Ordførervalget i «Lille München»

Av Engwall Pahr-Iversen

Da var det i realiteten NS-medlemmer i bystyret som bestemte hvem som skulle bli ny ordfører i Stavanger. 
Noe slikt hadde aldri hendt før, og det bidro til å befeste Stavangers rykte på det midtre 1930-tallet som «Lille München», en by hvor nazipartiet Nasjonal Samling sto ekstra sterkt.

Dagens historie starter en tidlig marsdag i 1934 da et bastant budskap ble spredt mann og kvinne imellom: «Det kommer til å bli mye bråk i Bethania på tirsdag. Kommunistene kommer til å slå til. Det blir knallharde tak» … Beskjeden ble formidlet fra hviskende, men vidåpne NS-munner som en overtyre til et offentlig møte i Bethania som det lokale laget av NS sto bak. Tre av Stavanger-partiets frontfigurer skulle stå fram og spre sitt innlærte evangelium. Først og fremst skulle trioen forkynne Vidkun Quislings nye partiprogram som var en tekstsamling som godtfolk ikke ville feste merkelappen «det glade budskap» på.

Møtet var berammet til tirsdag 6. mars 1934 og en aktiveforhåndsannonsering hadde gitt resultater. Salen var godt besatt da sammenkomsten ble innledet med feiende hornmusikk. Det gamle bedehuset var pyntet med store flagg med St. Olavs-korset i gult på rød bunn. Rundt om i salen, og på galleriet, var det utplassert en rekke mennesker med tydelige armbind som skulle vise at disse personene tilhørte «Ordensvakten». Den skulle ikke bare holde orden i salen, men den hadde også en vel så viktig oppgave ved å være «forklappere». Med jevne mellomrom skulle vaktene avbryte talerne med en veldig applaus, med håndklapp og heil- og heiarop. Hensikten var å rive forsamlingen i en begeistringsbølge som skulle gi ringvirkninger utover tirsdagsmøtet.

«Forklapperne» klarte imidlertid ikke å rive med seg alle tilhørerne. 1.ste Mais utsendte observatør, sannsynligvis var det den konstituerte redaktøren Tjøl Oftedal, skrev om den første taleren, en av byens leger som hadde gått ut av Høyre, og etter manges sigende dermed hadde gledet det partiet meget, «at han gjorde en nærmest ynkelig figur der han liret av seg sitt uendelige lirum-larum». Om den neste taleren, en stadskjemiker, het det «at hans affekterte innlegg appellerte mest til smilet. Selv om Quislings program var delt ut, regnet han vel med at ingen i salen hadde orket å lese det siden han påtok seg oppgaven med å fremføre programmet fra første til siste ord. Han leste ikke godt.»

Tilsynelatende ble også dette NS-møtet gravlagt under tidens støv uten særlig oppmerksomhet. Det var bare imidlertid tilsynelatende. Et par dager senere smalt bomben i 1.ste Mai. Bladet hadde tørket bort støvet og kunne avsløre at en politimann og en forturner hadde organisert et eget ordensvern innenfor NS og utstyrt deltakerne med batonger. Et borgervern var opprettet. Ryktene som føk fort på byen og fortalte at ordensvaktene også hadde blitt utstyrt med gevær og skudd, ble imidlertid kontant avvist av avisen. 1.ste Mai mente imidlertid å ha helt sikre kilder for bruken av gummibatonger. Avisen visste enda mer: Forturneren hadde invitert hele forturnertroppen til fest hjemme hos seg selv med øl og mat for å verve de spreke turnerne til aksjoner med ordensvernet.

1.ste Mai tordnet mot det lokale NS, og skrev med kontante knyttnever: «Og til arbeiderklassen i Stavanger vil vi bare rette denne ene alvorlige henstillingen: La dere ikke provosere av denne slagsmålsbande, hvis motto ikke er «orden og rettferd», men utelukkende uro og voldsferd.»

Dagene derpå brakte dementier fra både den ene og de fleste andre. Forturneren fortalte at han ikke lenger var forturner, og at han hadde handlet helt på egen hånd bare for å hjelpe til. Det var egentlig helt andre enn han som var ansvarlig for ordensvernet i NS. Dessuten var ikke den høyst private festen blitt særlig vellykket. Det var nemlig ikke så mange som hadde møtt opp, fortalte han til bladet. Politikonstabelen forkynte at han slett ikke var leder for noe som helst, men la til at hans sjef visste at han var med i NS. Den ene skyldte på den andre og tredje og fjerde, før den lokale NS-lederen, Gulbrand Lunde, tok pennen fatt og skrev at «han var ansvarlig for alt det NS gjorde i Stavanger». Dermed var i hvert fall hovedansvaret plassert og parkert

Saken stoppet likevel ikke der. Dersom en politikonstabel virkelig viste seg å være involvert i et privat ordensvern, ville det være i strid med politiloven. Politimester Olav Kvalsund bestemte seg derfor for å sette i gang full etterforskning. Den ga ikke særlige resultater. Politimesteren fant ut at de aktuelle batongene var gummislanger som var stykket opp i 40 centimeters lengder, men Kvalsund kvad også at det var vanskelig å finne noe konkret bevis for at politikonstabelen hadde handlet i strid med loven. Kvalsund ble sånn sett en slags etterfølger av Pilatus. Han så ingen direkte synd hos den mann som han skulle etterforske. Han syntes snarere synd på han.

