Solformørkelsen ble tatt av regnet

BYHISTORIE: For tegnere er det stundom et vanskelig valg å vite om de skal bruke 2B eller ikke 2B. For mange av byens bolde hobbyfotografer var eksponeringstiden det sentrale spørsmålet i juni 1927. Det stundet nemlig mot en total solformørkelse over hele landet.

Av: Engwall Pahr-Iversen.

I Stavanger-distriktet skulle et himmelsk mørke senke seg over folk og fe klokken 06.30 den 29. juni.

Det er ikke noe nytt at medier gjerne inntar både folkeopplysende og rådgivende roller. Det var også en utbredt avissport for flerfoldige tiår siden. Ett eksempel finnes for eksempel 1.ste Mai en sen junidag i 1927. Som hovedoppslag har avisen en sak som har fått en temmelig diagnostisk tittel: «Spenning blandt amatørfotografene».

Tittelen er imidlertid nærmere forklart i en undertittel: «Vil det lyktes å få et godt fotografi av solformørkelsen?» Siden også alle gode tittelting tydeligvis en gang også kunne være tre, har avisen utstyrt saken med en tredje tittel som oppsummerer artikkelens innhold: «Det er vanskelig på forhånd å si hvordan man skal forholde sig med eksponeringstiden».

Bakgrunnen for avisoppslaget er det som 1.ste Mai kaller for «den kommende store begivenhet». Avisreporteren skildrer den meget «merkbare forhåndsspenningen som rir amatørfotografene». Grunnen til spenningen som ligger i byluften, er håpet som byens «amatørfotografer har om å kunne få et sjeldent bidrag til sin samling av bilder.» 

Det heter blant atskillig annet i artikkelen: «For å kunne gi våre lesere en liten orientering, henvendte vi oss i formiddag til hr fotograf Waldemar Eide for å høre en fagmanns mening om fenomenet. Herr Eide uttaler at han selv ikke var helt klar over hvordan han skal forholde seg».

«Vi har jo hatt delvise solformørkelser før, men totale har vi ikke hatt i det siste. Det er vanskelig på forhånd å vite hvordan man skal eksponere riktig. Ved solformørkelser får landskapet en sterkt grønlig farge, og grønt hører med til de farger som virker senest på et fotografisk negativ», forteller Eide til avisen. Han la til at hvis man ville ta et bilde av solformørkelsen med landskapet omkring, ville eksponeringstiden avhenge av hvor grønt det grønne egentlig var, og hvor sterkt koronen omkring solen egentlig lyste. Mesterfotografens råd var altså «å se an hvordan formørkelsen artet seg og så velge eksponeringstid etter det». 

Eller for å bruke Eides egne ord til avisen: «Når man er vant med å fotografere føler man liksom på seg hvor lang eksponeringstid man skal ha». Helt klar var imidlertid Waldemar Eide på at man burde bruke film i fotoapparatet og ikke plater. 

Avisen spør også fotografen om man «helst bør gå opp på en høide eller en fjelltopp for å få gode bilder». Også i en slik sammenheng er Eides råd ganske enkelt: «Det får fotografen gjøre som han vil med. Vil han ha horisonten fri, kan det selvsagt vært lurt å bevege seg opp i høiden», forklarer fotograf Eide som legger til han for sin del vil «ta et parti fra byen som jeg allerede har valgt ut», men uten at han vil røpe sitt ståsted for folket.

Nå er det mange i sammenhenger erfart at høyt flyve, kan være dypt at synke. I dagene før solformørkelsen – selv om regnet lavet ned dag etter dag – ble det fra avisene bygget opp store forventninger til det kommende morgenmøtet med mørket. Folk ble sterkt oppfordret til å bruke sotet glass for å studere himmelfenomenet, og det ble understreket at både på «Vålandshaugen og Ullenhaug» ville det være gode observasjonsforhold. Også «Tastamaen» ble hentet fram fra sin sjøbod på Tastalandet for å forkynne sitt værbudskap til glede for folk flest: Det ville bli oppklaring.

Nå fikk ikke «Tastamaen» på noen måte rett. Værguden spilte ikke på lag med de lokale solformørkelsesentusiastene. Derfor er det den bitre tids tale som framkommer på førstesiden i 1.ste Mai: «Solformørkelsen blev en skuffelse, idet man ikke fik se solen, som nu forresten har vært skjult for våre øine i mange dager, takket være det vedholdende regnvær. Det var mange som hadde gjort store forberedelser. Således oplevet byens urmakere i går en stor dag, idet avsetningen på vekkerur var større enn noen gang tidligere. Ingen vilde la seg snyte for den store oplevelse, som solformørkelsen jo ifølge forhåndsreklamen skulde være, og da man ikke riktig stolte på sin egen motstandskraft overfor Morfæus, blev det overlatt til vekkeruret å besørge vekkingen.

Det blev ingen utfart i større stilt til høidene i og omkring byen. Man kunde hist og her se en del ensomme vandrere med fotografiapparatet under armen. Det var de standhaftige, som håpet at miraklet skulde skje og at skydekket i rette og avgjørende øieblikk, skulde åpne sig for den formørkede sol …»

Nå var imidlertid reporteren ikke bare gjennomsynet av værsyke. Han gledet seg over at «fire herrer hadde reist i går kveld med telt og sovepose til Dalsnuten for å ha så god oversikt som mulig». En opptelling viste at den «hauen i byen» som hadde flest frammøtte, var Byhaugen. Det ble antatt at omkring 50 mennesker hadde samlet seg i regnværet for å se om det ble mørke – ikke midt på dagen, men tidlig på morgenkvisten.

