste nivå. Så håper jeg at den andre kan utfylle ham. Blant annet med mer fart i beina.

Da kan dette bli spennende.

For så god er ikke Eliteserien at Viking ikke kan overraske om de treffer i overgangsmarkedet og gjør de rette grepene i måten de spiller på.

LES OGSÅ: Nå angrer Landu Landu