Kultur

Også Ibsen ville hatt sans for teatrets «Hedda Gabler»

ANMELDELSE: Nok en gang byr Rogaland Teater på et møte med et av Henrik Ibsens skuespill som treffer tidens tone.

Når jeg går til en såkalt tidstilpasset Ibsen-forestilling, får jeg ofte den følelsen i sjelen som etter godtfolks sigende bruder skal ha: De både gleder og gruer seg. Så får det heller være at den bruden som salig Henrik Ibsen med meget svette scenisk beskrev – Hedda Gabler – slett ikke hadde denne dobbeltfølelsen.

Hun kjente åpenbart ingen som helst glede ved å tre inn i ektestanden og opp i ektesengen med Jørgen Tesmann. Hennes følelser for akademiker-husbonden var av en helt motsatt karakter. Hedda var som Ibsen en gang sa, at «hun som personlighet mer er å oppfatte som sin fars datter, enn som sin manns hustru.»

Denne dobbeltfornemmelsen av å gru-glede meg før en Ibsen-forestilling i dag, skyldes formodentlig at stundom oppleves en med dagens kluter støvtørket og forsøksvis modernisert Ibsen-tekst, som å ende temmelig nær den ufrivillige parodi. Uten at det nødvendigvis har sammenheng med at «Hedda Gabler» nok er det av Ibsens verker som oftest er blitt bevisst parodiert.

Samme år som forestillingen hadde sin danske urpremiere i 1891, ble det eksempelvis i København straks oppført to ulike parodier på stykket, «I Skønhed eller Saa De Røgen» og «Heida Rabler eller Fruen i Havet». Senere har stykket fått sine parodiske avleggere på andre internasjonale teaterscener. Også teaterhuset i Kannik har en gang vært åsted for en parodi på «Hedda Gabler». Den var skrevet av den lokale humorist Eugen Caspari som kalte sin forestilling for «Hadde a sabler eller hadde a kanoner».

Jeg har imidlertid opplevd mange utmerkede «fornyede» Ibsen-tolkninger gjennom de siste årene, som med bruk av en stødig stemmegaffel har truffet tidens tone – ikke minst på Rogaland Teater. Det dreier seg om forestillinger som «Fruen fra havet», «En Folkefiende», men kanskje aller mest: Audny Chris Holsens oppsetning av «Et dukkehjem» for et par år siden. Da spilte Helga Guren med bravur rollen som Nora i en forestilling som ble anmelder-karakterisert som et «wow - er det sånn Ibsens Nora egentlig er?»

I følge regissør Audny Chris Holsen er «Hedda Gabler er annerledeskvinnen i Henrik Ibsens forfatterskap. I motsetning til Nora samtaler ikke Hedda åpent med noen om sine negative erfaringer, og det er ikke gatedøren som smeller når hun går. Hedda bærer på en hemmelighet». Holsen utdyper sitt «heddaske» credo blant annet på dette viset: «Det er allmennmenneskelige spørsmål Ibsen tar opp. Hvem er Hedda og hvem vil hun være? Og hva skjer når et menneske går på akkord med den hun egentlig er, og hvor farlig er det ikke å være seg selv?»

Det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at dagens Hedda spilles av samme skuespiller som spilte gårsdagens Nora. I de to kvinneskikkelsenes forskjellighet, finnes det både ulikheter og felles trekk. Ibsen skrev «Hedda Gabler» 11 år etter «Et dukkehjem», men begge behandler temaer som kanskje kan – forgrovet og forenklet – på litteraturforsker-språket beskrives om «datidens nye frigjøringsidealene for kvinnerollen”, men kanskje aller mest, “hvordan mennesket bør ha mulighet til å kunne leve etter sine egne valg”.

Skal man trekke denne sammenlikningstanken enda en smule lenger, kan man låne øyner og ører til kjønnsforskningsjournalist Ida Irene Bergstrøm. Ifølge henne «brukte for eksempel kineserne på begynnelsen av 1900-tallet Nora for å modernisere landet sitt. På 2000-tallet er det Hedda Gabler som setter søkelys på kinesiske kvinners kår...»
Nå er det imidlertid ikke Ibsen-skikkelsenes eventuelle historiske innflytelse på kinesiske kvinners kår, som opptar tankene mine under forestillingen. Gjennom årene er Hedda blitt framstilt på høyst ulikt vis.

Somme tider er hun nesten bare heltinne, noen ganger er hun nesten bare et bortskjemt barn som kjeder seg, mens andre ganger er hun et utspekulert og kynisk kvinnemenneske som ikke har noe godt i sinne. Rogaland Teaters Hedda er alt dette – og atskillig mere til. Det er en menneskelig mangfoldig Hedda som tolkes av Helga Guren med et register som nok en gang kan utløse et slags salvelsesfylt rop fra salen: «wow - er det sånn Ibsens Hedda egentlig er?»

Helga Guren fremstår fornemt som Hedda. Hun er på scenen gjennom hele forestillingen, og er den figuren som handlingen spinner omkring. Hun har imidlertid et svært så solid og støttende akkompagnement fra den medvirkende scenekvintetten.

Alle de fem aktørene som kretser omkring Hedda i forestillingen, bidrar – hver enkelt på sitt gode vis - med helt sentrale brikker for den totale publikums-opplevelsen i dette fortettede kammerspillet. Denne sceneinnsatsen resulterer i et ensemblespill av meget høy klasse. I fellesskap skaper alle de medvirkende en forestilling som du ikke kan legge vekk i det du beveger deg ut i den ellers så sure februarkvelden. Den lever i deg lenge etter at siste skudd er løsnet.

Fra sitt hvilested i evigheten, tror jeg nok også at den gamle Henrik deltok i den sterke salongapplausen som ble de medvirkende – både på og bak scenen i Hedda Gabler – til velfortjent del.

Rogaland Teater har i løpet av et par døgn hatt premiere på to vidt forskjellige forestillinger, men de har ett felles karaktertrekk: De er gjennomsyret av teaterkunnen og –kunst.

Mer fra Dagsavisen