Politimesteren fant imidlertid ut at han ikke kunne begrave saken selv om Stavanger Aftenblad i en lederartikkel mente at «det hele ville vel innskrenke seg til ubehagelig intermezzo uten videre følger». Mellom linjene lå det formodentlig en oppfordring om å trekke et glemselens slør over hele saken. Det var jo bare den lille musen i Verksgata, 1. ste Mai, som brølte, og det gjorde den jo til stadighet i utide, ifølge Aftenbladets lyttepost i nabolaget. Politiet fant tiden inne til å foreta et rettslig avhør av konstabelen. Dommer Var, som for øvrig alltid understreket at han var å titulere som assessor, skulle stå for avhøret. Politikonstabelen nektet imidlertid å la seg avhøre som vitne i forhørsretten. Han forlangte følgelig å bli rettslig siktet for å ha overtrådt politiloven.

Politimester Kvalsund syntes en slik siktelse var helt unødvendig, men dommeren lot det skje. Politikonstabelen forklarte deretter at han var med i en spesialavdeling i NS med hovedsakelig unge medlemmer. Disse drev med studiesirkler, rodekorps, plakatoppklistring og dessuten vakttjeneste på møtene. De kunne være omkring 20–30 mann. Vaktkorpsets medlemmer var utstyrt med armbind som viste et rødt kors på en gul bunn. Han gjorde retten oppmerksom på at det i vaktkorpset også fantes vanføre. Det var altså ikke bare sterke folk som var med, sa han.

Han fortalte at batongene var laget av 1 cm tykk gummi, skåret opp i 35 centimeters lengder. Batongene skulle bare brukes til å holde orden i salen. Før tirsdagsmøtet hadde han fått tips om at det ville bli bråk. Siden sjefen hans på kammeret hadde sagt at politiet bare kunne avse et par-tre mann til vakthold, mente politimannen at ordensvaktene til NS måtte være beredt. Han hevdet ellers at det alltid var private vakter på alle arrangementer, enten det var dansefester eller idrettsstevner. Det var ikke mer spesielt med hans vakter enn vaktene i Domkirken, mente han.

Også politikonstabelens sjef, politiinspektør Erling Oftedal, ble avhørt. Han bekreftet at han var blitt forhåndsorientert om faren for uro på møtet, både fra NS-folk og andre av byens borgere. Han var blitt tipset om at det skulle bli bråk fra det han kalte «den vanlige raben» uten at han i retten spesifiserte hvem det var. Han sa også at Gulbrand Lunde hadde anmodet om at det måtte bli sendt ekstra politistyrker til møtet. Det fant han ingen grunn til. Ellers karakteriserte han politikonstabelen som både dyktig og pålitelig i alle henseender.

Fikk betydning for valget

Rettsavhørene etter Bethania-møtet endte uten videre forføyninger. Det stundet imidlertid til valgkamp.

Valget ga Arbeiderpartiet 29 representanter, Venstre fikk 17, Høyre 13, kommunistene én og NS åtte representanter. Med tanke på ordførervalget, ville dermed NS være på vippen. Den rødlige blokk ville ha 30 stemmer. Det samme antall stemmer ville en Venstre-Høyre-koalisjon få.

Første avstemning ga også det ventede resultat. Da ordfører Johan Marnburg fikk det første voteringsresultatet fra tellekorpset, hadde både Venstres ordførerkandidat, Birger Pedersen, og Arbeiderpartiets, Johs. Johnsen, fått 30 stemmer hver. Den medisinske frontfiguren til NS, hadde fått sitt partis åtte stemmer. Alle regnet med at neste valgomgang ville gi samme resultat slik at byens neste ordfører måtte velges ved loddtrekning.

Heller ikke i det politiske liv går det alltid som alle tror. To av representantene til NS brøt ut fra den lille flokk, og stemte på Birger Pedersen som ordfører. Ved varaordførervalget gikk de samme NS-representantene igjen på egne stemmeveier. Varaordførerkandidat M.M. Michaelsen fikk følgelig to ekstrastemmer og ble varaordfører. Dermed var det Venstre som for første gang på atskillige år, fikk ordførermakten i Stavanger.

Den avgåtte ordføreren Johan Marnburg benyttet dessuten møtet til å sikre seg en plass i en eventuell historie om «personer som har skapt dramatikk i bystyret». Den gang var det slik at hvis en representant hadde mottatt forsorgsunderstøttelse, ville han være ugild ved valg av ordfører. Da Marnburg leste opp bystyrets navneliste og kom til kommunistenes representant, forlangte han at representanten måtte forlate salen. Vedkommende hadde vært arbeidsledig i en periode, og derfor mottatt forsorgsstøtte. For å bli erklært gild, måtte han derfor tilbakebetale det mottatte beløpet.

Kommunistrepresentanten nektet å forlate salen. Han gjorde det klart, høyt og tydelig, at han var valgt på lik linje med de andre representantene. Ordføreren krevde respekt for lovverket, og beordret at politiet måtte hentes.

Det varte og rakk før politiet kom. Kanskje håpet politiet å unngå en inngripen i det politiske liv. Etter en halvtimes tid, dukket imidlertid politimester Ola Kvalsund opp med en betydelig styrke. Området ble sperret av, og sammen med tre-fire store politifolk, fikk mesteren fjernet bystyrerepresentanten fra salen. Hans plass ble da overtatt av varamannen, den senere skuespilleren Bjarne Andersen.

LES OGSÅ: Vurderer hvilke tiltak som er nødvendig fremover