Tolv- åringene stjal bokstavelig talt all moroa

BYHISTORIE: Forleden delte den pensjonerte journalist Arnt Even Bøe – med fortid både i RA og Aftenbladet – et bilde av sine klassekamerater fra 7. klasse i 1962 på Ullandhaug skole. Det var et bilde som slo an atskillige toner fra minnes melodi hos meg.

Av: Engwall Pahr-Iversen

På bildet fantes det nemlig noen gutter som jeg husket og kjente fra helt andre steder enn et klasseværelse på Ullandhaug. To år tidligere hadde de nemlig gjort musikalsk sommer-furore i hovedstaden.

Noen blant oss glemmer aldri film-sommeren med Monica i Filmteatret. Fire 12-åringer fra Ullandhaug vil nok alltid huske den Oslo-sommeren de hadde med Karen i 1960. «The Swing Blue Junior Band» sto sammen med sangerinnen Karen Greer – i PR-omtalen presentert som «en praktfull ung dame hvis eventyrlige stemme også er særdeles innbydende å se på» – på programmet til det andre sommershowet i Max Lefkos tradisjonelle Casino Non Stop Show på Chat Noir i Oslo.

Hovedattraksjonene på programmet var ment å være munnspillvirtuosen Desmond Ellis, og ikke minst den lett avkledde vokalisten Karen Greer og den sterkt påkledde sangeren Al Saxon. Da showets faste konferansier, Dagblad-journalisten Arne Hestenes med pent pålagt hårbølge og velmodulerte stemmebånd, presenterte guttungene fra Stavanger, kunne han ikke ane hvilken begeistringsbølge som skulle fylle teatersalen straks den første akkorden var slått an.

BYHISTORIE: Siddiser satte preg på Brooklyn-avis

Tolvåringene stjal bokstavelig talt hele moroa etter premieren lørdag den 16. juli 1960. De entusiastiske spillemennene krøp rett inn i publikums hjerter og ble der. Så godt og hjertelig ble kvartetten mottatt i Oslos underholdningsverden at impresario Max Lefko prolongerte kontrakten. I to av sesongens program var «The Swing Blue Junior Band» med. Ingen andre av artistene oppnådde mer enn 14 dagers engasjement.

Selv om «The Swing Blues Juniors Band» hadde opptrådt på ulike ungdomsarrangementer i Stavanger, var guttene ikke kjent utenfor fylkets grenser da bandet ble hentet til Oslo. Det var impresario Max Lefko som under et Stavanger-opphold på KNA-hotellet hørte guttene spille, og som straks skjønte at dette var noe for hans sommershow i hovedstaden. De ville bli en hit. Dermed ble guttene engasjert et snaut år før sommershowet startet i 1960. Det engasjementet skulle vise seg å bli et lykketreff. Et par dager etter Oslo-premieren slo for eksempel Rogalands Avis fast i en fet fire-spaltet tittel at «Fire tolvåringer fra Stavanger stjeler showet fra berømte internasjonale artister». Bladet hadde gjennomgått Oslo-avisenes anmeldelser og siterte dem med tydelig bystolthet. Noen bysbarn hadde virkelig maktet å hamle opp med internasjonale artist-størrelser på bortebane.

Aftenpostens anmelder svømte åpenbart omkring i en bølge av begeistring og formulerte seg med imponert kulepenn: «Og de fire – hvor kom de fra? Fire små, smilende, litt generte, spinkle og sleivete gutter med stripet genser og små langbukser: Stavanger! Den ene av dem var dessuten vokalist – han parodierte de store gutta som man kan se på film – hvis man ikke holder seg hjemme – eller høre på radio – hvis man ikke redder seg ut i tide. Og han brakte taket ned over hodet på oss ved å kopiere dem så likt og likevel så komplett uaffektert at det bare var å gi seg over. Det er ikke sikkert at det lille firemannsbandet ville ha vunnet jazzfestivalen i det sydlige Frankrike – men det får sakkyndigheten avgjøre – hvis det absolutt må gjøres. De fire Stavanger-gutter fikk utvilsomt den største begeistringen – og dessuten en pen liten blomsterbukett av den lille nummerpike som var minst et hode høyere enn guttene», het det i Aftenposten.

De fire 12-åringene i The Swing Blue Junior Band fikk etterhvert haugevis med fanbrev. Fra venstre Tore Haugland, Eivind Dahl, Bjørn Enersen og Terje Olsson.

De fire 12-åringene i The Swing Blue Junior Band fikk etterhvert haugevis med fanbrev. Fra venstre Tore Haugland, Eivind Dahl, Bjørn Enersen og Terje Olsson. Foto: Privat

Morgenposten var ikke snauere i dens ordvalg: «Underlig nok, de som gjorde kanskje aller mest lykke i dette internasjonale selskap, var de eneste norske, og de desidert yngste av aktørene. De fire lysluggede 12-åringene i «The Swing Blues Junior Band» høstet stormende og vel fortjent applaus for sin taktfaste jazz og sine klynkende Elvis P-sanger. Både er disse 12-åringene gode musikere og de oppnår en meget virkningsfull komisk effekt når deres unge vokalist vrikker seg og jamrer: I’ve got a woman, she is as mean as she can be.»

