Nyheter

Muldvarpens medhjelper

Bjarte Mørner Tveit er mannen bak høstens mest omtalte dokumentar, den internasjonale suksessen «Muldvarpen – Nord-Korea avslørt».

Dokumentaren, som nå ruller på NRK, BBC, danske DR og svenske SVT, viser hvordan en uføretrygdet kokk og en tidligere narkotikakriminell avslører at nordkoreanske myndigheter er villige til å selge våpen, alt fra håndvåpen til interkontinentale missiler, og utstyr for produksjon av metamfetamin, til privatpersoner.

Kokken, danske Ulrich Larsen, startet med å infiltrere den danske venneforeningen for Nord-Korea. Det endte i en reise som sendte ham og den tidligere fremmedlegionæren og kokainselgeren Jim Latrache-Qvortrup, «Mr. James», under falsk identitet til et hemmelig senter i Pyongyang for å diskutere detaljer om våpensalg med nordkoreanske toppfolk. Passende nok tok Larsen rollen som ansvarlig for å få foreningens virke mer utbredt og kunne dermed fritt filme og dokumentere hendelser for å poste propaganda på sosiale medier.

– Det var viktig for Ulrichs sikkerhet at han ikke ble sett sammen med Mads eller meg. Vi har tatt våre forholdsregler, både her i Norge, men spesielt i Danmark, og spesielt rundt Ulrich, sier Tveit og gnir seg ettertenksomt over øyebrynet.

Mads er «Muldvarpen»-regissør Mads Brügger, som tidligere har stått for «Det røde kapellet», også avslørende for diktaturet. Selv er Bjarte Mørner Tveit produsent, økonomisk og juridisk ansvarlig for «Muldvarpen – Nord-Korea avslørt».

Han og Piraya Film-kollega Torstein Grude har tidligere laget dokumentaren «Yodok Stories» om avhoppere fra en nordkoreansk konsentrasjonsleir.

Arbeidet i det skjulte med «Muldvarpen» ble svært farlig da lederen av den internasjonale nordkoreanske vennskapsforeningen (KFA), spanske Alejandro Cao de Benós, tilbød avanserte våpen til Latrache-Qvourtup og Larsen.

– Spesielt idet Alejandro tilbyr missiler, ubåter, narkotika og alt mulig annet, begynner et kjempefarlig prosjekt for Ulrich, sier Tveit.

Bergenseren, som trådte sine fotballsko i Fyllingen opp til 16-17-årsalderen, er skeptisk til å stille til portrettintervju, «min person er det minst interessante med Muldvarpen», og lar det skinne gjennom at hjemmebesøk er totalt uaktuelt, «det er et sikkerhetsaspekt i dette», men snakker gjerne om dokumentarene og selskapet. Han medvirker i en film som klarer det verken CIA eller andre ikke har klart, å avsløre hva nordkoreanske toppfolk er villige til å gjøre for å skaffe diktaturet sårt tiltrengt utenlandsk valuta. Tveit står neppe på favorittlisten til mektige ledere i en nasjon der eksempelvis diktatorens bror blir drept med nervegift på en internasjonal flyplass.

– Vi sitter i det tryggeste stedet i verden, men ingen steder er helt trygge. For Torstein og meg, som driver Piraya Film, er dedikasjonen til sannheten større enn frykten. Vi, i den rikeste byen i det rikeste landet, har fått muligheten til å gi folk troen på at det er mulig å gjøre verden bedre. Den muligheten skal vi ikke skusle vekk, og i alle fall ikke av frykt, sier den Stavanger-baserte filmskaperen.

###

Bjarte Mørner Tveit og Torstein Grude i 2010. Foto: Arkvifoto Rogalands Avis

Arbeidet til produsenten utføres i hovedsak fra kontorpulten, men eksempelvis i Tanzania har Tveit fått merke farene med å drive med undersøkende journalistikk med film som medium.

– Torstein og jeg filmet i og rundt en flyktningleir. Vi pirket borti noe, og noen trodde vi var i ferd med å avsløre dem. Det var en farlig gjeng; vi ble stående med munningene på maskinpistolene pekende mot oss. Vi måtte rømme Tanzania.

