Byhistorie: Inka-guden som fikk sin plass i bybildet

Ordene som egentlig lød som en besvergelse, var Ochroma Lagopus. Det dreier seg Kon Tiki-svingen som har fått sitt navn etter en ferd som skulle sette spor etter seg i mer enn den maritime historien.

I april i år var det 75 år siden Thor Heyerdahl og hans fem medseilere gikk om bord i balsaflåten «Kon Tiki» i Peru for å la seg seile-flyte til Polynesia. Poenget med ferden var å få slått fast at øyene i Stillehavet kunne være befolket av folk fra Sør-Amerika og ikke nødvendigvis fra Asia som den autoriserte vitenskapen den gang forfektet med repetisjonens formodede kraft.

Mitt barndomsminne var imidlertid ikke knyttet så meget til selve ferden, men til det materialet som flåten var bygget av. Bror min hadde gjentatte ganger fortalt lille meg at den berømte «Kon-Tiki»-flåten til Thor Heyerdahl var bygd av balsatre. Han hadde selvsagt lest boken om den 101 dager lange ferden, og var spesielt opptatt av den tegningen av Inkafolkets solgud – Kon-Tiki – som prydet flåtens seil.

Han hadde også sett filmen om ferden som fikk Oscarpris i samme året som jeg fylte sju år. Det mente han kunne være grei knagg å henge en slik viten på i fall noen skulle undres når «Kon-Tiki» gikk til topps i den internasjonale filmverdenens klasse for dokumentarfilmer.

Siden bror min var opptatt av den livslange læring, krevde han også at jeg måtte lære meg det latinske navnet på dette rasktvoksende tropiske balsatreet som han brukte i sin flyproduksjon, muligens inspirert av Heyerdahls trevalg til en flytende farkost. «Det kan være greit for deg å kunne et latinsk navn i påkommende tilfeller,» sa bror min, og uttalte ordene med den langsomme tydeligheten som han mente måtte være nødvendig for at jeg skulle få begge de latinske ordene med meg ned i hukommelsens arkivskuffe.

Thor Heyerdahls flåte var blitt konstruert etter gammel oppskrift bare ved bruk av hamptau, balsatre, bambusrør og bananblader.

—  Engwall Pahr-Iversen

«Ochroma Lagopus,» sa han, og gjentok «Ochroma Lagopus» flere ganger, før han gjorde det klart at jeg aldri, aldri måtte glemme det. Det var som en slags hemmelig kode oss imellom: «Ochroma Lagopus».

Vi sa det aldri hvis mormor var innen hørbar rekkevidde. Hun hadde hørt at jeg hvisket ordene en gang, og hadde fortalt min mor etterpå at hun ikke kunne forstå hvorfor jeg hadde bannet. «Du må passe bedre på han», formante hun min mor samtidig som hun fortalte at bror min slett ikke hadde bannet. «Han hadde bare sett forbauset på lillebroren», sa hun til mor, og la til at hun skjønte godt at bror min var blitt forbauset over å høre slikt snakk fra en liten pjokk…

Da Heyerdahl og hans mannskap den 28. april i 1947 satte ut fra Callao i Peru, var det imidlertid ikke noen særlige rop om at «hell og lykke» måtte følge dem på ferden. Snarere var det vel tvilen som rådde i det vitenskapelige miljøet da flåten forlot havnen. Etter 101 dagers ferd over havet, måtte imidlertid selv de største skeptikerne medgi at Heyerdahls teori kunne ha noe for seg. Da strandet flåten med de seks mennene på Raroiarevet i Polynesia, og beviste at det var mulig å krysse havet med en såkalt inka-flåte.

Den 12. august i 1947 forteller nemlig norske aviser - basert på en rapport som Heyerdahl hadde sendt til NTB – en reiserapport fra Thor Heyerdahl etter at flåten hadde blitt regelrett knust mot et korallrev fem dager tidligere: «Vi prøvde etter at vinden hadde snudd, å styre flåten rundt et farlig korallrev, men det lyktes ikke og vi ble kastet opp på revet av en kraftig brottsjø.

