Omdømme-tyranniet

DEBATT: Jeg forstår godt at ansatte på sykehjemmene er livredde for å si noe, for de frykter for jobbene sine.

Rogalandsavis

Av Dagny H.H. Pedersen Welle

Jeg har fått med meg at det i ettertid er skrevet om lektor Simon Malkenes og hva forskjellige grupper mener omkring det, men det er ikke det jeg vil skrive om her, fordi jeg kjenner den ikke så godt, men når det nevnes mobbeparagrafen i opplæringsloven i denne saken, så er det noen som ikke forstår hva mobbing egentlig er!

Det jeg merket meg spesielt er det Sæbø skrev om i hvilken grad lærere, sykepleiere og andre offentlig ansatte tør å ytre seg om forholdene spesielt på kommunens sykehjem, les Stavanger kommune.

Jeg forstår godt at ansatte på sykehjemmene er livredde for å si noe, for de frykter for jobbene sine. Ja, det må ikke komme riper i lakken på det som skjer på sykehjemmene i kommunen! Den administrative ledelsen forholder seg kun til det som virksomhetslederen og hans/hennes nærmeste skriver, selv om dette ikke er det som er kommet frem til fylkeslegen via andre kanaler. Når den administrative ledelse i kommunen sender svaret fra virksomheten videre til fylkeslegen, er den saken ut av verden, men hvordan påvirker dette pasientene?

Den politiske ledelsen og den administrative ledelsen i Helse og Velferd har ansvaret for at pasientene på alle sykehjemmene i kommunen har det bra, men de glemmer å sjekke ut med de ansatte om det som virksomhetslederne sier/skriver stemmer med virkelighet! Det er mange pårørende som har fått beskjed om ikke å klage verken til virksomhetens ledelse som stort sett er fraværende eller til avdelingsleder evt primærkontakt for da kan dette gå ut over deres kjære.

Da Arnt-Heikki Steinbakk (Ap) tok opp spørsmål vedrørende Lervig sykehjem kunne ikke virksomhetslederen si noe før administrasjonen hadde gitt klarsignal, og da kun det som passet inn, ikke det som er de ansattes virkelighet. Det samme har en lest og hørt om i saker som Linda Krüger har tatt opp.  Fylkesmannen forholder seg til kommunens administrasjon og bryr seg lite om det som virkelig skjer med pasientene. Jeg har fått brev fra fylkesmannen hvor det står at fylkeslegen selv velger hvilke saker de går inn i.  Dersom ingen dør på grunn av behandlingen, bryr ikke fylkesmannen/fylkeslegen seg om hva som skjer på avdelingene.

Jeg leser at leder av levekårsstyret i kommunen, dr. Reiten (H) sier han aldri kan huske at beboere i omsorgsboliger og sykehjem har tatt turen for å demonstrere. Han synes det er tøft av dem. Ja, det står respekt av det, og det er å håpe at lederen nå forstår at ingen ønsker å miste sitt hjem.

Nå har det vært diskutert og vedtatt at det skal være en demenslandsby i Stavanger, og jeg lurer på hvorfor ikke beboerne i omsorgsboligene/bofelleskapet/sykehjemmet fikk informasjon om planene fra de ansvarlige når det ble jobbet med dette? Nei, da passet det nok ikke de ansvarlig, men i juni skal de få informasjon. Det tenkes vel bedre sent enn aldri, men hvorfor ikke være føre var? Informasjon er noe av det som burde stå høyt på agendaen til kommunens administrasjon og politisk ledelse.

Dette er vel også innbyggere som kommunen har ansvar for, eller er det bare noen som skal være takknemlige for at de har fått et sted å være og når det passer kommunen, plasseres der det er en ledig plass? Jeg har lest et sted at det er mulig at noen skal flyttes til Mosheim sykehjem, som har vært nedleggingstruet i mange år, og hvor pasientene er flyttet til Lervig sykehjem. Hvem vil bo der, ingen hadde fått meg dit om det så var 10 ville hester som fikk i oppdrag å plassere meg der. Jeg har hørt om pasienter som blir enda mer deprimerte av å bo der.