Larsen og Latrache-Qvortrups arbeid kan fryktes å ha fått stygge konsekvenser for rundlurte nordkoreanere i ulike samfunnslag. – Dette er noe jeg tenker mye på, det er tidvis tungt å tenke på hva som blir konsekvensene for enkeltpersoner, spesielt i et land som Nord-Korea. Men: vår journalistiske tilnærming er å være tro mot sannheten, det ligger i den kritiske, undersøkende journalistikken. Og: Er problemet handlingene, eller er problemet at vi har dokumentert handlingene? Det er handlingene som er problemet.

De etiske og juridiske betenkelighetene og vurderingene er mange, tungtveiende og vanskelige enten det er grisebønder, nordkoreanske våpenhandlere eller andre som utsettes for skjult kamera og andre sterke virkemidler. TV-selskapene må være trygge på at produksjonen har fulgt etiske retningslinjer redaktørene kan stå inne for.

– I denne filmen har vi brukt skjult kamera, skjult mikrofon, falsk identitet og provokasjon. Dette stiller ekstreme krav til vår dokumentasjon, og vi må ha åpenhet mot TV-kanalene, som må sikre at etiske regelverk etterfølges.

BBC leide inn en uavhengig ekspert, en såkalt «second chair», som gransket råopptak og sjekket metodikk, en såkalt «stresstest».

– Vi fikk besøk av en britisk herre som satt i Stavanger i én uke, han så gjennom opptakene, hadde tilgang på alt råmaterialet, og hadde lange intervjuer med meg om etikk, erfaring, alt mulig, og som så rapporterte tilbake til kringkasterne. Hadde det vært tvil, hadde ikke BBC sendt filmen, så enkelt er det.

Det omfattende nettverket som må kjenne til og vurdere etiske dilemmaer underveis i en produksjon som «Muldvarpen» gjør også arbeidet usikkert for filmskaperne. I ytterste konsekvens kan det utgjøre en fare for dem som arbeider i felten.

– Hvis personer som er blitt filmet med skjult kamera over lang tid får vite om dette underveis i en produksjon, kan de frykte at det er flere hemmeligheter som kommer ut i filmen enn det faktisk gjør. Hvis det lekkes at skjult kamera er brukt, kan den denne frykten bli svært farlig for omgivelsene. Frykten for hva som er på film og med i dokumentaren er ofte større enn hva innholdet i filmen tilsier.

Tveit peker på at det jobbes tett med et veldig lite team lenge i det skjulte under potensielt farlige dokumentarproduksjoner.

– Men på ett eller annet tidspunkt må vi involvere flere finansiører og TV-kanaler. Vi må være veldig forsiktige med hvem vi involverer, og må kunne stole 100 prosent på dem. En redaktør i for eksempel et stort mediehus som NRK må være i kontakt med etisk sjef, juridisk sjef og så videre. Etter hvert er det mange som vet, og vi vet ikke helt hvor mange som vet, påpeker Tveit.

En lekkasje under en produksjon som «Muldvarpen» kunne vært katastrofal.

– Det er mange som har sterk interesse av at filmen ikke hadde kommet ut. Hvis opplysningene hadde lekket, kunne livene til Ulrich, Jim, Mads og oss andre vært i fare, og uten at vi hadde visst at vi hadde vært i fare. At serien nå har kommet ut, er ekstremt viktig for oss.

Presset har lettet.

Fra basen i Stavanger har Piraya Film også medvirket i filmer om feminisme i India i «Gulabi Gang», om dødsskvadroner og massemord i Indonesia i «The Act of Killing» og «Indonesias tause fortid»/«The Look of Silence», begge Oscar-nominerte, om maktovergrep i diktaturet Hviterussland i «Belarusian Waltz», om norsk pelsdyroppdrett i «Pels» og i en rekke andre, ofte prisbelønte, dokumentarer. Tveit brenner for den frie dokumentarens posisjon og rolle. Økonomiske rammer og kravene til kvalitet gjør at budsjetter fort kan ryke.

– I den uavhengige dokumentarfilmbransjen er man aldri bedre enn den forrige filmen. Det eneste som har gitt oss nye muligheter, er at de filmene vi har levert, har truffet. Livsverket til Torstein og meg står og faller med hver produksjon. Når vi gjør risikable dokumentarer som «Muldvarpen», må vi vite hva vi gjør, ellers kan det bli vanskelig å finansiere og distribuere både denne og senere produksjoner.

Noen ganger blir arbeidet med en dokumentar avsluttet uten å ende opp på TV eller på kinolerretet.