Ved halv ellevetiden, ga jeg ordre til enhver mann skulle klynge seg til hver sin planke. Bølgene brølte rundt den lille farkosten vår som ville løver. Sjøer som varierte fra 15 til 25 fot skyllet den lille flåten lenger inn på revet, og knuste til slutt hytten på dekket. Masten brakk også og vi mistet styreåren.

[ Byhistorie: Poeten ville være et kvinne-dekken ]

Til slutt kom vi opp på revet og greide å vade omkring 500 meter over en rødlig koralbunn og nådde endelig en ubebodd øy. Vi greide å redde vannforsyningene, og det meste av utstyret ble også brakt på land. Vi slo leir under palmetrærne og brukte seilene fra Kon Tiki som telt. Nå ventet vi bare på komme til noen av de andre små øyene i lagunen og håpet de var bebodd», het det i NTB-meldingen. Thor Heyerdahl avsluttet sitt telegram med å fastslå at hans teori var bekreftet og at det norske flagget – som under ferden hadde vaiet over Kon Tiki – nå «vaie over teltleiren»

Thor Heyerdahls flåte var blitt konstruert etter gammel oppskrift bare ved bruk av hamptau, balsatre, bambusrør og bananblader. Ingen spiker eller ståltråd ble brukt. Flåten fikk navn etter inkaenes solgud. En gammel legende forteller om ypperstepresten Tiki som bodde ved Titicacasjøen i Peru. En dag ble stammen angrepet og nesten utryddet av en annen stamme. Noen få overlevde, og ifølge sagnet, flyktet de over havet.

Under ferden ble det hele tiden filmet, og opptakene dannet grunnlaget for dokumentarfilmen om Kon Tiki-reisen som kom tre år etter turen. Opptakene fra selve ekspedisjonen ble ifølge Heyerdahl gjengitt slik de er innspilt, med smalfilmkamera under ferdens forløp. Resultatet var ment å skulle gjenspeile de problemene en amatørfotograf møter på en flåte i åpen sjø.

I ettertiden har flere filmkritikere hyllet filmen for sitt spektakulære innhold, selv om den tekniske kvaliteten kanskje ikke er den beste. Eksempelvis mente den franske filmteoretikeren Andre Bazin at filmen med sitt primitive bildeuttrykk var «den vakreste av alle filmer, selv om den slett ikke var noen film.» I tillegg til den norske versjonen ble filmen også laget i en amerikansk og en fransk utgave. Kinofilmen fikk oppmerksomhet verden over, og den amerikanske versjonen ble i 1951 belønnet med en Oscar-statuett i kategorien beste dokumentarfilm.

I 2012 ble det ellers laget en norsk spillefilm om ferden hvor skuespiller Pål Sverre Hagen tolket Thor Heyerdahl. Hagen som er sønn av tegneren Roar Hagen, og dermed tilbrakte flere av sine barndomsår i Stavanger, fikk gjennomgående svært god kritikk for sin innsats. Han klarte også gjengi Heyerdahl nokså spesielle engelske uttale på en utmerket måte – «vestfold-dialekten er ikke det beste grunnlaget for utenlandsk språklig ekvilibrisme…

Selv om filmen fikk ros, var det – som det nærmest var vanlig når Heyerdahls forskningsinnsats ble debattert – atskillige røster som benyttet anledningen til å helle atskillig dråper verbal malurt i filmskaperen Peter Skavlands begeistringsbeger over sin filmfortelling. En av dem var datteren til antropologen Fredrik Barth, Kamilla Barth, som fyrte løs: «I filmen fremstilles han jo som en ekte forsker. Vi frykter at man med dette vil etterlate et inntrykk av at Heyerdahl faktisk var en forsker, Folk som ikke levde samtidig med Heyerdahl vil ha lite grunnlag for å forstå hvilken oppmerksomhetssyk spradebass han var. Folk kan jo tro at den flåteferden var viktig for å bevise andre ting enn mannens ønske om å være i rampelyset...

Filmskaperen Petter Skavlands svar på kritikken var: «Vi måtte gjøre noen kunstneriske grep for å få historien til å fungere. Hvis filmen handlet om en mann som løy på seg vitenskapelige titler og forsøkte å lure verden med kvakksalve-arkeologi, ville den ikke fungert. I alle fall ikke i Norge».