For en tid tilbake stod det i avisene at de fleste ønsket å bo på kommunale sykehjem. Det var visst gjort en undersøkelse, om den var landsomfattende eller lokal vet jeg ikke, men da er det et viktig spørsmål som nok ikke er kommet godt nok frem: Er det i informasjonen før spørsmålet at det er forskjellige typer private sykehjem, noen er rent private som tar ut et overskudd, men det finnes også private ideelle sykehjem som har driftsavtaler med kommunen, og disse finnes det flere av i Stavanger, og det er jeg glad for. Jeg er også glad for at jeg hadde krefter nok til å nekte at min mann kom på et kommunalt sykehjem, selv om det var et som drev med rehabilitering, for da hadde han aldri vært der han er i dag. På det sykehjemmet min mann har vært på i nærmere to år har han fått en behandling og oppfølging som jeg er utrolig takknemlig for! Det er et privat ideelt sykehjem.  

Jeg har også bekjente som er på sykehjem, og som er rent kommunalt, og jeg ville besøke vedkommende. Det var et sjokk å komme inn på sykehjemmet som jeg en gang jobbet på. Ikke et menneske å spørre hvor personen jeg skulle besøke bodde, resepsjonen og kontoret til virksomhetslederen var mørkt, og det kunne se ut som den som satt i resepsjonen ikke skulle se hvem som kom inn dørene. Jeg møtte en person som etter all sannsynlighet var lege, men hun visste bare at vedkommende ikke var i 2.etasje. Da jeg kom opp i første etasje ble jeg nok en gang forbauset, for der var det også påført noe på vinduene på vaktrommet, jeg har aldri opplevd noe verre, og da jeg kom på rommet til min bekjente ble jeg ganske sjokkert. Rommet var jo knøttlite i forhold til der min mann er. Etter hva jeg forstod var det lite aktivitet, og min bekjente er på sykehjem for opptrening!  Mange av pasientene som kommer til opptrening har tilleggsdiagnoser og må motiveres til å trene, men det var det visst lite av på dette sykehjemmet.

Hvor var de ansatte? Jo, i og med at dette var i vaktskiftet, så var de på vaktrommet. Jeg spurte en ansatt hvor jeg kunne finne en blomsterpotte til å sette orkideen jeg hadde med i, da fikk jeg til svar: «Jeg bare vasker her.»  Jeg vil bare si at det å vaske på et sykehjem/avdelingen er en veldig viktig jobb, for dersom ikke det hadde vært renholdere, så måtte sykepleier/hjelpepleier/assistenter gjort den jobben, og hvem skal da ta seg av pasientene?

Noen er veldig flinke til å se pasientene, men det er også mange som sitter sammen med pasientene uten å aktivisere dem. Er det rart at det er så mange som sitter og sover ute i korridorene? Det er tydelig at ledelsen på sykehjemmet i avdeling Helse og Velferd ikke gir denne gruppen forståelse og respekt for den jobben de gjør ved å inkludere dem i det som skjer i avdelingen. De kan snakke med pasienten som sitter og ser ut i luften og også motivere dem til litt egentrening, for det regner jeg med at alle pasientene får informasjon om. De som ikke kan snakke må få det skriftlig, slik at også pårørende kan være med og hjelpe til.

Jeg fant selv de jeg trengte, for stort sett står de fleste ting som brukes slik at det er synlig. Da la jeg merke til noe nytt som var kommet på sykehjemmet, og det var at over vaktrommet viste det seg at det var personer på noen rom som trengte hjelp. Men var det noen som gikk ut for å sjekke? Nei, jeg så ingen som sjekket opp på rommene, og jeg stod der en stund, fordi jeg ble stoppet av en som ikke visste hvor hun skulle.  Jeg snakket litt med henne for å prøve å berolige henne med at det nok kom noen og hjalp henne. Jeg henviste henne til vaktrommet, men om noen kom og åpnet og hjalp henne, vet jeg ikke.

Mange steder er det mye å gjøre på en avdeling på et sykehjem, men slik det var her, så var det så ingen jeg så som sprang beina av seg. Det var pasienter som satt alene i stuen og ute på verandaen.
Er det slik kommunen vil at eldreomsorgen i Stavanger kommune skal være?

Dersom den politiske ledelsen og den administrative ledelsen i kommunen vil se hvordan det er på av kommunens sykehjem som det langt fra skinner av om det er aldri så nytt, så må de dra på uanmeldt besøk og snakke med pasienter, pårørende og ikke minst de ansatte, for det er de som vet hvor skoen trykker, for de har den på hver eneste dag.