Eiganes-bønder brukte Holmen som beitemark

For folk som i tidligere tider klamret sine små hus fast i det svært bakkete området omkring Valberget, framsto imidlertid Holmen som en liten lekkerbisken i hvert fall for fe. Koholmen var i mange tiår det aller beste beitestedet for de bøndene på Eiganes som drev med krøtter. Oppsitterne på Eiganes jaget jevnlig dyrene sine gjennom byen og fraktet dem over Søylå til Holmen, og dens innbydende grønne gressganger.

Som beitemark hadde Holmen vært brukt siden begynnelsen av 1700-tallet. Det framgår for eksempel av en klage som åtte Stavanger-borgere i desember 1719 til rettet til kongen i København over at «Eiganes-marken var blitt beskåret ved at privatpersoner hadde innhegnet hager og løkker til kornavl og høyslått».

Den slags selvtekt ville man slett ikke finne seg i. Om det ikke måtte være måte på alt, måtte det i det minste være måte på noe, syntes å være klagernes klare utgangspunkt. De brukte verken sordin eller filter i sin argumentasjon. Den var den tunge tids tydelige tale.

Stiftamtmannn Johan Sigismund Hassius Lillienpalm i Kristiansand, som nylig hadde selv besøkt Stavanger, fikk ordre fra sin konge i København om å undersøke klagesaken. Hans kongelige oppdrag var å skrive en innberetning om saken slik at grunnlaget for klagen kunne vurderes. Lillienpalm var en tro tjener og tok sitt oppdrag alvorlig. Han kontaktet både amtmannen og byfogden i Stavanger for å få rede på sakens realiteter.

Det går fram av dokumentene at striden dreide seg om det som ble beskrevet som «byens grunner i området Olavskleiva-Stranden, stykket ut av den lokale øvrighet til hus, hager og løkker mot grunnleie. Både disse grunnene og tilsvarende grunner på Kuholmen utenfor neset mellom Østervåg og Vågen – anslagsvis en fjerdepart av tidens byområde – ble regnet for å tilhøre den vestlige Eiganes-gårdens opprinnelige utmark. Både byfogd og stiftamtmann mente generelt at byen var anlagt og oppbygd på denne gårdens grunn.»

Om det ikke kom noe mer ut av Lillienpalms undersøkelser, ble det med stiftamt-mannslig alvor fastslått at både holmen og byen er sprunget ut fra utmarkene til den vestlige Eiganes-gården. Den er denne gården som presten og poeten Jens Zetlitz – som selv har etterlatt seg gater både i Stavanger, Bergen og Oslo – omtaler på følgende måte i sitt opus om Eiganes:

«En fuul og raaden sump, en stenig ur

og hist og her en lyngbegroet bakke

foragtet av den smilende natur,

og uforsøgt av spade, ploug og hakke –

og ej indbydende til gavnlig flid,

ei smigrende med haab om tunge neger,

laa Egenæs forsømt fra arilds tid,

og før, som sagnet gaar, begroed med eger;

Holmen – og dens nære naboholmer, de opprinnelige to Kjeringholmene og Jorenholmen – har gjennom historien vært et slags termometer for den totale sunnhet og livskraft i byen. Holmenområdet har alltid vært et viktig knutepunkt for utvikling og fremdrift i den lille by ved de to vågene, den sentrale og den østre.

Handelsmenn og høkere har satt dype spor etter seg på Holmen. Stedet var også vertskap for alle mulige – og kanskje noen umulige – former for markedsmoroer, og dessuten et senter for serverings- og losjisteder. Holmen var en innfallsport til byen, først og mest for tilreisende fra Ryfylke, men også ankomststedet for besøkende som kommer fra fjernere farvann. Det var til Holmen de kom, og det var gjerne på Holmen de ble.

Holmen bød på liv og lyst, men også ulyst. Det er sannsynlig at det var på Holmen at radesyken sin tid smittet fra kropp til kropp. Det skjedde nemlig i juli i 1743 at kong Christian VI bestemte at det medisinske fakultetet i København skulle foreslå en person som kunne utnevnes til provinsialmedicus og kirurg i Christiansand stift, og som «ufortøvet» skulle reise til stiftet for å ta seg av «den fattige og gemene Almue».

Først og fremst skulle han imidlertid ta seg av de syke i Egersund-distriktet og Stavanger-området. Amtmannen i Stavanger amt, Bendix Christian de Fine, hadde innberettet at det i flere år hadde «grassert» en smittsom sykdom i strandstedet, som innbyggerne hadde forsøkt å holde skjult, men at denne nå var i ferd med å spre seg. Reuss skulle derfor sørge for at når provinsialmedicusen kom til stiftsstaden, så skulle denne ha fri skyss og befordringsskip til Egersund.

Radesyken var særlig utbredt i de sydvestre deler av Norge mellom 1710 og 1850. Den skal ha kommet til distriktet med utenlandske fartøyer. I 1709 var smitten angivelig kommet til Stavanger-området med et russisk orlogsskip som overvintret i en havn i nærheten av Stavanger, formodentlig på reden utenfor Holmen.

