Stavanger

Skulptur minnet om et «beruset dyr»

BYHISTORIE: Det er slett ikke alltid at det går som man tror. Det fikk også en entusiastisk medarbeider i Rogalands Avis erfare en tidlig julidag i 1958 da han skulle skildre avdukingen av det nye Utvandrermonumentet i Byparken.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Han fastslo over fire spalter på toppen av førstesiden – for øvrig et sitat fra ordfører Tjalve Gjøstein – at «Hele byen vil forelske seg i Gasellen» – samtidig som journalisten selv slo til med en «sidesak» som han kalte for «Nordmenn har en spesiell evne til å lage fest».

Det gikk imidlertid ikke mange dagene før folk flest i byen spurte hverandre om hva dette dyret i byen egentlig skulle symbolisere. De klarte ikke helt å se den dypere meningens med gasellens gymnastiske øvelse. Den tidligere borgermester Middelthon mente for sin del at Gasellen minnet han mest om et «beruset dyr» – uten at han forklarte nærmere hvor han hadde støtt på «berusede dyr». Atskillige av byens borgere husket imidlertid hva den kombinerte giver og skulptør, Marshall Fredericks, hadde sagt under avdukingen: «Gasellen er et symbol på nordmennene, på deres kraft og ynde», så da så – som atskillige av de hundrevis av frammøtte i Byparken sukket da avdukingsprogrammet omsider var til ende.

Nå var det mange store ord som fløy fort gjennom Byparken da skulpturen ble avduket. Det eneste skåret i gleden for ordfører Tjalve Gjøstein var at julivinden hadde lekt litt med kledet som skjulte skulpturen før avdukingen, slik at formiddagsvandrerne kunne se den i noen tid før de hadde lov til å se den.

BYHISTORIE: Spødekone som endte som advokatmat

Ordføreren tok straks den bedrøvelige saken opp med parksjefen som igjen beordret en langt mer pålitelig tildekking av den fremmede figuren. Ingen skulle nemlig kunne se Gasellen før Marshall Fredericks personlig hadde fått dra i snoren slik at det nye Emigrantmonumentet kunne bli sett av alle. Så fikk det vel heller våge seg at parkvesenets folk allerede i et par dager hadde arbeidet med å få festet skulpturen på sin sokkel, og at mange med avgjort interesse hadde fulgt de høye løft for å få dyret plassert på riktig vis.

Avdukningsseremoni. Folk marsjerer fra Torget. 
Også publisert 05.07.1969 (?)

Folk marsjerer fra Torget til Byparken for å følge avdukingen. Foto: Stavanger byarkiv/RA

Likevel var det atskillige som fulgte interessert med da den offisielle avdukingen skulle skje fredag 4. juli. Gjennom sentrum hadde flere norskamerikanere – Stavanger Amt lag fra Brooklyn og The Norwegian Slooper Society – marsjert relativt taktfast bak sine faner og iført sommerlige stråhatter, til tonefølge fra Stavanger Musikkorps av 1919. Det lille paradetoget – som slett ikke var preget av ungdom – nådde i tide fram til avdukingen av monumentet som var plassert i parken, like utenfor datidens kemnerkontor.

Mange prominenser talte lenge etter at finansrådmann Andreas Cappelen hadde ønsket velkommen og gledet seg over alle de som funnet veien til begivenheten. Det ble sunget både den norske og den amerikanske nasjonalsangen, før den amerikanske billedhuggeren Fredericks vedgikk at «jeg snakker bare litt av Norge» før han fortsatte på engelsk med å fortelle hvor stolt han var av sine norske aner.

– Det har vært min drøm å lage noe til landet med mine egne hender. Og nå taler jeg på vegne av det amerikanske folk. Vi er meget takknemlige for alle som er kommet fra Norge. De har vært med på å lage Amerika til det som det er i dag, sa skulptøren før han trakk i snoren og avslørte offisielt sitt verk.

BYHISTORIE: Redaktøren beordret lys over byen

Ordfører Tjalve Gjøstein talte ikke på landets vegne, men nøyde seg med byens, da han understreket at Stavanger hadde fått monumentet fordi det var fra Stavanger «Restaurationen» satte kurs mot det forjettede land i 1825.

– Vi visste at kunstverket var av høy klasse og at Fredericks er en kunstner som er kjent over hele Amerika. I dag har vi fått dette bekreftet og jeg vil påstå at hele byen vil bli forelsket i dette monumentet som vi har gitt en hedersplass ved Breiavatnet. Vi skal ta vare på det og hegne om det i nåtid og framtid, sa ordføreren som ikke var snauere enn at han utnevnte Stavanger til en egen vennskapsby for Fredericks og frue. Skulptøren hadde nemlig risset sitt navn inn i byens historie, sa ordføreren både på engelsk og norsk.

