«Noget forbandet skrab» i Stavanger

Av: Engwall Pahr-Iversen

Heller ikke den gang ble det unnslått at skipsbyggermesteren var bergenser, og dermed ble kanskje ikke hans synspunkter på Stavanger lagt særlig brett på.

Formodentlig er det Østre Bredevandsgade han sikter til. Den gikk i bru over Skolebekken og opp til Bispegården. Omkring 1830 ble gateløpet endret slik at det gikk mellom Bispegården og Rådstuen (Mariakirken). Samtidig ble gatenavnet endret til Kongsgaten.

Brevskriveren har sikkert rett i at Stavanger hadde liten sans for gater og streder. Så sent som i 1842 ble det «anseet som en forfærdelig sløsen da Nygaden blev anlagt i ti alens bredde (ca seks meter)». Det var høkerne som drev sine sjapper i Nygaten som tok saken i egne hender og satte i gang gateopparbeidelsen.

BYHISTORIE: Seilskutene fikk gjerne sin egen farvelsang

I 1810 kjøpte Klubbselskapet lokalene til den gamle Bispegården som lå hvor Domkirkeplassen finnes i dag. Ifølge byfogdens pantebok, «skjøtet og avhendet» laugmann Jacob Hveding den 5. juni 1810 til Stavanger Klubbselskap «sitt iboende huus med 9 kakkelovner og øvrige herligheter, samt ålefiskeri i bekken».

2000 riksdaler betalte Klubbselskapet for eiendommen og regnet med å bruke ytterligere 100 riksdaler til nødvendig oppussing og utbedring. Pengene ble skaffet fra en engere krets av medlemmer, men agent Gabriel Schancke Kielland måtte punge ut med halvparten. Da regnskapet ble gjort opp, viste det seg at det var gått med 2456 riksdaler, inklusiv 200 rd i forskuddsbetaling til Peder Jotten for «billiarden».

Klubbselskapets tilstedeværelse ga senere navn til det som er Klubbgata i dag. Foto: Stavanger byarkiv

En kjøpsrettighet skulle skaffe klubbmedlemmene mye moro og glede i årene som fulgte. Det var retten til å fange levende ål i Skolebekken. Den bekken renner i dag under Klubbgaten fra Breiavatnet og kommer ut ved Østervåg, ved den gamle bispebrygga. Den gang var bekken udekket og rant gjennom bispegårdens hage. Fra gammelt av ble Skolebekken betraktet som byens østre grense.

Selv om det lå en gammel almueskole langs bekkeløpet, er det tvilsomt om navnet har noe med den å gjøre. Større sannsynlighet er det for at Skolebekken stammer fra verbet å skole. Det betydde å skylle. Det var i bekken at kvinnene skylte sin tøyvann, fra bekken at garverne hentet vann til sine huder, og det var vannet i bekken som drev møllernes kverner. Skolebekken var følgelig en sentral del av byens livsnerve.

Selv om Klubbselskapets medlemmer utvilsomt var rekruttert blant byens «konditionerende kretser», var selskapets økonomi alltid problematisk. Det kan være forklaringen på at Klubbselskapet i 1841 solgte eiendommen til sin forretningsfører Samuel Olsen for 2900 spd.

Det varte imidlertid ikke lenge før eiendommen igjen byttet eier. Beverter Johannes Olsen er kjøper, og omgjør bygget til Hotel du Nord. De gamle rokokkosalene blir til hotellværelser. I den gamle bispegård blir det innredet restaurantlokaler i tillegg til en teatersal. Den blir kalt «Johnsa-salen», oppkalt etter beverter Olsen. Den ble brukt som teatersal inntil den bygningen som i dag huser Rogaland Teater, sto ferdig i 1883.

BYHISTORIE: Yrkesskolen startet som søndagsskole

Ikke alle var like begeistret for «Johnsa-salen». En av datidens store skuespillere, Fredrik Garmann – opprinnelig fra Stavanger – skriver eksempelvis i et avisinnlegg at «ufatteligt er det autoriteten idetheletaget har kunnet give tillatelse til at give forestillinger i et saadant lokale. En aflang sal, med plads for vel ca 400 mennesker, i anden etasje, med vinduer paa den ene side, hel væg paa den anden, og helt i salens baggrund en eneste trang utgang til en entretrap, som ovenikjøpet gik i ret vinkel. En ildebrand vile føre til at man kunde blive trampet i hjel ellere blive luenes rov …»

Ved nyttårstider i 1882, skifter den gamle Bispegården igjen eier. Brennevinssamlaget kjøper Hotel du Nord for 60.000 kroner. Året etter blir lokalene overdratt til Stavanger by for halvparten. Etter atskillig kommunal tautrekning om hvilke etater som skal flytte inn i bygget, blir det brannvesenets nye bolig. Som brannstasjon var det gamle bygget i bruk til 1957, da brannkorpset flyttet til dagens bygning på Lagårdsveien.

Da Klubbselskapet solgte bygget i 1841, beholdt det imidlertid fortsatt «den på sydøstre side av Klubbygningen beliggende og samme tillagte uindgjerdede plads eller grund, og den paa samme side ved landeveien liggende, inndhegnede Klubselskaps have med derpaa opførte bygning og kjeglebane …» som det heter så snirklet i de gamle papirer.

