Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA
Det het i den bekreftende hovedtittelen:
«Jo da, stadsfysikus
sparket over ende
en bærkorg på torget»
Det var stadsfysikus Eyvin Dahl som på denne kontante måten – og med et velrettet spark – mente å ha scoret et mål i helserådets og torgstyrets favør – uten at det sparket alene var bakgrunnen for at den også verbalt treffsikre medisineren fikk sin egen gate på Våland i 1973. Bakgrunnen for Eyvin Dahls relativt uortodokse saksbehandling lørdag 5. august 1939, redegjorde han for i en omfattende artikkel i avisen, pent presentert på toppen av avisens første side. Dahl var ikke til å misforstå. Hans tydelige tale var i realiteten skriften på torgveggen for de handlende.
Det het i artikkelen – blant atskillig annet – at «den 22. mars 1938, altså for snart halvannet år siden, vedtok helserådet enstemmig: All handel med næringsmidler fra byens torg skal foregå fra bord som befinner seg minst 70 (60) cm over gatelegemet – og føyet til; all overtredelse av forskriften vil bli anmeldt til politiet. Dagen etter, den 23 mars 1938, ble vedtaket oversendt til torgstyrets formann, herr politimester Kvalsund, som straks og ustanselig hver torsdag senere gjennom torgbetjentene, har innprentet torghandlerne helserådets påbud. Den som forsynder seg, gjør det altså med vitende, vilje og velbehag – og har ingen undskyldninger å komme med. De er likeledes gjort oppmerksom på utallige ganger at det er forbudt å hensette bærkurver o.l. på torgdekket».
Den markante stadsfysikusen var mann for mye mer enn sin hatt og sitt stetoskop. Han vandret på torget for å sjekke om påbudet ble etterlevd, men oppdaget at det var flest torgsyndere i Stavanger. Handlerne oppfattet tydeligvis vedtaket fra Helserådet som et påbud som det slett ikke var nødvendig å etterleve. Det var nok mest vedtatt for protokollens skyld, synes å være den gjeldende oppfatning på torget.
Selv om Eyvin Dahl bare hadde vært stadsfysikus i et par år, hadde han allerede markert seg sterkt. Han var ikke i tvil om at offentlige vedtak og påbud var til for å følges. Han ville verken ha noen slinger i valsen eller i torghandelen. Det skulle være ordentlige forhold. Eyvin Dahl maste på politiet om at det måtte mulktere synderne, men uten at han oppnådde noe mer enn at politistyrken var såkalt «oppmerksomme på forholdene og skulle sjekke saken, men at det var mye annet å prioritere, så….» Den slags formastelige tale var ikke noe som Dahls ører ville høre. Han var for lengst blitt lei «av å gå og gneldre fra torghandler til torghandler. «Av og til», skrev han, «(enda i et demokratisk land) er det nødvendig å gjøre noe». Han følte seg kallet til å gjøre noe selv, aller mest fordi politiet tydeligvis hadde gitt opp og erklært seg maktesløse.
Lørdag 5. august 1939 skjedde dramatikken. Da hadde torghandlerne også tatt i bruk Kiellandsplassen til bærtorg. Kiellandsplassen var en plass hvor det røk av sand og støv, og som både Helserådet og torgstyret hadde forlangt asfaltert før det overhodet kunne være snakk om å ta det i bruk som salgssted. Dette vedtaket hadde torghandlerne ignorert. Heller ikke politimester Kvalsund hadde vel tatt stadsfysikusens klare beskjed om hvis ikke politiet nå gjorde mye, ville Eyvin Dahl ta saken i egne hender og føtter. Han ville ordne opp.
Stadsfysikusen skildret sin aksjon på denne måten i avisen på sitt spesielle samnorsk: «Etter anmodning av politimesteren, visiterte jeg plassen ved 11.30-tida, og det viser seg at størsteparten av torghandlerne mangler de påbudte bord, og sjøl enkelte, som hadde bord, hadde ikke giddet sette dem opp. Korgene sto på sandbakken, onger og bikkjer leikte omkring korgene, det heile var skittent og usanitært. Midt oppi dette sto tre politikonstabler og visste ikke sin arme råd (hvilket ikke var så rart!). Jeg ringte politimesteren opp, erklærte torget ubrukelig, minnet han om min oppringning lørdag og varskudde om, at jeg nå aktet å statuere et eksempel og gå hardhendt fram. Og ledsaget av to politibetjenter begynte opprydningen.
Da en av torghandlerne nektet å etterkomme politiets, og også min ordre om å flytte en del bærkorger fra bakken (hvor de sto kvite av støv og skitt!) sparket jeg heilt enkelt korgene over ende. Da kom de andre opp på bordet, og virkningen av dette ene spark var heilt igjennom bra!» Nå var det ikke alle som syntes at sparket til den gamle fotballspilleren Eyvin Dahl var like bra. Morgenavisen Stavangeren – som befant seg atskillige lysår fra Dahls politiske syn – gikk til frontalangrep på stadsfysikusen for det bladet kalte for selvtekt, mens Stavanger Aftenblad mente at det «måtte være grenser for en norsk lovvokter – selv om han har medlemsboka i orden».
