Stavanger

Brislingbaron med sans for sin hjembygd

Gudene vet formodentlig om Christian Bjelland hadde noe til felles med Herman Portås som skulle sikre en plass i litteraturhistorien under sitt nye etternavn, Wildenvey. Det var nemlig Herman som i sin formulerte en slags minnenes melodi: «Ute fra verden den vide/kaller en sang meg hjem/Hjembygdens bakker blide/Herre velsigne dem.»

Mye kan imidlertid tyde på at også brislingsbaronen alltid hadde en solid plass i sitt hjerte for sitt oppvekstssted i Høyland kommune. Så får det kanskje våge seg at hjemkommunen ikke har funnet anledning til å spandere noe gateskilt på hermetikk-blikkboksenes frontfigur. Det har i stedet byen som han flyttet til som ganske ung – Stavanger – funnet anledning til. Christian Bjelland har både fått sin gate og sin plass i bybildet.

Forholdet til hjembygda fikk sitt høydepunkt et par år etter at den første verdenskrigen var slutt. Året før den brøt ut, var det at Sviland kapell sikret seg en nasjonal oppmerksomhet i avisene. Skjønt 1.ste Mai nøyde seg med å omtale den oppsiktsvekkende begivenheten på tredje siden i avisen, inneklemt mellom en melding om «Krupp-affæren» i Berlin og en sak om «Grubeulykker» i Cardiff.

Det het i avisens notis: «Fra Sviland i Høiland meldes: I dag middag foregikk indvielsen av Svilands kapell. Biskop Schjelderup var til stede og skulde foreta indvielsen. Han besteg prækestolen og begyndte paa sin indvielsestale. Pludselig faldt han om, rammet af slag. Det blev selvfølgelig stor bestyrtelse blandt de mange som var tilstede. Biskopen blev brakt ind i Torger Svilands hus og der blev sendt bud efter dr. Pedersen. Denne kom til stede en halv time efter, men kort tid efter utaandede biskopen …»

Noen år senere skulle det imidlertid bli blåst i gledesfylte basuner i Svilands kapell. Det skyldtes en donasjon fra brislingbaron Bjelland, som i sine barnedager hadde holdt hus i Fjellbygden. Christian Bjelland glemte aldri hvor han og hans foreldre, Rasman og Oline, kom fra. Derfor var det at han mottok med glede en invitasjon til et besøk i Sviland-kapellet. En vakker sommerdag i 1920, suste han derfor av gårde i sin fornemme Buick til Sviland.

Det må ha vært et ganske vellykket søndagstreff, for ikke lenge etter fikk Sviland-presten et slags julegavespørsmål fra Bjelland: Hva ønsker du deg som utsmykning i kirken? Det skulle være en gave til minne om Christians mor, Oline. Både prest og menighetens legmannsledelse tygget lenge på tanken, før de samlet seg om et gaveønske. Menigheten ville ha et glassmaleri. Det ble etterfulgt av et dobbelt-ja. Bjelland sa ja til å betale, og Emanuel Vigeland sa ja til å stå for utførelsen.

At Bjelland valgte Gustav Vigelands seks år yngre bror, Emanuel, til å lage glassmaleriet, var ikke noen tilfeldighet. Det hadde vel ikke avgjørende betydning at Emanuel hadde vært elev i Paris av Stavanger-maleren Peder Severin Krøyer, men det betydde nok atskillig mer at Vigeland ble betraktet som en pioner innenfor feltet glassmalerier.

Til Sviland laget Emanuel Vigeland et glassmaleri som han delte inn i to felter. Det ene fremstiller Peter på sjøen. Det kan gjerne betraktes som en fortsettelse av biskop Schjelderups taletema da kapellet ble innviet. Han snakket jo om disiplene som fryktet stormens, mens Jesus sov så søtelig i båten. Inspirasjonen til Vigeland er også hentet fra Matteus sitt evangelium, og forteller om den gang da Jesus kom vandrende bortover den opprørte Genesaretsjøen og skremte mer enn vannet av de disiplene som befant seg om bord i den stormherjede båten.

Den andre delen av maleriet fremstiller kirkens første martyr, den gresktalende Stefanus, som også Saulus – som senere skiftet navn og ble kirkens frontfigur Paulus – var med på steiningen av. Drapet på Stefanus innledet også kristendomsforfølgelsene. Bjelland ga for øvrig nok en gave til kapellet. Han syntes det var for dårlig at den bare hadde et lite husorgel. Han tilbød derfor menigheten et ordentlig orgel. Det ble Gunnar Arneson som spilte på orgelet da både det og glassmaleriet ble innviet i 1921.

Christian Bjelland glemte aldri hvor han og hans foreldre, Rasman og Oline, kom fra.

—  Engwall Pahr-Iversen

Også ved denne anledningen var det lille kapellet så smekkfullt at mange måtte stå utenfor på kirkebakken. Siden man denne gangen hadde et fulltonende orgel og ikke minst, kraftig mannssang fra Sandnes-kameratene, fikk alle høre hva som ble framført. At værguden også denne gang så i nåde til Sviland-folket, gjorde at det ble ei «rektige hyggastonn».

