Navn i nyhetene

Om raushet i bonusfamilien

Da Siri Gjelsvik og mannen Øystein Østraat fusjonerte sine to familier, ble de en husstand med seks barn. Nå har de skrevet bok om det å ha tålmodighet med hverandre, være rause og trå varsomt.

Hvem: Siri Gjelsvik (44)
Hva: Forfatter og tidligere journalist i Fredriksstad Blad
Hvorfor: Aktuell med boken Livet i en bonusfamilie, som hun har skrevet sammen med mannen Øystein Østraat

Fortell litt om hvordan boken ble til?
– Vi er jo en bonusfamilie selv, og vi merker hva vi prater mye om. Erfaringer, opplevelser og problemstillinger knyttet til det å være en bonusfamilien, det er et uuttømmelig tema. Vi merker det også i prat med andre i samme situasjon. Vi har noen felles frustrasjoner, og vi deler opplevelser det ikke er så lett å prate åpent om fordi det alltid er så mange rundt som vil bli påvirket av det. Derfor har vi snakket med rundt 100 informanter om deres situasjon, og så har vi dratt inn eksperter som kommer med sine fagråd.

Dere har jo en intens hverdagslogistikk, hvordan klarte dere å samarbeide om bokskriving i tillegg?
– Det er faktisk mindre kaos enn det kan høres ut som, men jeg innrømmer glatt at det er fryktelig rotete hjemme hos oss. Det kan hende vi har en kjøkkenbenk, men det er flere ganger i uka at du ikke ser den. Gangen flyter over av sko. Når det er sagt, så har vi hatt flaks med bra folk rundt oss. Vi har et godt etablert samarbeid med hele nettverket. Men boka ble til ved siden av fulle jobber og fullt hus, så det har tatt tid.

Les også: Har sykkelen din bremser som må justeres? Lite luft i dekkene? Nå kan du få fikset det helt gratis (+)

Hva er det aller beste med å bo i en bonusfamilie?
– Det er mye liv. I boken er det noen setter ord på det veldig fint: Du får en utvidet flokk å forholde deg til. Det kan være slitsomt for noen, men det er også veldig godt. Jeg ser det på barna våre at de har fått enda flere å være glade i – og enda flere folk som bryr seg om og er glade i dem. Samtidig er det viktig å anerkjenne at dette er veldig vanskelig for mange. Det som har funka for oss, kan være krevende i andre familier. Det skal ikke mer til enn at en person setter seg på tvers, før det blir veldig vanskelig for mange andre.

Og det verste?
– Mange beskriver vanskelige situasjoner. Sjalusi er et gjennomgående tema. Det samme er det å definere roller opp mot stebarn. Som foreldre blir vi lett beskyttende, og det er en mengde av ømme tær du kan tråkke på i en bonusfamilie. Du skal ikke oppdra stebarn. Punktum. Men hvor går den grensen?

Ja, hvor går grensen? Har vi andre barn på besøk, hender det jo at jeg irettesetter dem litt?
– Jeg også! Men det er egentlig enklere. Du kan si til et nabobarn at «sånn gjør vi det her hos oss» uten at det blir sårt, for du har ingen rolle i det barnets familie. Men som steforelder må du være mer var på hvordan du går fram.

I et intervju med KK beskriver du en ganske intenst periode i livet da du både var syk selv, hadde stort sett heltidsansvar for barna dine og var selvstending næringsdrivende. Hva var overlevelsestrategien din?
– Nei... Det var ganske drit, det var en periode som var veldig tøff. Det er i utgangspunktet krevende å sjonglere alt som kommer i et hverdagsliv med delt foreldreansvar, men med alvorlig sykdom på toppen... Det uforutsette gjorde det vanskelig, og det var mørkt akkurat da. Jeg hadde vel ingen overlevelsesstrategi utover det å stå opp om morgenen og lage nok kaffe, en dag av gangen.

