Stavanger

Fjesbogå

Jeg klarte selvfølgelig å bli lokket med på Facebook av en kollega. Dette var selvfølgelig før fenomenet tok helt av. Vi journalister er alltid...

Jeg klarte selvfølgelig å bli lokket med på Facebook av en kollega. Dette var selvfølgelig før fenomenet tok helt av.

Vi journalister er alltid i forkant, vettu.

Da jeg kom meg på denne fjesbogå viste det seg at det ikke var så mange av mine venner som mesket seg i chatte- og internettverdenen. Jeg satte igang med å invitere og reklamere for fenomenet for å skaffe meg det riktige nettverket.

I skrivende stund har jeg 98 «venner». De fleste har funnet meg på ett eller annet finurlig vis, og lurer på om jeg fremdeles er i landet.

Med min korte konsentrasjonsevne har jeg allerede begynt å bli lei dette fjesfenomenet. Av flere grunner.

1. Jeg gidder ikke søke etter venner. Mine «venner» har som regel funnet meg.

2. Jeg gidder heller ikke å melde meg inn i alskens grupper for å diskutere om GP-Jostein er bedre enn GP-Per eller om han der dommeren som utviste Ijeh virkelig er så blåst.

Etter nyhetsverdien av nye venner og bilder har gitt seg, sitter jeg igjen med en liten bismak i munnen.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg vil vite alt om hva gamle barneskolevenner og perifere bekjentskap holder på med. De jeg vil ha kontakt med, har jeg allerede kontakt med, og jeg trenger ikke å skrive meldinger på fjesboktavlen for å fortelle dem hva som skjer med meg.

Jeg og venninnene har i alle fall funnet to problematiske fallgruver i fjesbogå.

- Der satt jeg i boblebadet i bikini, skrev en venninne i en e-post her om dagen. Hun hadde blitt tagget av en ivrig fjesbogbruker. (Som minner meg på å aldri stille opp i bikini på bilde).

Samme venninnen opplevde også at en innpåsliten frier ville så gjerne være «venn» med henne.

- Hva skjer om jeg sier nei, undret hun.

Mine tanker strømmer tilbake til barneskoledagenes mareritt med: - Eg vil heller lega med hu. Eg vil ikkje vær venner med deg lenger.

Prøver vi ikke å være voksne?