Det ble flere store ord under arrangementet. Rektor Seth Eastvold ved Pacific Lutheran College utstedte raust strålende vitnemål om og til den norske folkesjelen: «Ingen kunne drømme seg til velstand i Amerika. De pløyde, de dyrket jorden, de bygget hus, de grov i fjellet, de dro til havs og ble til gagn for sitt nye heimland. Det måtte bli slik med folk som hadde den oppdragelsen mor Norge ga …»

Det var kanskje ikke så underlig at avdukingen i Byparken ble avsluttet med en felles framføring av «Rygjafylkets fjell og dype dal». Mindre kunne ikke gjøre det ettersom nasjonalsangene allerede var sunget et par ganger … Det skulle vise seg at det ble ikke forelskelse ved første Gaselle-blikk for folk flest. Rett nok var det mange som mente at skulpturen pyntet opp i bybildet, at skulpturen rett og slett var dekorativ. Musikkhandler Johan Fosse sr. mente imidlertid at det var to minus ved skulpturen og dens plassering i bybildet: «Skulle en kritisere noe, så var det bakgrunnen. Den delen av jernbanestasjonen som en ser i bakgrunnen når en kommer gjennom parken ødelegger en del av helhetsinntrykket. Dessuten kunne trinnene opp til selve sokkelen ha vært litt høyere slik at den svartpolerte steinen kom mer til sin rett.»
Redaksjonssekretær Jens Amundsen i Rogalands Avis som aldri var opptatt av dag-til-dag- nyheter, men foretrakk de store linjer – aller helst filosoferinger omkring Stavangers byvåpen – skrev for sin del om utvandrermonumentet i sin daglige spalte:

«Vi kunne ha snakket om pene monumenter, om Gasellen for eksempel, jeg så den i går. Man vil kanskje undre seg over at det var først i går. Men jeg har tenkt som så at det var ingenting å haste etter, slike tamme dyr pleier ikke å løpe sin vei. Hvorfor skal man absolutt se en ting straks på timen? Det går godt an å vente i fjorten dager. Jeg skulle gjerne ha ventet enda lenger, om det ikke hadde vært fordi jeg tilfeldigvis gikk den veien og fikk se den stå der med nakken nesten brukket. En liten bøy til, og den hadde vært brukket. Til stor synd for den pene skapningen i den oppsiktsvekkende grønne nystriglede søndagspussen. Ja, disse amerikanerne...»

Og dermed ebbet etter hvert debatten ut omkring sammen mellom Gaseller og utvandrere – og ikke minst om det fremmede dyrets plassering i Byparken. Til gjengjeld flokket folket seg om Filmavisens visning i Filmteatret hvor avdukingen av Gasellen ble forhåndsforkynt som et absolutt høydepunkt i ukerevyens utgave nummer 30 – sammen med «kongens signingsferd i farger» sammen med en reportasje om «franskmennenes evakuering fra Tunis».

BYHISTORIE: Tyfoiden herjet i Sandnes og Høyland

Gasellen finnes mange steder i USA

Marshall Fredericks ble født i Rock Island i Illinois som sønn av norske utvandrere i 1908, og døde 90 år senere. Om ikke Gasellen er blitt noe nasjonalt kjennetegn for Stavanger, er til gjengjeld en skulptør som han laget sammen med sin svenske læremester, billedhoggeren Carl Milles, blitt det i havneområdet til Nacka Strand, like utenfor Stockholm.

I den populære båthavnen finnes en 23 meter høy skulptur som har fått det svenske navnet «Gud fader på himmelbågen». Den viser en figur som balanserer på toppen av en bue hvorfra det spruter vannkaskader ut i Saltsjøen. Fredericks kalte for øvrig alltid denne skulpturen for «Lord placing new stars on heaven».

Eleven Fredericks og læremesteren Milles arbeidet senere sammen ved ulike kunstskoler som Carl Milles drev i USA. De var nære venner og ble etter hvert til gjensidig inspirasjon for hverandre. Det er utallige minnesmerker som de to har etterlatt seg med det felles trekk at minnesmerkene er store – og svært så naturalistiske i sin form.

BYHISTORIE: Ordførervalget i «Lille München»

Fredericks vant for øvrig på begynnelsen av femtitallet en internasjonal konkurranse om et fredsmonument i Cleveland hvor han brukte norsk granitt i de skulpturene. Skulpturen består av fire figurer som står på en diger jordklode og skal symbolisere – etter Fredericks forklaring – de fire verdenshjørner hvorfra den fire store religioner stammer. Skulpturene ble støpt i Norge, mens verdenskloden ble støpt i Brooklyn. Hans norske aner slo allerede tidlig gjennom.

Like lite som Stavangers populære «Konå» er den eneste utgaven av denne skulpturen, er Stavangers utgave av «The Leaping Gazelle» enestående i sitt slag. Det er ingen av Fredericks skulptører som han har støpt så mange kopier av som nettopp denne. Det var for øvrig også denne gaselle-skulpturen som gjorde ham kjent på nasjonale arenaen i USA.

I 1936 vant han en amerikansk skulpturkonkurranse. Den originale gasellen ble først satt opp i Michigan, men siden gaseller er like ukjente dyr i Michigans fauna som i Stavangers, lot han den der omkranses av fire andre mindre dyr. I Michigan finnes den derfor jaget av en oter, en elg, en hauk og en hare. I Detroit Zoo er imidlertid gasellen ganske lik den i Stavanger, også sokkelmessig.

Mer fra Dagsavisen