Nå var det verken første eller siste gang at stadsfysikus Eyvin Dahl markerte hvor sunnhetsskapet skulle stå i Stavanger. Fant han på en kafé en asjett eller kopp med skår i, var han ikke sen om å knuse den. Hans første bud som stadsfysikus var at byen skulle gjennomsyres av renslighet og at ingen skulle kunne ha noe å utsette på de sanitære forhold.
Det var åpenbart at Dahl dermed stilte seg lagelig til for folkets hogg. Noen elsket ham, andre hatet ham. Det var ingen som egentlig kunne stille seg likegyldig til byens stadsfysikus. Dahl hadde for øvrig også løsningen på torgets bord-problem: «Spørsmålet om bord på torget måtte kunne løses på den enkle måten at torgstyret, eventuelt en privatmann (hvorfor ikke en arbeidsledig?!) fikk laget slike bord og leiet dem ut til torghandlerne.
Det er nok av lagringsplasser å få leidd i torgets umiddelbare nærhet, og jeg er sikker på at det ville bli en lønnsom geskjeft. Bøndene ville slippe å trekke bord med seg langveisfra, og politiet ville ha et sted å henvise dem, som påberopte seg uvitenhet, slik at de slapp å reise heim med uforrettet sak. Men det må skje omgående. Det er ikke så lenge til neste lørdag, da der ingen pardong skal gis». Fra hans munn var det ingen trussel, men et løfte … Eyvin Dahl var født i Halden i et solid borgerlig miljø, men tok tidlig steget over i et mer radikalt terreng. Han så samtidens sosiale skillelinjer og ikke minst den nød som hersket blant vanlige arbeidsfolk, og ville gjøre atskillig med det. Som utdannet lege kom han i 1922 til Stavanger som reservelege ved sykehuset, men åpnet ganske fort egen praksis. Doktoren praktiserte for øvrig et slags klassebestemt betalingssystem: Hadde du råd til å betale for hans hjelp, betalte du. Hadde du ikke råd, slapp du.
LES OGSÅ: Fattigfolkets frykt beholdt gatenavnet
Åpnet sin egen privatklinikk på Bergeland
En betydelig familiearv gjorde at Eyvin Dahl også kunne realisere en gammel plan om å bygge og drive sin egen klinikk. Han kjøpte et par bygninger i Birkelandsgata (tidligere Rings og Platous skole – og i nyere tid Bergeland sykehjem) som han bygget sammen til det som var ment å være en klinikk, først og fremst for arbeiderklassen. Da klinikken ble tatt i bruk i 1928 ble den betraktet som meget moderne. I første etasje fantes røntgenavdeling og en operasjonssal samt en avdeling for øyeblikkelig hjelp. Sengepostene var plassert i byggets annen etasje. Kirurgen Eyvin Dahl var selv overlege ved klinikken, og hadde i tillegg ansatt fem-seks andre leger.
Det var imidlertid tre store skjær i sjøen for dr. Dahls klinikk. Det ene var at Kretssykekassen nektet å refundere for behandling av pasientene. Det andre var at Stavanger avslo å gi noen kommunal støtte til virksomheten. Det tredje var at sykehuset åpnet sin egen poliklinikk og fylte det «øyeblikkelig-hjelp-hullet» som Dahl hadde tatt sikte på å tette.
Når dr. Dahl også sto fast på sitt prinsipp om at den som ikke kunne betale, heller ikke skulle, var det egentlig bare et tidsspørsmål før klinikken måtte stenge. Heller ikke en arv varer evig. I motsetning til «enke-krukken» i Sarepta, ble etter hvert dr. Dahls pengebinge tom. I 1931 ble kroken for siste gang satt på døren til dr. Dahls klinikk. Dens tid var ute.
Hele dr. Dahls formue gikk med. Til og med en eiendom på Madla som tilhørte kona, ble solgt for at kreditorenes tap skulle bli minst mulig. Eyvin Dahl som også var et aktivt medlem av arbeideravholdslaget Frisinn etablerte ganske fort ny legepraksis i foreningens lokaler i Brødregata. Den praksisen drev han til han i 1937 ble tilsatt som stadsfysikus. Han ble en ganske merkbar stadsfysikus. Han forsømte ikke en anledning til å overvåke at de sanitære forhold ble tatt hånd på beste vis.
Eyvin Dahl døde 28. juli 1962, 67 år gammel, etter lengre tids sykdom. I begravelsen la ordfører Jan Johnsen ned en krans fra Stavanger kommune med takk for den store innsats som Eyvin Dahl hadde gjort som «stadsfysikus, som kommunal politiker i utallige tillitsverv, som medborger og menneske. Han var vår venn som alltid hjalp. Stavanger takker for den glede byen fikk av hans kolossale arbeidskraft og kunnskapsrikdom, for alt det gode han gjorde i det skjulte. Dahl var en fremragende stadsfysikus», sa Johnsen blant atskillig annet.