Selv om tilskuerne ikke så noen sol, merket de at det klokken halv sju var så mørkt i byen «som om det skulle være midnatt». Reporteren gledet seg også storlig over at det ble et åpent gløtt i syd, hvor himmelen var klar og skapte for et øyeblikk «en betagende opplevelse av farger». Han så en «eiendommelig overgang fra kjølig og blank nikkelfarge til dyp og ulmende gulgrønrav».

Da dagslyset kom tilbake etter det minuttlange mørket – hvor for øvrig alle sangfugler plutselig hadde tidd musestille som om de været en fare – var det som et «teppe blev trukket til side». Reporteren avsluttet sin reportasje med en optimistisk konklusjon: «Tross skuffelsen, var solformørkelsen dog allikevel et under og en stor oplevelse …»

At 1. ste Mai brukte fotograf Waldemar Eide som veileder i fotospørsmål, var selvsagt ingen tilfeldighet. Han ble av sin samtid betraktet som en av de absolutt ledende fotografene, både på hjemme- og bortebane. Spesielt utviklet Eide portrettfotograferingen til kunst. Selv karakteriserte han seg også gjerne som billedkunstner – han hadde for eksempel deltatt på Vestlandsutstillingen – og hadde ellers bedrevet en aktiv utstillingsvirksomhet i inn- og utland. Internasjonale ærespriser fikk han mange av. Eide skrev også jevnlig om kunst og fotografi for fagtidsskrifter og aviser. Også for de mange fotoamatørmiljøene rund om i landet fikk han derfor stor betydning. 

Waldemar Alfred Eide som ble født i 1886, studerte hos flere portrettfotografer, blant dem Carl Kørner i Stavanger og Selmer Norland i Bergen. I en periode studerte han også ved kunstakademiet i Dresden, før han i 1906 startet fotografisk virksomhet i Stavanger sammen med fetteren Johan E. Nyman Figved. Eide drev sitt eget firma fram til 1953, da han solgte virksomheten til fotograf Arne Kaada, men fortsatt i noen år på konsulentbasis. Waldemar Eide døde i 1963.

Suksess 27 år senere

Den varslede solformørkelsen 27 år senere – onsdag 30. juni i 1954 – ble imidlertid en publikumssuksess. Folk stirret storøyd mot himmelen for å oppleve noe som de vel aldri hadde sett maken til, og som vel heller ikke alle ville komme til å få se igjen i sin levetid. Gjennom sotete brilleglass stirret både små og store mot det tettet skylaget over distriktet, og håpet at de skulle få se at solen ble borte. Ikke alle så imidlertid solen mørknet, men alle merket at det ble mørkt midt på dagen. Det var en underlig og for mange, en nokså skremmende opplevelse. Blir det lys igjen, var spørsmålet noen stilte med skeptiske stemmebånd … 

Som det het i avisene: «Mennesker og dyr ble grepet av stemningen da det ble mørkt kl. 13.30. For eksempel ble de 2000 hønene på Kaffihodl blikkstille da det mørknet, og hadde solformørkelsen var noe lenger, er det vel sannsynlig at de rett og slett hadde vaglet seg. 

Fuglene sluttet å synge, mens kyr la seg ned på bakken, og alle bilene måtte slå på kjørelysene. Det var en uvirkelig stemning som lå over distriktet», heter det i reportasjen.

En jetflyger ga til Stavanger Aftenblad en øyevitneskildring av hvordan han opplevde solformørkelsen der han beveget seg i sitt fly høyt oppe i stratosfæren: «Klokka er snart 13.30, og nå ser vi tydelig den mørke skyggen på blåfargen på himmelen gå over i svart, mens solen ser ut som en månesigd, bare så mange, mange ganger sterkere. Solskjermene våre hjelper ikke stort mot det fremdeles blendende lyset, så vi tør ikke annet enn bare så vidt kikke opp mot disse blendende strålene som stikker mot oss, uhindret av skyer og disig luft.

Skyggen på skyene som vi i flere minutter har sett under oss mot vest, nærmer seg nå raskt og rett over oss skifter den dypblå fargen over i svart. De siste solstrålene trekker seg hastig tilbake og liksom gjemmer seg bak den runde kloden mellom solen og oss.

Horisonten ligger i et svovelaktig lys. Vi føler oss ensomme, der vi med kurs mot øst forsøker å forfølge måneskyggen. Motorene summer jevnt og trygt bak oss, men vi merker det ikke. Vi lever i en egen ensom verden, høyt hevet over alt liv, i et eventyr av fargenyanser mellom gult og svart. Vi glemmer tid og sted.

Plutselig ser det ut som om svarte måneskiven tar fyr der solstrålene bryter fram og kaster kvitt lys over skyene, mens måneskyggen jager av sted foran oss. Den underlige opplevelsen forsvinner langsomt – mens normaliteten saktelig vender tilbake …»