Den unge og vrikkende vokalisten var Terje Olsson som også håndterte en gitar. Det instrumentet spilte også Bjørn Enersen. Eivind «Krøllis» Dahl sørget for at trommetakten var den rette. Kapellmester Tore Haugland trakterte trekkspillets diskant- og bassgang med bravur. Sammen var de åpenbart dynamitt på den osloske underholdningsscenen. Guttungene vakte for eksempel mye mer mediemessig oppmerksomhet enn den som ble den syngende siddisen Thor Raymond til del. Med sitt orkester var han attraksjonen på Oslos den gang mest kjente nattklubb – Telle – men det var helst på avisenes annonseplass at du kunne se spor etter den gamle refrengsanger. Fra klokken 23.00 til kl. 01.30 bød han på viser, cowboysanger og italienske serenader. Det var bare å spørre – og så sang han etter bestilling …

BYHISTORIE: Josephine Baker innviet Bethania som scene

Den gang var det ingen lokale aviser som dro til Oslo for å intervjue de unge stjernene som gjorde slik furore. Det var det vel verken penger eller mannskap til. Rogalands Avis nøyde seg derfor med å sitere deler av Dagbladets reportasje:

«Me vett kje kan me synge altså, ler Stavangerkvartetten. Leif Tore, Edvin, Bjørn og Terje er blitt Casinos og Oslopublikums kjælebarn. De er blitt intervjuet og fått skrøyd. Og i Thereses gate der de bor i barndomshjemmet til Leif Tores mor, samler det seg opp beundrerpost fra jentene på Lillehammer.

Det lille orkesteret ble skapt av fire ivrige fjerdeklassinger på vei hjem fra skolen for to år siden. Batterist Eyvin laget de første stikkene til tamburinen på sløyden. Nå sparer han til å betale det nye slagverket sitt … til 2000 kroner. For guttene tjener penger i sommer. Og selv om det nok går litt til pølser og is og cola, og riks hjem til Stavanger annenhver dag, så legger mamma Haugland mesteparten til side. Hele bunten har fornyet instrumentene sine – for til sammen 5500 kroner». Akkurat en måned etter premieren i Oslo, om morgenen den 16. august, var de tilbake i Stavanger med nattoget. De fikk imidlertid ikke trekke pusten særlig lenge. Allerede samme kveld spilte de opp i restaurant Ocean på KNA-hotellet før Fiskefestivalen i Tananger sto på spilleprogrammet. Siden ble det messeshow i Skien og grensetreff i Mysen. 

BYHISTORIE: Skulptur minnet om et «beruset dyr»

Gitar-møte endret musikkveien

Kristenjegeren Saulus fikk sin religiøse aha-opplevelse i nabolaget til Damaskus omkring år 40 da han hørte en stemme fra oven – og ble til apostelen Paulus. The Swing Blue Junior Band fikk sin musikalske aha-opplevelse i London i 1961 da kvartetten hørte klangen fra tre gitarer og et trommesett – og ble til Swing Blues. Tore Haugland byttet bort trekkspillet og ble en lokal variant av sologitaristen Hank Marvin i det musikalske støtteapparatet til Cliff Richard, Shadows. Det ble staket ut en ny musikalsk kurs for guttegjengen.

I Brødrene Dahls pianolager på Lagårdsveien ble det øvet og øvet, og den musikalske grunntreningen ga resultater. Gjennom det meste av 60-tallet, var Swing Blues – med skiftende besetningsmedlemmer – en gjenganger på dansestedene i distriktet. Folk visste hva de skulle danse til når Swing Blues spilte opp etter oppskriften: to raske, to seine – og så ein damenes. De første årene var Shadows den musikalske malen; senere hellet det mer i retning av Beatles sitt musikalske univers.

Den første platen ble spilt i 1964 – for øvrig med Rolv Wesenlund som produsent – og ble fulgt av flere singelplater. Bandet turnerte også i Danmark, men fikk aldri noe utenlandsk gjennombrudd. Det ble med deltakelse på skandinaviske samleplater.

Swing Blues endret navn med ujevne mellomrom. Da Odd Egil Støldal – som mange forbandt med å slå paradetromme i Stavanger Musikkorps 1919 – ble vokalist under artistnavnet Tony, byttet også bandet navn til Tony and the Swing Blues. Noen trodde navneskiftet var inspirert av datidens engelske grupper, eksempelvis Gerry and the Pacemaker.

BYHISTORIE: «Leda» sendte skip opp Vågen-trappene

Det var imidlertid ikke noe pacemaker-behov for spillemennene. Det var i ustanselig aktivitet. I denne perioden spilte de også inn den egenskrevne «Madman». Det var den første singelen i stereo av et norsk band, og den vakte betydelig oppmerksomhet. Den klang nemlig akkurat som Tore Haugland alltid ville at musikken deres skulle lyde: «Tøft og bra».

På begynnelsen av 70-tallet var bandets tid ute. Da hadde det vandret en lang musikalsk vei. I de seks tiårene som er gått siden Oslo-debuten, har bandet begått noen eksempler på at det fortsatt finnes glør i de gamle musikalske bål. Swing Blues (Seniorband) har årlig musikalske gjenoppstandelser – den hittil siste var fredag 31. juli i Konserthuset.