Les også: Nettpatruljen mottar nærmere 300 meldinger i måneden i sosiale medier (+)

Og så flyttet du og barna fra Stavanger til Nittedal?
– Ja, det er to år siden nå og var en direkte konsekvens av det vi gikk gjennom. Eldstedatteren min går fortsatt på skole i Stavanger, men de to yngste flyttet sammen med meg til en annen kant av landet. Det er supert å være fullt bemanna på voksenfronten og dele på ansvar og hverdagsoppgaver. Men det er klart, det var en stor operasjon som krevde mye planlegging og tilpasning, fra flere enn oss.

Men du har også en bakgrunn fra Fredrikstad?
– Ja, jeg jobbet flere år i Fredrikstad og har også bodd i Son, men jeg er fra Stavanger.

Det hører ikke jeg i hvert fall...
– Nei, jeg har en sånn luredialekt, for jeg er fra Asker og flytta til Stavanger da jeg var seks, men jeg har bare aldri lagt om. Nå gidder vi ikke flytte mer, men en hytte i Fredrikstad kunne jeg veldig gjerne hatt. Jeg er veldig glad i Østfold.

Ja, her i distriktet har mange vært heldige med å ha hytte i egen kommune de siste månedene. Hvordan har det vært i bonusfamilien?
– Veldig fint! Ungene har hatt noen å være sammen med hele tiden, og for barna til Øystein, som bor her annenhver uke, så har dynamikken mellom husene vært fin. Det motvirker jo faktisk brakkesjuke litt å kunne gå mellom to hjem.

Hva er det aller viktigste rådet i boken deres?
– Vær raus. Ikke bruk energi på å irritere deg over småting, det er uansett mye som ikke alltid blir som planlagt i en slik familiekonstellasjon. Så er det selvsagt lettere å være raus når du har det bra, men tilværelsen blir litt enklere om man gir litt mer blaffen.

Ja, for det er jo ikke alltid så lett å kontrollere hva man irriterer seg over?
– Nei, dagsform spiller inn, det er klart. Men jeg hadde kjempenytte av praten vi hadde med Gjertrud Jonassen fra familievernkontoret. Vi snakket om hvor grensen går for oppdragelse, og for meg, som har vært mamma i så mange år, går autopiloten rett på, og jeg slenger ut «rydd opp det der, plukk opp etter deg» og sånt. Gjertrud sa det rett ut: Det skal du ikke gjøre. Jeg må legge inn en liten forsinkelse i reaksjonen, stoppe meg selv litt før jeg blir hun naggete stemoren. Min eldste datter beskriver i boka hvordan hun opplever sin stefar som «chill» nettopp fordi han ikke blander seg. Det skaper en nærhet. Mas kan skape avstand.

Hvilken bok har betydd mest for deg?
– «Siderhusreglene» av John Irving berørte meg veldig. Jeg er i grunn veldig glad i hans forfatterskap. Men hvorfor? Den har noen fine leveregler.

Les også: Fagskole-jubel: – Totalt 7000 nye studieplasser på fem år (+)

Hva gjør deg lykkelig?
– Familien min, skogen og kaffe på morran. Det er jo klisjeer, men jeg tror det ligger mye lykke i klisjeer.

Hvem var din barndomshelt?
– Jeg drev med friidrett da jeg fikk autografen til Grete Waitz en gang. Hun var en kul dame.

Hva gjør du når du skeier ut?
– Vet ikke hva jeg skal svare på det. Er det å slappe av det samme som å skeie ut? Svaret er vel at jeg drar på hytta og henter øl i den hemmelig brønnen. Pippi hadde et tre med brus i, vi har en brønn med øl. Den er helt topp!

Skulle ønske jeg hadde en sånn en selv. Hva misliker du mest ved deg selv?
– Det tenker jeg så lite som overhodet mulig på.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?
– Barns og kvinners rettigheter. Når jeg ser medieoppslag om menn som mener veldig mye om kvinnekroppen og ønsker å ta beslutninger på vegne av oss uten innsikt. De må bare slutte.

Er det noe du angrer på?
– Det er det selvsagt. Jeg tabber meg ut støtt og stadig, men jeg tenker det er mye viktigere med blikket opp og fram.

Hvem ville du stått fast i heisen med?
– Mannen min, Øystein. Da ville vi nok stått der og hatt en samtale om hvem hver av oss helst ville stått fast i heisen med.

Mer fra Dagsavisen