Allerede den gang ble hagen sett på som et meget innbydende og imponerende sted. Oberstløytnant M.W. Eckhoff som var ordfører i Stavanger omkring 1840, skrev i brev da han flyttet til Stavanger omkring 1830, at «klubens lokale er ytterst tarvelig, særdeles den saakalte dansesal, men derimod er den tilhørende have en av de fortrinligste på denne kant, udstyrt med en kjeglebane samt en del trefigurer, anskafet etter sigende fra major Smiths eiendom, Malde».

Lærer T. Stavnem skriver i «Opptegnelser vedkommende Stavangers fortid» at «Klubbhagens rariteter var en samling av valdnødtrær hvis grene delvis hang udover gaden. Herfra søgte viltre krabater ved stenkast at slaa ned de indbydende frugter. Og var der en aabning i plankegjærdet, hvilket ikke sjeldent var tilfælde, fandt en del av den skolesøgende ungdom på hjemveien sig fristet til at hænlegge sine «idrættsøvelser» indenfor havegrænsens omraade.

Imidlertid var dette en farlig spas, thi det hænde stundom, at enkelte av gutterne, der ikke var rappe nok til at redde sig ved en ildsom flugt, blev «fangede levende» og ført frem for skolens lærere, af hvilke bestyreren, «Søren Olaus», buldrede løs mod de arme synderne med «tamping», hvis de oftere blev grebet iden slags ugudelige idrætter».

I denne hagen – og temmelig nøyaktig hvor Handelens Hus ligger i dag – ble det i 1843 tatt i bruk et nytt klubblokale, tegnet av kaptein Georg Neumand Krüger. Nybygget ble finansiert ved salg av den gamle gården i tillegg til at ble solgt såkalt «rentebærende actier» til klubbmedlemmene.
Klubbprotokollene forteller at det ble utstedt «actier for 1125 spd til 5 pst rente». Det ble dessuten tatt opp et lån hos handelshuset Kielland på 600 spd til 4 prosents rente. Mye kan tyde på at det var penger som aldri ble forutsatt å bli tilbakebetalt.

LES OGSÅ: Brisling, sardin og brislingsardin

Opplesningen av ferdiggjørelsestaksten fra 26. mars 1846 har sikkert vært en høytidelig stund for Klubbselskapets medlemmer. Takstens tall fortalte at nybygget var 31 alen langt, 19 alen bredt og 12,5 alen høyt. (En alen er 62,5 cm). Bygget inneholdt 13 tømrede værelser i tillegg til kjøkken og spiskammer. For å sikre lys og varme, hadde klubben 41 fag vinduer og ikke færre en 8 kakkelovner. Som en garanti mot innsyn fra utsiden, ble det rundt eiendommen satt opp et 95,5 alen langt og 3,5 alen høyt plankegjerde. Totalt kostet eiendommen 3760 spd.

Da selskapslivet florerte

1850- og 1860-årene var et par tiår hvor selskapslivet florerte i Stavanger. Årene kan minne om en jublende jobbetid hvor både slips og pengesekker var svært løst knyttet. I 1858 engasjerte Klubbselskapet hagearkitekt P. H. Poulson til å utarbeide en ny plan for den store klubbhagen.

Poul Holst Poulson er et navn som ruver i norsk hagearkitektur. Over 80 av hans hageanlegg finnes fortsatt musealt registrert. I Stavanger står han bak arbeidet med Bjergstedparken, omarbeidingen av hagen på Ledaal, opparbeidelsen av Museumsparken foruten at han anla en lang rekke private hageanlegg. Det anlegget som i dag til dels er bevart som det var fra Poulsons hånd, er Breidablikk-hagen som opprinnelig ble anlagt omkring 1880.

Ingvar Molaug skriver i Stavanger Museums årbok fra 1971 at «Poulson betraktet oppdraget fra Klubbselskapet som meget fristende». Først og fremst var nok det på grunn av Skolebekken som rant gjennom området. Om hagen forteller Trygve Wyller i sin jubileumsbok om Stavanger Klubbselskap:

«Ute i den prektige have kunne det kameratslige samvær pleies under åpen himmel. Trærne var eldgamle. De ble ikke yngre av å stå. Omkring et par av disse trær var det i hvert fall i 80-90-årene laget et rundbord hvor man kunne plassere seg i munter krets. I treet var det anbrakt en klokke som man kunne slå på for å bringe tjenestehjelp til stede, hvis servering ønskedes.

BYHISTORIE: 75 år siden gledestårene flommet

Gjennom hagen gikk Skolebekken i åpent leide. På Skolebekkens annen side lå kjeglebanen. To broer førte over til denne. Den var litt av en institusjon for Klubbselskapets yngre krefter og de eldre med. I en tid hvor sport og idrett ikke ble ofret oppmerksomhet, var kjeglespillet en påskjønnet form for legemspleie som dessuten ikke utelukket selskapelige gleder.

Kjeglebanen lå et godt stykke fra klubbhuset. Men den vanskelighet ble løst. Man anla en rørledning fra hus til hus. I rørets ender ble plassert fløyter. De travle menn i kjeglebanen blåste i røret innover mot Klubbhuset. Fløyten ga lyd, og tjeneren meldte seg. Da var det kun et økonomisk spørsmål om man skulle ha en hel eller en halv konjakk».