Rottenikken sommer-skremte folk flest

Omtrent på denne tida for 70 år siden, var folk flest i distriktet opptatt av den storstilte politijakten på den landskjente forbryteren Rolf Erling Knudsen, aller mest kjent under pseudonymet Rottenikken.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Sommeren 1950 rømte han fra Opstad, og denne flukten skremte flere folk i distriktet enn jærbuen. 

Selv om Rottenikken fortrinnsvis oppholdt seg i de dypere skogsområder i Vestfold og Telemark, nådde ryktet om hans livsfarlighet rundt hele landet i løpet av 1940-,50- og 60-årene. Han var også en hyppig gjest i Stavangerdistriktet. Rottenikkens historie startet imidlertid under krigen, hvor Rottenikken spilte på mange og underlige strenger. Han utga seg for å være sabotør, var stor og sterk som en bjørn, og var nærmest ustoppelig på flukt fra både den ene og alle de andre.  Nasjonal oppmerksomhet vakte han da han i 1944 kidnappet en kvinne som i datidens aviser bare ble kalt for fru Lie – «27 år gammel, liten og lysblond» -  og for rundt omkring i de dype Telemarkskogene med henne som gissel.

Forskeren og forfatteren Kåre Glette fra Tønsberg har risset opp disse runene om Rottenikken: «Det stod svart uhygge kring namnet hans . Ungar i Vestfold, Telemark og Buskerud vart livredde når foreldra skremde med det. Skitten og fæl herja han rundt i skogane med vekegammalt skjegg, tafsete hår og fillete klede. 

Men ein dag i 1945 sat han i baksetet i ein sivil politibil på veg frå Oslo til Tønsberg, oppkledd til det elegante; ny jakke, ny bukse, nye strømper, nye sko, dessutan nybarbert med ein sterk duft av etterbarberingsvatn og ein glinsande pomadesveis. Så steig han ut av bilen i Tønsberg! Steig ut til ein vrimmel av journalistar, fotografar og nysgjerrige publikummarar. Eit taust gisp gjennom publikum: Rottenikken!!! 

MER BYHISTORIE: Tolv- åringene stjal bokstavelig talt all moroa

Rettssaka mot landets mest kjende forbrytar kunne ta til. Tiltale: Brutalt drap mot ein bonde i Andebu! Journalistar frå Oslo og Tønsberg benka seg, blant dei ein 29 år gammal journalist i Vestfold Arbeiderblad. Ikkje nokon vanleg bladfyk akkurat. Under frigjeringa tre månader tidlegare hadde han overraskande stått fram som Milorgsjef i Våle og Ramnes. Seinare skulle han bli Vestfolds og ein av Noregs største forfattarar i sin generasjon.»

«Bladfyken» fra Vestfold Arbeiderblad, var den senere forfatteren Kåre Holt som i 1984 skrev en biografisk roman, «Skoggangsman», med undertittelen «En fortelling om Rottenikken». Rettssaken endte med at Rottenikken i 1946 ble dømt til 18 års fengsel og 8 års sikring. Han startet soningen på Botsfengslet i Oslo, men ble etter en tid overført til soning på Opstad tvangsarbeidshus på Jæren.  Midtveis i juli 1950 gikk imidlertid den store alarmen.  Sammen med en bergensk medfange hadde Rottenikken rømt fra utearbeid på Opstad, og straks ble en stor politistyrke satt inn i letingen etter han.

«Rottenikken» var fryktet og beundret. Her avbildet på vei til et politiavhør i 1954. Arkivfoto: NTB scanpix
 
Det spredte seg fort frykt i distriktet. Det heter for eksempel i en reportasje i 1. ste Mai: «Det er delvis skoglendt terreng, og mange steder temmelig ulendt.  Rottenikken er en kjent skogskar og har krefter som en bjørn.  Det er sannsynlig at han fått et godt forsprang før jakten kom skikkelig i gang.  Det skal meget til at politiet kan holde tritt med en slik dreven fjellkar.»

Direktør Juell ved Opstad forklarte til avisene at siden det var satt opp en rekke hesjer på de nærmeste markene hvor de to rømlingene jobbet, hadde det vært vanskelig for vaktene å ha full oversikt hele tiden slik at det hadde derfor blitt lettere for rømlingene å snike seg unna til skogkanten. Han la til at Rottenikken hadde oppført seg bra på Opstad, men understrekte også at han pleide å bli litt rastløs når det nærmet seg sommertid.

Nå var det likevel ikke så lenge at Rottenikken og hans medfange var på frifot. Det ble med et godt døgn før de ble arrestert av lensmannen i Gjesdal uten noen form for dramatikk. 1. ste Mai skildret pågripelsen slik:

«Det var gårdbruker Sven Tveit som sammen med sønnen oppdaget Rottenikken og kameraten hans, og som sendte bud etter lensmannen.  Tveit og sønnen var ved 3-tiden lørdag gått ut på en torvmyr i Kyllingstad.  De skulle reise noe torv, og da de var kommet et stykke ut på myren fikk de øye på to karer som gikk sørover.  Avstanden var om lag et par hundre meter, men Tveit syntes han dro kjensel på karene etter signalementet som var oppgitt.  Han og sønnen lot imidlertid som ingenting, og for ikke å vekke noen mistanke, sa Tveit så høyt at de to flyktningene kunne høre det:

-  Me kan kje reisa dette torvet i dag, det e kje turt nok …

Så snudde de og gikk hjem og ringte til lensmann Ravndal som var på pletten kort tid etter sammen med betjent Vadla. Sammen med Tveit og sønnen, dro de så utover til myren der farene etter rømlingene var tydelige.  De førte sørover, innom et nybygg, der Rottenikken og kameraten hadde vært og spist og tatt med seg flesk, brød, smør og en kikkert.  Huset var for øvrig ulåst, så de spaserte rett inn.

