Nå regner det glassbiter

DEBATT: Også i andre land enn USA trer kvinner inn i sentrale stillinger og andelen folkevalgte kvinner øker.

Av: Kaj-Martin Georgsen, generalsekretær, CARE Norge.

USA får sin første kvinnelige visepresident. Det er et gjennombrudd – på overtid – for kvinners plass i toppen av amerikansk politikk. Dette feires nå over hele verden, med god grunn. Men også i andre land, utenfor våre mediers søkelys, trer kvinner inn i sentrale stillinger og andelen folkevalgte kvinner øker. Det er likevel langt igjen til at kvinners stemme blir hørt like mye som menns.

Niger er blant de afrikanske landene som har innført kvoter for kvinner i politikken. Når lokalvalget finner sted 13. desember, ligger det an til at flere kvinner velges inn. Nettverket av kvinner som springer ut fra spare- og lånegrupper som CARE var med å etablere, har vært et viktig utgangspunkt for at kvinner har organisert seg politisk.

I nabolandet Mali har vi sett noe av det samme. I valget tidligere i år, økte andelen kvinnelige parlamentarikere fra i underkant av 10 prosent til 28,5 prosent.

Et annet afrikansk land, Rwanda, ligger helt i topp i verden med 62 prosent kvinner i nasjonalforsamlingen. Likestilling ble en del av grunnloven etter de grusomme folkemordene og i gjenreisingen av landet.

Kvinners deltagelse i politikken betyr noe. Det er ikke bare symbolsk, men viktig for innholdet i politikken som diskuteres og utformes. Jo færre kvinner et land har i politikken, jo mindre rettigheter og muligheter har kvinner i lovverket.

Hele 49 land mangler lover som beskytter mot vold i hjemmet. Det går til og med feil vei i land nær oss. Polens regjering forsøker å trekke landet ut av en europeisk konvensjon mot vold i hjemmet. Det skjer med en regjering bestående av 20 menn, og kun 1 kvinne.

Som menn, er også kvinner mangfoldige, og det hjelper ikke med en enslig kvinne i styrende organer. Det må være et mangfold av kvinner, som kan bidra med ulike bakgrunner og synspunkter og meninger, og kan både støtte hverandre og være uenige med hverandre. Sånn sett er Kamala Harris’ gjennombrudd til den hittil høyeste stillingen noen amerikansk kvinne noen gang har innehatt viktig, men det er ikke nok. Det trengs kvinner på alle nivåer i politikken, og det må være et mangfold av kvinner, akkurat som det er et mangfold av menn.

I USA går det oppsiktsvekkende tregt med å øke kvinners deltagelse. Landet ligger bare så vidt over snittet i verden for andelen kvinnelige parlamentarikere. Selv om årets valg i USA gir en viss økning, er fortsatt kun en fjerdedel av de folkevalgte på høyere nivåer kvinner.

Hva kan så gjøres for å sikre at flere kvinner blir hørt?

1. Påvirke partienes nominasjonsprosesser med kvotering eller andre effektive tiltak. I Irland mister et politisk parti halvparten av statsstøtten hvis det ikke har minst 30 prosent av hvert kjønn blant kandidatene. Kvotering har også blitt brukt med gode resultater i flere andre land, herunder Mali, Niger og Rwanda. Dette er viktig, for det er med å løfte flere kvinner, og sikre at ikke bare en enslig kvinne blir sittende i styrende organer, som om hun alene kan representere det mangfoldet som finnes blant kvinner.

2. Støtte til nettverk mellom kvinner og minoriteter i politikken sørger for at meningsfeller kan finne sammen, og støtte hverandre. Mange kvinner og minoriteter som trer inn i styrende organer, opplever mye av den samme motstanden. Da kan det være god støtte i et nettverk med meningsfeller, som kan finne fram til gode løsninger og dele gode strategier.

3. Støtte til politiske aktivister og grasrotbevegelser bidrar til at endringene skjer nedenfra og er folkelig forankret. I flere land krymper nå rommet for sivilsamfunnet. Det startet før pandemien, men covid-19 har gjort det verre. Noen maktpolitikere innfører strenge restriksjoner for å hindre politiske motstemmer, mer enn de gjør for å hindre sykdommen. I Norge er støtte til sivilsamfunnet videreført på omtrent samme nivå fra i år til neste år i bistandsbudsjettet, hvor det ellers kuttes. Det er en riktig prioritering.
4. Kvinner og likestilling må være med fra dag én i fred- og forsoningsprosesser. Norge har tatt på seg en lederrolle i dette internasjonalt og har det som en prioritering når plassen i Sikkerhetsrådet inntas. Utenriksministeren har understreket at det ikke holder at kvinner fyller et visst antall seter rundt bordet, men at de må være reelt med og også prege agendaen. Colombia trekkes frem som et eksempel på hvor dette ble gjort. Samtalene som nå finner sted i Doha om Afghanistan blir viktige for å vise at FN-resolusjonen om kvinner, fred og sikkerhet fra år 2000 er mer enn ord og brukes som grunnlag for å skape en bærekraftig fred.

5. Menn må engasjere seg. Likestilling er for viktig til at halvparten av befolkningen skal kjempe kampen. Spesielt mannlige ledere må utfordre og endre det bestående. 

Det er viktig at vi nå benytter denne tiden med begeistring til også å engasjere oss for å få flere kvinner inn i politisk ledelse overalt. Investering i kvinner har veldig lett for å lønne seg.