Av: Per Gunnar Stensvaag
At Norge ble samlet til ett rike i slaget ved Hafrsfjord er knapt til å tro slik by etter by roper etter landevinning for ikke å tape kampen mot andre byer. Om Harald Hårfagre kan synes å ha mislyktes, tjener det en sentraliseringskåt regjering. Absurde lillebrorskompleks er en viktig ingrediens for å nå målet om størst og og færrest mulig kommuner og å avvikle lokal sjølråderett for mange bygder.
Frivillighetsvedtaket fra 1995 står fortsatt om noen skulle være i tvil. Sentral for å bringe det i havn var daværende Høyre-leder Jan Petersen. Møtende varamann, Leif Johan Sevland, forlot salen under voteringen i frustrasjon over eget parti. Han hadde nok valget den kommende høst i tankene. Da ble han nemlig ordfører i Stavanger og vedtaket blokkerte ekspansjonsmulighetene for byen han skulle styre.
Hans partifelle og etterfølger, Christine Sagen Helgø, har markert seg seg som en ihuga kommuneimperialist med appetitt på øyriket i Boknafjorden, nabobyen Sandnes og landkommunene på Jæren. Hun overgås dog av nok en Høyre-ordfører, nylig avgåtte Ole H. Hjartøy i Bodø. Hans drøm om å få styre over en «by» mer folkerik enn erkerivalen Tromsø, gjorde det nødvendig å legge under seg alt fra Skomvær fyr til svenskegrensen, fra Ofoten til Polarsirkelen. Om en politiker totalt uten magemål hadde fått viljen sin hadde arealet blitt 13.500 km2, salt sjø i form av store havstykker og dype fjorder som splitter landskapet, ikke medregnet. Det var dette Hjartøy kalte «en veldig kompakt region». Om denslags glupskhet vant fram, ville Norge sitte igjen med 24 kommuner.
Om Bodø skulle spise seg så sprekkeferdig, må nok Nordens Paris etter hvert krysse fylkesgrensa til Finnmark for å henge med. Fra departementet kom det forslag om én kommune fra Salangen til Tysfjord mellom disse mulige giganter. Med to byer i smeltedigelen kan man saktens spørre seg hvor administrasjonen skulle holde hus, på Harstad/Narvik luftslott kanskje?
På Hamar hever urolige røster seg med krav om å erobre resten av Hedemarken. Gud forby at tyngdepunktet flyttes til «fel side tå Mjøsa» dersom Gjøvik utvides med hele Toten og Søndre Land! For at Lillehammer ikke skal falle av lasset, gjennopplives planen om å få med seg Sør-Gundbrandsdalen. Det neste blir vel at alle tre må gå i hop for å skape et virkelig tyngdepunkt mellom Oslo og Trondheim. Bytt ut førstnevnte med Bergen, så har du argumentet for at hele Sunnmøre må under Ålesunds større og mektigere vinger. Det signalet sender selvfølgelig sjokkbølger over til Romsdal og Nordmøre om ikke Molde og Kristiansund blir tilsvarende «kraftsentra».
Schei-kommitéen og Buvik-utvalgene sørget fram til 1994 for at byer fikk utvidet relativt snevre flatemål ved å innlemme naboer. Anneksjon er ikke et for sterkt uttrykk der folkeavstemninger viste massiv motstand. I Onsøy stemte f.eks. 97,7% nei til Fredrikstad. Nå er det ikke like lett å klage på arealmangel. Isteden hører vi at det må være samsvar mellom bo- og arbeidsmarkedsregioner og kommunegrensene. Man kan saktens spørre hvor ropet er om ny union med Sverige gitt alle svenskene som pendler til arbeidet i Norge?
Samordning av samferdsel brukes som et annet argument selv om høyere forvaltningsnivåer burde kunne ta hånd om slikt? Stakkars Strilelandet om byrådet i Bergen i tråd med gigantomane ambisjoner fikk utvidet sitt ansvarsområde fra Marsteinen fyr til fjellstrøka innafor! Bare bybanesaken viser at de har nok å stri med innenfor de syv fjell. Dessuten trenger vel et vidstrakt øy-og fjordrike også sine ombudsmenn for gode kommunikasjoner og andre viktige samfunnsspørsmål.
Mellom alle disse eventuelle oppblåste konstruksjoner er det dem som tør å stå opp for den lokale sjølråderetten. I Lier er det til og med i Høyre sterke motforestillinger til å havne i et Stor-Drammen. Det er da sentralmaktas medløpere advarer både dem og mange andre at de stakkars kommunene vil havne i klemme mellom kjemper på alle kanter. Er det ikke heller slik at det er nettopp disse som blir privilegert dersom de kan beholde råderetten over mye av eget lokalsamfunns skjebne? Det hevdes at sammenslått blir de så sterke og får en stemme som høres inn til maktsentrene. Er det virkelig slik når det skal kjempes for å beholde sykehuset i Vesterålen, en bedre vei gjennom Valdres eller bru over Storfjorden? Slår ikke flere never fra et helt knippe ordførere, gjerne fra forskjellige partier, mye hardere i bordet enn det en enslig spirrevipp fra Sortland, Fagernes eller Ålesund kan gjøre?
Byer og regionsentra er avhengig av livskraftige omland som igjen krever levende lokaldemokrati. I Sverige er utviklingstrekkene pga. det motsatte tydelige og skremmende nok. Etter sammenslåing oppnår nok de felles, det som lett kan oppfattes som styrkede, administrasjonssteder en viss vekst, men på bekostning av eks-kommunene. Denne svekkelsen fører i neste omgang til at det ikke er så mye å være sentrum for lenger, og nedgang rammer også der. Undertegnede er fra Trysil. Naboen heter Malung-Sælens kommun og består også av tidligere Lima og Transtrand. Skiturismen er et lyspunkt i Sälenfjellet, men i kommunesenteret er det flatt. Malung som for oss var et velutviklet sted ved besøk for 40 år siden, ligner nå mer en spøkelsesby. Slike eksempler er det flust av i et land der det virker som om Svartedauen har gått over «gläsbygden».
Om turen østover blir for traurig, dra heller til det ikke lenger så yndige Danmark! Reformen i 2007 har bare ført til at byråkratiet og de største byene har vokst. Vår kommunalminister framhevet nylig Tromsø som et stjerneeksempel på blomstring og vekst pga. ekspansjonen i 1964. Det gjelder imidlertid bare byen og da som følge av å være landsdelshovedstad, ikke for naboene som led den vanskjebne å bli stemoderlig behandlede utkanter i en storkommune. Det kunne være nyttig med dypdykk i mengden av slike eksempler før landkommuner kun blir for historiebøkene. Norge som helhet er heller ikke tjent med hverken kommunereformen eller dens bisarre bykamp.