Kong Salomo og Jørgen Hattemaker

Året 2008 er tilbakelagt og vi er allerede langt inne i 2009. I Stavanger vil 2008 bli husket blant annet for kulturbyåret. På landsbasis er det selvfølgelig mange ting vi vil erindre, men noe av det mest sjokkerende var vel at vi fikk en finanskrise kastet over oss.

Få hadde trodd at verden skulle gå på en slik smell - og slett ikke at Norge skulle bli dradd med. Mange frykter nå at de skal bli arbeidsløse, og at de ikke skal makte å nedbetale sine lån. Ringvirkningene er mange, og vi tvinges til å tenke nytt. Hva kan gjøres for at vi skal komme gjennom krisen uten for mange konkurser og personlige vanskeligheter?

Politikerne og andre forsøker å være kreative og finne nye løsninger. Det er bra. Og kanskje vil noe godt skje, kanskje vil denne finanskrisen få oss til å prioritere annerledes. Trenger vi alle «tingene» for å ha en god livskvalitet? Selv om vi leser om konsernsjefer som slutter i jobb med fallskjermbeløp som vanlige arbeidstakere ikke tjener gjennom et langt arbeidsliv, så er det ikke slik en vanlig nordmann har det. Det er ikke alltid lett å trøste seg til refrenget i Alf Prøysens vise: «Sola skinn på deg og skuggen fell på meg, men graset er grønt for alle».

Men måler vi oss opp mot for eksempel Afrika, er vi alle millionærer! Dikteren vår, Arne Garborg, har gitt oss mange perler. Kan det være betimelig å minne om en av dem? Jeg drister meg til å sitere:

Pengar hev ikkje noko verd i seg sjølv.

Du kann ikkje eta dei, ikkje drikka dei, ikkje kleda deg med dei.

Du kunde hava lumma full av pengar, og svelta, tyrsta, frjosa i hel -

om der ikkje var mat og drikka og klæde å få.

Pengar er langt i frå det største gode, ikkje det næst største heller.

Men det er eit stort gode for den som brukar dei vitugt.

For pengar kan ein få alt, heiter det. - Nei, ein kann ikkje det.

Ein kan kjøpa seg mat, men ikkje mathug,

dropar, men ikkje helsa,

mjuke senger, men ikkje svevn,

lærdom, men ikkje vit,

stas, men ikkje venleik,

glans, men ikkje hygge,

moro, men ikkje gleda,

kameratar, men ikkje venskap,

tenarar, men ikkje truskap,

gråe hår, men ikkje æra,

rolege dagar, men ikkje fred.

Skalet av alle ting kann ein få for pengar. Men ikkje kjernen; den er ikkje for pengar fal (kan ikke kjøpes).

Garborg visste hva det ville si å snu på skillingen, og han visste at å ha god livskvalitet, handlet også om andre ting.

2009 er valgår. Partiene snekrer nå sitt nye program for 2009-2013. Det handler om å bruke pengene «vettugt», og det handler om hvilke verdier vi skal prioritere fremover, enten vi ser det globalt, nasjonalt eller lokalt. Jeg er glad for at KrF vil solidarisere seg med svake grupper som trenger vår støtte, enten det er i Norge eller Afrika. Vi kan ikke sitte rolig å se på at krig og andre katastrofer tar livet av hundretusener, uten å bidra med nødhjelp. Samtidig må vi se hvilke grupper i vårt eget land og vår egen by som trenger å løftes fram. Utfordringene er mange og venter på gode løsninger.

Men det er kanskje tid for å se på de verdiene som ikke kan kjøpes for penger, slik Garborg skriver. Hva slags samfunn ønsker vi? Jo, et samfunn som er preget av solidaritet hvor det handler om likeverd, rettferdighet, tjeneste, omsorg og vilje til å dele. Den kristne nestekjærligheten er en solidaritet som er mer radikal enn den som kommer fra rettferdighetshensyn alene. Solidariteten er uten grenser. Den gjelder på alle nivå, både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt og omfatter alle grupper og mennesker i vår generasjon og kommende generasjoner.

Vi snakker her om et verdisyn som er dypt forankret i kristen etikk og det kristne menneskesyn. Vi er hverandres brødre og søstre. Vi er utlevert til hverandre, avhengige av hverandre, og vi har ansvar for hverandre. Og det forplikter oss til å kjempe mot alt som vil forringe eller ødelegge solidariteten. Vi er forskjellige og vi tilhører ulike grupper i samfunnet. Noen har større ressurser å forvalte og stå til ansvar for enn andre. Forvaltningen må skje på en slik måte at vi ikke kommer på kollisjonskurs med solidariteten.

Dette synet på solidaritet står i motsetning til tendenser i tiden der det gjelder å berike seg selv, utnytte mulighetene, skaffe seg fordeler og ta sjanser selv om man er på kanten av den gode moral.

Det kristne menneskeverdet, solidariteten og samhørigheten blir blant de viktigste verdier jeg, som KrF-politiker, har å kjempe for, slik at de får gjennomslag i samfunnet vårt, fra barnehage og skole til alders- og sykehjem.