Hva er konsekvensen av at flere hus i Eiganesveien står tomme og forfaller? RA har tatt turen langs praktgaten med Eiganes-naboene Hild Sørby og Per Grimnes.

– Jeg snur meg bort når jeg går forbi dette huset, sier sivilarkitekt Per Grimnes.

Han står foran Eiganesveien 89 sammen med professor og kunsthistoriker Hild Sørby. Begge er opprørte over forfallet som foregår foran dem.

– Dette huset er verneverdig i all høyeste grad. Det virker som om noen tenker blir det dårlig nok så får vi lov til å bygge som vi vil. Det er jo en av de mest interessante gatene i Stavanger når det gjelder arkitektur, da må man bevare det, sier Sørby.

Grimnes mener det er et tilbakevendende problem at folk kjøper et hus med ønske om å bygge nytt.

Per Grimnes er tidligere sjefarkitekt i Stavanger kommune og aktiv i de fleste debatter som dreier seg om arkitektur og byplanlegging i Stavanger. Grimnes og Sørby bor i samme nabolag på Eiganes, og har gitt ut boken «Eiganesveien – fra kjerrevei til praktgate» sammen.

Nå ser de to at flere av husene i Stavangers praktgate står tomme og til forfalls.

Per Grimnes og Hild Sørby

Ubebodd i tre år

I 2020 kjøpte Halvor Øgreid og Alison Marie Øgreid to villaer på Eiganes, Bjørnøygata 4b og Eiganesveien 89. Visjonen var å slå sammen de to eiendommene, rive huset i Bjørnøygata og bygge et tilbygg på huset i Eiganesveien. Det nye huset skulle inneholde både vinterhage og underjordisk garasje. Men sommeren 2022 ble det forandring i planene. Øgreid ønsket ikke lenger å gjennomføre prosjektet, og i desember 2022 ble Bjørnøygata 4b solgt for åtte og en halv million kroner.

Eiganesveien 89 er nå ute for salg til nærmere 19 millioner kroner. Ifølge prospektet har det behov for en gjennomgående renovering. I Finn-annonsen er det ingen bilder fra innsiden av huset. Etter tre år uten beboere har hagen, som en gang var i engelsk landskapsstil med slyngende stier rundt trær og rosebusker, grodd helt igjen.

RA har forsøkt å komme i kontakt med Øgreid gjentatte ganger, men har ikke fått svar.

Grimnes og Sørby er urolige for at huset som ble tegnet av arkitekt Erik Erga, skal fortsette å stå tomt.

– Det er tredje gang huset er ute for salg. Det er ganske skummelt, sier Sørby.

Eiganesveien 89

Marginaliseres i eiendomsmarkedet

Vernet av trehusbyen står sterkt i Stavanger kommune. Storhaug, Eiganes, Våland, Kampen, Stavanger sentrum og deler av Hundvåg utgjør Europas største sammenhengende trehusbebyggelse. Gjennom store deler av 1900-tallet ble husene endret på etter tidens mote. Siden 80-tallet har Stavanger kommune jobbet aktivt med å reversere denne utviklingen.

I 2003 ble det utarbeidet «estetiske retningslinjer» for rehabilitering av området. Åtte år etter ble trehusbyen en hensynssone i kommuneplanen.

Byantikvar Hanne Windsholt mener alle gamle, verneverdige hus som ikke blir vedlikeholdt er et problem.

Byantikvar Hanne Windsholt

– Det er generelt en utfordring når hus forfaller. Alle gamle, verneverdige hus som ikke blir vedlikeholdt er et problem. Hvis huset er verneverdig ønsker man jo at huset skal overføres til neste generasjon og ikke råtne på rot. Ved forfall mister huset både antikvarisk og økonomisk verdi, og det blir dyrere og vanskeligere å sette det i stand slik at det er færre folk som er interessert i å overta det og gjøre noe med det. Da blir det mer marginalisert i eiendomsmarkedet. Det kan i verste fall ende med at det må rives.

– Hvor stor utfordring er spekulativt forfall, tilfeller hvor utbyggere kjøper opp vernede hus og lar dem forfalle slik at de etter hvert får tillatelse til å rive, i Stavanger?

– Det er et veldig lite mindretall av sakene hvor det er direkte spekulativt forfall, men det forekommer også.

– Det er strenge kriterier for å gjøre endringer på fasaden til et hus i trehusbyen, men hva kan kommunen gjøre når det ikke gjøres noe?

– Altfor lite. Den private eiendomsretten står veldig sterkt. Folk kan i prinsippet la husene sine forfalle ganske langt før noen kan gjøre noe som helst.

Tre klassiske årsaker

I tilfeller hvor forlatte hus forfaller og kommunen går inn med pålegg om dagbøter, er det tre klassiske grunner:

– Når man går inn med pålegg, kan det være folk med økonomiske interesser i at huset skal rives, som prøver å trenere saken, eller så er det konflikter i et arveoppgjør eller personer med alvorlige psykiske eller økonomiske problemer. De to sistnevnte grunnene er en vanskeligere materie. Det dreier seg jo om folks liv, om ting på et personlig plan som er veldig vanskelig i seg selv, og som ikke blir bedre av at kommunen kommer tromlende inn med pålegg. Det er en avveining: Hvor viktig er huset og hvor viktig er folk, og hva skal til for å få folkene i tale.

Nettopp dette var tilfellet da Torleiv Middelthon kjøpte Eiganesveien 171 for seks år siden.

Pusset opp for 8 millioner

RA møter Torleiv Middelthon utenfor den gule jugendstilvillaen Eiganesveien 171. Arkitekten bak huset fra 1917–1919 er ukjent, men eieren var A. H. Western, direktør for Stavanger smørfabrikk.

Middelthon hadde kikket inn gjennom hullet i hekken på huset mange ganger før huset kom i hans besittelse.

– Det var for galt at det bare sto der og råtnet, sier Middelthon.

Torleiv Middelthon

Da daværende eier fikk pålagt dagbøter fra Stavanger kommune på grunn av en lekkasje, var Middelthon parat. I 2017 fikk Middelthon kjøpt det over hundre år gamle huset for 5,5 millioner kroner. Nesten fem år etterpå og ca. 12,5 millioner brukt totalt etter oppussing, er villaen verdt 24 millioner kroner, anslår han.

– Vi har ikke spart på noe da vi bygde dette huset. Vi har klargjort huset for de neste hundre årene. Huset har fått moderne lav-energi system, men det ser helt likt ut som i gamle dager.

– Alle naboer virker fornøyd, mange skryter av huset. Det har jo løftet nivået litt i forhold til å ha et falleferdig hus som bare står der og ser skummelt ut, sier Middelthon.

Middelthon
Torleiv Middelthon

Middelthon mener at det noen steder nesten er hele kvartal som står og forfaller. Dette tror han skyldes spekulativt forfall.

– Det er utbyggere som bare går og venter på at de skal få lov til å gjøre noe med det. Jeg synes i det minste de kunne ha malt husene sine på veien. Jeg synes kommunen kunne vært mye strengere med folk, sier han.


Fler artiklar för dig