Deretter fulgte de fire sporet opp i et skogholt, og plutselig hadde de rømlingene like foran seg.  De to satt i skogen og kvilte, og ble fullstendig overrumplet.  Før de hadde fått sukk for seg, pekte en revolver mot Rottenikken som øyeblikkelig lystret og kom bort til lensmannen som satte håndjern på han.

Det var ikke antydning til motstand en gang.  Rottenikken var tvert om tilsynelatende i godlag da han ble arrestert, spøkte med lensmannbetjenten og smilte.  Kameraten som opprinnelig var fra Bergen og sonte på Opstad for fyll og løsgjengeri, var ikke i like godt lune. Han var tydelig sur fordi de var blitt så totalt overrasket», heter det i reportasjen.

Da Rottenikken ble tatt, brøt det ut en slags lettelse blant folk i distriktet. Mange hadde ikke våget å reise på landet i frykt for at de kunne støte på Rottenikken. Bare navnet var nok til å skremme.

Nå var det ikke få folk som var satt inn i jakten på de to rømlingene. I tillegg til alt disponibelt mannskap fra politi og lensmannskontorer i området, var det også mobilisert styrker fra Heimevernet samt militære mannskaper fra Sola. For eksempel holdt et ukjent antall heimevernsstyrker vakt på strekningen fra Hellvik-Egersund -Tengesdal, mens 60 mannskaper hadde forsøkt å lukke området fra Bjerkreim til Søiland i Kyllingstad.

Ti år etter at Rottenikken ble dømt til 18 års fengsel, ble drapssaken gjenopptatt.  Da ble han frikjent fordi det ble bevist at bonden egentlig hadde begått selvmord. Inntil han døde julaften 1976 i Tjølling i Vestfold, holdt Rottenikken seg borte fra forbryterbanen, men levde et liv som en flakkende vagabond, med jevnlige sommeropphold i Stavangerdistriktet.

BYHISTORIE: Preste-redaktøren som døpte sin bygate

«Jeg er Rottenikken – vil du skrive»

Da jeg begynte som ferievikar i Rogalands Avis i 1964, var den første jeg intervjuet den daværende norske FN-ambassadør Ole Ålgård som var på hjemlige trakter og snakket om alt annet enn tidens storpolitiske begivenheter. Det handlet mest om hans glede ved å være på «heimabøen».

Sene samme dag intervjuet en grovbygd kar som en sen kveldstime kom halvveis inn i mitt knøttlille kontor, skjulte hele min høyre hånd i sin, og sa på det jeg senere skulle lære var en dialekt fra de indre skogsbygdene i Vestfold:

– Jeg er Rottenikken, vil du skrive … 

Det var egentlig ikke en forespørsel, men snarere et alminnelig krav som han var vant til å få aksept for. Han skulle ha en tier eller var det kanskje to, for intervjuet, og da kunne jeg spørre han om alt, som han sa. Blant atskillig annet fortalte han meg at kallenavnet Rottenikken hadde han fått fordi han som femtenårig fikk ideen til en temmelig original form for sportsfiske. Han fisket rotter! Det foregikk på den måten at han åpnet lokket på kloakkene og stakk en kjepp med åte på, ned i hullet. Når det ga napp vippet – eller «nikket» som han sa på sin dialekt – han rottene opp på det tørre – til stor glede for nabolagets katter, som han la til.

Han kom på jevnlige Stavangerbesøk, og ble en slags gjenganger i sommer-spaltene. Han hadde alltid mer enn en historie å fortelle, men visste også å ta seg en smule betalt for de ofte temmelig fantastiske beretningene om livet som skoggangsmann. Rottenikken kjente sin markedsverdi, og ville sikkert ha vært et funn i dagens kjendisorienterte sjekkheftejournalistikk.

Det skulle gå noen år før jeg igjen støtte på Rottenikken. Gjennom storparten av 70-tallet var jeg sjefredaktør i Vestfold Arbeiderblad, og hadde da jevnlig kontakt med forfatteren Kåre Holt. Han var fast lørdagsskribent i bladet, og vi snakket mange ganger om denne forunderlige figuren Rottenikken som tydeligvis fascinerte Kåre Holt sterkt. Spesielt var Holt opptatt av det som skjedde med Rottenikken under og etter fengselsoppholdet, hvor han lærte seg engelsk, leste historie og studerte filosofi. 

Også Rottenikken var stundom oppom i redaksjonen til Vestfold Arbeiderblad som lå like ved Jernbanestasjonen og det som den gang var Tønsbergs variant av «Ruten» i Sandnes, Stoltenbergparken. Med munter melankoli mintes vi våre tidligere stevnemøter i RA-redaksjonen på Fiskepiren. For hvert treff undret jeg meg hva Rottenikken kunne ha endt som dersom han ikke hadde hatt all sin avsporing i sine yngre år. På flere vis minnet han meg om Jens Bjørneboe. Begge vandret de i redaksjonslokalene til Vestfold Arbeiderblad, og begge døde de i 1976 – med et halvt års mellomrom – Bjørneboe på Veierland og Rottenikken i Tjølling.   

BYHISTORIE: Dagen da siddiser hyllet bergensere