At Christian Bjelland avsluttet middagsmåltidet på skolehuset – menyen besto av kjøttkaker, sviskegrøt og bokkøl – med den omstendelige historien om sitt eget liv, fra nærmest filler til luksus, syntes de frammøtte bare var som det skulle være. Da han avsluttet talen – uten amen, men med sitt evige evangelium: «Arbeid og atter arbeid er det som må til. Gå så på med krum hals og dødsforakt, så når du målet» – ville jubelen nærmest ingen ende ta. Hadde Bjelland der og da foreslått at det skulle tas opp kollekt, ville formodentlig kostnadene både ved glassmaleriet og orglet, ha blitt dekket …

Nå trengte ikke Christian Bjelland ta opp kollekt for å finansiere sine milde gaver til hjembygden. Han hadde hatt problemer med å se bokstavene i salmeboken under orgelfesten, og mente derfor at det burde bli bedre belysning i Herrens hus på Sviland. Dessuten fryktet han at det kunne bli kaldt om vinteren uten ovn. Bjelland tilbød seg derfor både å betale for lysekroner samt seks store og fem mindre lampetter. I tillegg bestilte og betalte Bjelland for et tilstrekkelig antall «elektriske oppvarmingsapparater».

Lysekronen var et syn for flere enn guder. Den var åttearmet og laget i kobber av ciselør Weltzien. I bredde målte den vel halvannen meter og hadde en vekt på omkring 100 kilo. Høyden på lampen var nesten en meter. Det var følgelig ikke noe smått stell i kapellkirken på Sviland – selv om den var heller liten. Historien om kirkekapellet på Svilands forløsning og utvikling, kan dessuten tas som en betimelig bekreftelse på at også ut av sorgen, kan det oppstå glede. Det kan bare ta noe tid – og derfor kreve litt tålmodighet …

Da Christian Bjelland døde 9. mai i 1927, ble halve førstesiden i Aftenbladet benyttet til å forkynne dødsbudskapet. Det het i omtalen: «Konsul Chr. Bjelland døde matt klokken 2,20 paa Lovisenberg sykehus, Oslo, efter flere måneders sykeleie. Han sov rolig hen. En del av familien var til stede. Avdøde foretok i fjor høst en reis til syden for sin helbreds skyld, men kom i januar tilbake og lot sig legge inn på Lovisenberg sykehus Han var i god bedring fra en alvorlig sykdom, som han var angrepet av, men var under et svimmelhetsanfall så uheldig å falle om og få et brudd på lårhalsen. Det var denne skade som blev den primære årsak til døden.

Midt i sin omfattende virksomhet tapte han aldri interessen for jordbruket av syne. Hans interesse gav sig bl.a. utslag i hans bidrag til forsøkene med dyrking av sukker roer og i gaver til nasjonalinnsamlingen til opdyrking av jord. Også på mange andre vis har han lagt for dagen sin generøsitet og sitt borgersind. Chr. Bjelland var belgisk konsul. I 1906 utnevntes han til offiser av den tunisiske Nichanorden, og samme år blev han ridder av St. Olavs ordenen for fortjenester av hermetikkindustriens utvikling.»

Holdt hus i Strømsteinen siden 1902

I 1957 feiret hermetikkdynastiet Chr. Bjelland sitt 75 års jubileum som produsenter av brisling, behendig nedlagt i boks. Det var i en periode hvor fremtidsutsiktene så svært så lyse ut for næringen. Festen markerte derfor også starten på en omfattende utbygging av hermetikkvirksomheten i Strømsteinen. De gamle og nedslitte fabrikker skulle skiftes ut med et sentralanlegg som dekket totalt 22 mål i Strømsteinen.

Bjelland hadde holdt hus i Strømsteinen i mer 50 år under jubileumsfesten. Starten hadde riktignok vært på Skagen hvor firmaet begynte sin virksomhet hvor Skagen Brygge Hotell finnes i dag, og hvor hovedkvarteret var samlet i dagens Hotel Victoria. Med firmaets fabrikk nr. 3, etablerte imidlertid Bjelland seg for første gang i Strømsteinen i 1902. Senere skulle Strømsteinen huse hovedkvarteret til bedriften som gjennomførte «det selvforsynte fabrikksystem», som historikeren John G. Johnsen kaller det. Fra fisken ble tatt opp til den ble levert grossisten, var alle de involverte leddene i produksjonsprosessen deler av det samme fabrikksystemet. Bjelland hadde full kontroll med hele virksomheten fra a til å.

Da den første fabrikken i området ble etablert, ble de gamle lokalene til Stavanger Sagbrug og kassefabrik bygget om til hermetikkfabrikk. Selv om fabrikken ble kalt Sardinen, favnet produksjonsspekteret mye videre enn den sesongbetonte brislingen. På Sardinen ble det laget fiskeboller, og de første norske buljongterninger, Bjellands bouillon-terninger, ble fremstillet på Sardinen fra 1911. Fabrikk nr. 3 var i drift helt til fram til 1958 da det første byggetrinnet av Bjelland nye sentralanlegg ble tatt i bruk.

At også torsdag den 13. kan være en uheldig dag, forteller både brann- og Bjelland-historien mye om. Da torsdag 13. november 1986 var til ende, var det bare igjen en rykende ruinhaug av den fabrikkbygningen. Det ble slukt i formidabelt flammehav.

Deltakerne på jubileumsfestlighetene i 1957 visste heldigvis ikke hvilke skjær som skulle ligge i sjøen for hermetikkprodusentene. De gledet seg i stedet storlig over de nye planene som ble lansert. De bar tydelig bud om optimisme og fremtidstro. Hermetikkbyen Stavanger skulle stå fram på langt mer solide føtter enn de små brislingsbenene bød på. Slik gikk det som kjent ikke. I løpet av 1980 ble Bjelland et rent eiendomsselskap, etter at hermetikkfabrikkene var blitt samlet under hatten til Norway Foods LTD.