«Paa dette Skib havde det været endel ryggesløst Mandskab, som søgte Conversation med de norske Quindekjøn der i Havnen og omgrænsede Gaarde». Det er trolig at «dette ryggesløse mandskab» nok søkte atskillig mer enn «conversation» med det lokale «quindekjøn». Holmen bød på det meste som tilbys av tjenester for å tilfredsstille de menneskelige lyster. Omtrent samtidig skal også det ha ligget en dansk ostindiafarer i nærheten av Egersund, og som brakte sykdommen med seg dit. Den ble derfor også kalt egersundsyken.

Av datidens medisinere ble radesyken betraktet som en venerisk lidelse. De var imidlertid i tvil om sykdommens egentlige karakter. Den ble av noen betraktet som en form for lepra, av andre en venerisk sykdom komplisert med skjørbuk. Det mest nærliggende forebyggende tiltak var at «fremmede Skibsfolk ikke maatte omgaaes Landets Fruentimmer».

Det er fortsatt en smule usikkert hva radesyken egentlig var. Med sikkerhet kan det ses bort fra at det var lepra, også at det var en hudlidelse som bare skulle ha opptrådt i det sydvestlige Norge. Man antar at skjørbuk kan ha vært medvirkende, men ikke bare det. Det mest sannsynlige er at radesyken var en tertiær epidemisk syfilis som opptrådte i en fattig og utarmet befolkning. Betegnelsen radesyke kommer av det gammelnorske ordet rada, som betyr slett, stygg, ussel eller slem. Uttrykket brukes fortsatt i Flekkefjordsdistriktet; radasjugen, altså den onde og urene sykdommen.

Stavanger fikk sitt radesykehus ved Breiavatnet omkring. Det er huset som senere ble Alexander Kielland bolig. Radesyken forsvant i hovedsak omkring 1850/60. Den viktigste årsaken til det var sannsynligvis endringer i folks levemåte og en generell bedring i kostholdet og hygienen. Det var i hvert fall ikke de kvikksølv-medisinene som ble foreskrevet som hjalp. Den kuren var ofte verre enn selve sykdommen. På midten av 1800-tallet ble dessuten diagnosen «radesyke» erstattet med «tertiær syfilis».

Holmens storhetstid var på 1800-tallet

De første drøye to-tredje partene av 1800-tallet var virkelig en ekspansiv periode for både Holmen og byen. Stavanger blomstret på alle mulige vis. Silden var det som i hovedsak skapte grobunn for vekst og rikdom. I 1860 deltok som eksempel over 15.000 mann og 2500 båter fra fylket i et voldsomt vårsildfiske ved Karmøy. Det var nesten som man bare kunne håve inn silda rett fra sjøen og over båtripa.

Andre år seg store sildestimer nærmest helt inn i Stavangers sentrumssjø. Folk flest kunne faktisk fiske sild i bøttevis i farvannet rundt de to øyene som den gang ble kalt for Stora og Litla Kvitsøynå. I dag heter disse øyene henholdsvis Sølyst og Gressholmen.

Silda skaffet velstand og sysselsetting for en lang rekke arbeidshender. På mange måter var Stavanger fundamentert på sildebein. Den lille fisken sørget ikke bare for inntektene til de profesjonelle fiskerne og sildesalterne, men også jobbene for håndverkere som bøkkere og tømmermenn. Også for disse skapte silda liv og røre på arbeidsværelsene. Sild betød sysselsetting for mange, både menn og ikke minst, kvinner. Den lille fisken gjorde mye av seg i folks private økonomi. Alle ville sikre seg en størst mulig bit av sildeeventyret. Den gang var lukten av sild ensbetydende med lukten av de gyldne dukater.

Studerer man tallene fra tollkontoret på denne tiden var det ikke uvanlig at det ble importert nærmere to millioner tønnestav og omkring 200.000 tønner salt hvert eneste år. I løpet av noen drøye ti år på 1800-tallet økte sildeeksporten fra 70.000 tønner til over 300.000 tønner i året

Det var kanskje ikke så underlig at den gamle Tollbygningen på Strandsiden etter hvert ble altfor liten. En ny måtte bygges på Holmen. 13 hus ble ekspropriert for at den nye tollboden skulle kunne bygges. Begrunnelsen for å legge den nye tollboden til Holmen ble forklart i i Norsk Tolltidende. Der het det kort og konsist: «Forretningsfolkene flyttede til Holmen – og tollboden fulgte med».

Det skjedde også langt større forflytninger enn denne fra den ene siden av Vågen og til den andre siden. De hvite seil gjorde at Stavangers navn ble kjent i de fleste fjerne farvann. Det ble derfor skrevet med mye mer enn en viss stolthet at «på alle kontinenter pranger norske flagg på skuter fra Stavanger». Mange av dem var bygget ved det store skipsverftet som Ploug & Sundt etablerte på Kjeringholmen. Senere skulle det også bli et lite skipsverft på Jorenholmen.