Nyheter

Oljebasen som ble bestemt fra oven

BYHISTORIE: Lykken er en blå ballong, sang en gang en vokalist. I dag messer megetsigende menn ustanselig om lykken ved en «omstilling til en robust virksomhet». På 1960-tallet var det store flertall av politikere overbevist om at morgendagens lykke var å finne nede i et oljehull.

Bilde 1 av 2

Av: Engwall Pahr-Iversen

De skulle sikre lykke på jorden helt uten englehjelp fra oven. Det finnes imidlertid et datids-talende eksempel på at et lykke­lig samlingssted på jorden for oljefolk, ble funnet etter at et par lange øyekast var blitt rettet mot jorden – gjennom vinduet fra en slags sigarformet gjenstand som beveget oppe i det blå.

Den tidligere direktør Thomas Egeberg i det en gang Aker-eide baseselskapet Norsco likte svært godt å fortelle at lokaliseringen av basen i Tananger i en forstand var en slags konsekvens av en himmelsk åpenbaring. Han hadde sett seg ut stedet hvor en ny forsyningsbase skulle lokaliseres, under en innflyging til Sola med en Braathen-maskin en gang på senhøsten i 1965.

Før flyet hadde landet på Sola, hadde Egeberg også laget en skisse av hvordan området så ut sett fra oven. Han visste ikke hva området het eller hvor det var. Den eneste måten å finne ut av det på var derfor å lage en skisse av det. Siden han ikke hadde noen tegneblokk for hånden, brukte han det som var nærmest. Han tegnet sin kartskisse av det aktuelle området på en myk og lettere sammenbrettet flyserviett.

Denne skissen tok han med seg til et møte med ordfører Knut Rommetveit og kommuneingeniør Oscar Goa i Sola. Det er temmelig sikkert at dette møtet representerte i hvert fall et «for første gang». Aldri før har nok en kjøper presentert for en kommune et ønsket kjøpområde på en papirserviett. Selv om Egeberg ikke visste hvor området lå eller het, hadde han tegnet inn på det både kaier og lagerbygg samt en fylling som gjorde en holme landfast. Egeberg var en handling­ens mann. Kommuneingeniøren studerte de lokale kommunekart og fikk straks bekreftet sin mistanke om hvilket jomfruelig område som Norsco-direktøren hadde sett. Det var tomtearealer som lå omkring Lille Melingsholmen og «Bulegå», et område som kommune var i ferd med å innløse til bruk for fritidsformål. Både kommuneingeniøren og ordføreren skjønte straks at denne nøtten ikke nødvendigvis ville bli lett å knekke. De trengte en betydelig nøtteknekker.

Mens de to tenkte på nøtten, og før noen hadde begynt å lete etter en høvelig nøtteknekker – fortalte Thomas Egeberg mer enn gjerne og svært så villig om handelen: En dag på senhøsten i 1965 kom jeg med formiddagsflyet til Sola. Da jeg returnerte til Oslo om ettermiddagen, hadde jeg på hånd en tomt på 35 mål til forsyningsbase i Tananger. I tillegg hadde jeg skaffet selskapet en opsjon på et tilliggende område som ville gi basen et totalt tomteareal på drøye 100 mål».

I et intervju med bedriftsbladet A-Nytt, utdypet Thomas Egeberg historien om det nærmest tilfeldige tomtekjøpet i Tananger: «Jeg kom kjørende forbi Tananger i en drosje en dag i oktober måned. Da oppdaget jeg et område som virket svært interessant til vårt formål. Det hadde gode havnemuligheter og et stort nok areal for utbygging til en base. På kartet var det riktignok regulert til bolig- og fri­­­­­­lufts­­formål. Forhandlingene kom imidlertid fort i gang med kommunen som den gang hadde svært få industriarbeidsplasser. Takket være et svært godt samarbeid mellom den kommunale administrasjonen og politikerne i Sola, ble kjøpekontrakten undertegnet alt i november. Kjøpesummen var 850.000 kroner.»

Nå gikk nok ikke denne tomtehandelen i Risavika så fort og smertefritt som Egeberg gjerne ville presentere den. Det måtte atskillig lirking til – og ikke minst atskillig tautrekking. På det møtet som kommuneingeniøren og ordføreren i Sola hadde med Thomas Egeberg og hans toppsjef, generaldirektøren i Aker. Onar Onarheim, visste de to solabuene svært godt at det området som Aker ønsket seg, kunne by på lokalpolitiske problemer. Det var ikke bare-bare å gjøre et planlagt friluftsområde om til et industriområde. Det fantes også et annet problematisk punkt. Direktør Gunnar Germeten i Statens friluftsråd hadde nemlig lovet Sola kommune 163.000 kroner i tilskudd for å løse inn «Bulegå» til bruk for allmennheten som friluftsområde. Det var et sterkt grønt signal i en tid hvor friluftsinteressene ikke sto så sterkt politisk som de skulle gjøre senere.

Ordføreren og kommuneingeniøren forsøkte derfor å tilby Aker-toppene andre aktuelle baseområder i kommunen, men fikk ganske snart en klar forståelse av at enten fikk Aker hånd om det området som var ønsket, eller så fikk det heller være med noen forsyningsbase i kommunen. Sola var dermed i en take-it-or-leave-it-situasjon. Det var enten dette området eller ingenting. Det fantes ingen alternativ utvei – eller en annen form for løsning.

Sola-duoen visste også meget vel at Aker allerede hadde sikret et betydelig område i Lundsvågen ved Farsund. Det hadde dypvannskai og kunne relativt fort og enkelt bygges ut til å bli en forsyningsbase. I 1965 var det ingen uskrevet regel som sa at forsyningsbaser for oljevirksomheten skulle bli lagt til Stavanger-distriktet. En kunne base kunne derfor like gjerne bli plassert i Farsund.

Rommetveit og Goa hadde følgelig fått atskillig tygge på – tillegg til de kommunale rundstykkene og wienerbrødene – under møtet med de to representantene fra Aker. Rommetveit og Goa gjorde en kollektiv sjefsavgjørelse. De forela fort både problemstillingene og konsekvensene av dem for formannskapet. Formannskapet nølte ikke lenge. Enstemmig sa det ja til handelen med Aker. Det svaret innebar et like klart nei til de bebudede friluftspengene fra Statens friluftsråd. Om medlemmene i formannskapet var enige med seg selv om at de hadde gjort det rette for kommunen, var ikke alle solabuer like enige i. «Bulegå» skulle bli et stikkord og gjennomgangstema i den debatten som gikk høylytt på folkemunne før Sola kommunestyre skulle ta endelig stilling til eiendomshandelen.

Den folkelige debatten som rullet og gikk om «Bulegå» hadde som basis et par store og solide spørsmålstegn: Hva ville etableringen av en forsyningsbase bety for idyllen i Tananger? Ville den bli helt ødelagt – og utelukkende framstå som et folkeminne i familienes fotoalbum? Fredag 3. desember erklærte ordfører Knut Rommetveits kommunestyrets møte for lovlig satt, og åpnet for den endelige debatten om et eventuelt salg av tomt til Aker, og dermed etableringen av en ny forsyningsbase i Tananger. Det ble en lang og sprikende debatt – de var gjerne det den gang i Sola kommunestyre – som etter hvert kokte ned til en tilsynelatende oversiktlig problemstilling: Industriens interesser – rett og slett de sysselsettingsmessige sidene av å etablere en forsyningsbase i Sola – kontra konsekvensene for friområdene i kommunen. Etter den lange og omstendelig debatten, var det imidlertid bare en representant som stemte imot salget. Det var Håkon Rommetveit.

Stemte imot utbyggingen

Nå hører det med til historien at Håkon Rommetveit presiserte sterkt at han utelukkende stemte imot å selge fordi han var medlem av Friluftsnemnda. Han la stor vekt på at denne nemnda ikke hadde fått saken til behandling som den burde og skulle ha hatt. Rommetveit mente at den kommunale saksbehandlingen var kritikkverdig. Derfor ville han markere sitt syn ved å stemme imot.

Han ble imidlertid stående alene med sin kritikk. Aker fikk dermed kjøpe 35 dekar jord for 580.000 kroner og dessuten overta lille Melingsholmen for 20.000 kroner. Den var den samme summen som kommunen hadde fått holmen på hånd for. Sola kommune forpliktet seg også til å opparbeide vei fra fylkesveien og fram til baseområdet mot senere refusjon fra Aker, som det het. Arbeidene skulle startes i løpet av fem måneder etter at kontrakten var inngått.

Nå gikk det imidlertid langt fortere unna. Bare 12 dager etter kommunestyremøtet, 15. des­ember 1965, rykke den første bulldoseren inn på det nye baseområdet innenfor Melingsholmen. Med digre jord-jafs markerte den at en ny tid var i gang.

Mange ville ha noen dråper av oljekannen. Disponent Torolf Skretting i T. Skretting AS mente for eksempel at det gamle området til Skretting på Hommersåk, Hommersand Mølle, måtte være et usedvanlig velegnet sted som oljebase. Dette området på Riskalandet var nettopp blitt lagt ut til salg siden Skretting var i ferd med å flytte og samle all sin virksomhet i Hillevåg.

Torolf Skretting fortalte derfor Stavanger Morgenavis i september om områdets fortreffeligheter. Etter hans beste skjønn måtte anlegget på Hommersåk være helt ideelt som en forsyningsbase. Det fantes for eksempel lagerhaller på 5000–6000 kvadratmeter i en etasje. Området hadde også sin egen kai på 100 meter i en lun og god havn, og det var dessuten svært gode forbindelser med omverdenen, både til lands og til vanns, fra stedet.

Skretting betrodde avisens medarbeider at han hadde tilbudt området til flere oljeselskaper. Selv om han ennå ikke hadde fått noen konkrete og kjennbare napp, hadde han likevel svært gode fornemmelser for at en handel ville kunne skje snart. Det skulle imidlertid ganske fort vise seg at Skrettings fornemmelser for en finere forretning, denne gang sviktet han. Det ble aldri noen oljebase i Hommersåk.

Mer fra Dagsavisen