– Iblant er det vi finner ut ikke interessant nok og stort nok. Da må vi bare legge ned dette arbeidet, ellers klarer ikke selskapet å holde oppe kvalitetsnivået. Da er det virkelig nødvendig «to kill your darlings». Gjennom prosessen er det mennesker du har fulgt og er blitt kjent med, og da kan det være vanskelig å si: «Dette går ikke, det blir ikke bra nok». Eller: «Dette går ikke, det blir for farlig». Av og til har det blitt det også.

Det er åtte år siden Tveit offisielt kom med i produksjonen av «Muldvarpen». Før den tid hadde Larsen i flere år infiltrert den danske og etter hvert den internasjonale venneforeningen for Nord-Korea.

###

Foto: Stein Roger Fossmo

Allerede i 2013 foreslo den spanske politiske aktivisten Alejandro Cao de Benós at muldvarpen Larsen skulle finne investorer som ville satse i Nord-Korea. Sammen med regissør Mads Brügger avslo først Tveit og medprodusent Peter Engel en idé om å forsøke å finne ut hva spanjolen hadde i tankene, ut over å følge Larsens ferd gjennom vennskapsforeningene.

– På dette tidspunktet visste vi ikke hva som foregikk på «bakrommet», men etter tre år med økende press mot Ulrich introduserte vi «Mr. James» for å se hva Cao de Benós hadde tenkt å foreslå. Den gang visste vi ikke noe som helst om hva han skulle foreslå og hvor dette skulle ta produksjonen.

Den tidligere fremmedlegionæren og narkotikakriminelle Latrache-Qvourtup ble drillet i filmskapernes etiske regler og var som skapt til rollen som representant for kyniske investorer i ulovlig våpenhandel.

– Han hadde militær bakgrunn og var en kriminell og dermed både vant til å takle hardt press og villig til å ta stor risiko. Vi måtte regne med at nordkoreanerne sjekket bakgrunnen hans grundig, sier Tveit.

Latrache-Qvourtup reiste derfor til Nord-Korea med eget pass og signerte avtale om bygging av våpenfabrikk med eget navn.

I dokumentarproduksjon blir veien til mens kamera opererer.

– Hver gang vi har tenkt at «filmen er over, nå kan vi ikke kommet nærmere og dypere», så har nordkoreanerne selv kommet og åpnet en ny lem i gulvet og tatt oss inn i et nytt lag av mørke. Det er det som gjør denne historien til en så eksepsjonell reise for oss og som jeg tror gjør dokumentaren til en god seeropplevelse.

Tveit og Piraya Film biter fra seg i mange grumsete farvann, på ulike bredde- og lengdegrader. I fjor viste NRK Brennpunkt «Griseindustriens hemmeligheter». Fem års undercovervirksomhet utført av dyrevelferdsforkjemperen Norun Haugen, blant annet på Jæren, viste lovbrudd der utøvere ble domfelt i etterkant av Økokrims etterforskning.

– De fleste av våre filmer kunne ikke være produsert i andre land enn Norge. Når Norun går undercover og vi viser fram resultatet, er hun og vi beskyttet av ytringsfriheten. Hvis dette hadde vært gjort i USA, hadde hun ikke kunnet stå fram, hun ville ikke hatt samme beskyttelse. Hun ville blitt straffeforfulgt, for i hvert fall i deler av USA står næringsinteressene sterkere enn ytringsfriheten.

Tveit, nå 42, fikk tidlig sans for rollen som formidler av historier.

– For meg har det vært en reise som begynte med at min kjære mor leste mye bøker for meg, og jeg oppdaget tidlig at jeg hadde talent for historiefortelling.

Han så for seg å bli forfatter, men gikk på filmskole i London, før studier på universitetene i Trondheim og Bergen. I hansabyen traff han Piraya-kollega Grude. Drømmen om å regissere fiksjonsfilm ble lagt til side, dokumentaren som form lokket.

– Jeg så at jeg kunne bruke filmmediet til å utforske verden, i stedet for å vende innover for å uttrykke meg. Brukt riktig er filmmediet enormt sterkt, og det kan bli lærerikt og interessant for publikum.
 
Tveit har også stått som regissør for to dokumentarer, en av dem er den selvbiografiske «Marionettens oppdagelser» fra 2009.

Filmskaperen beskriver her det distanserte forholdet til sin nå avdøde bestefar, Alf Mørner. Familieoverhodet, den tidligere sjømannen, ga sønnesønnen en merkelig gave, en kiste full av åttemillimeter smalfilmer, privatopptak med hemmeligheter fra bestefarens bereiste fortid.

Tveit startet arbeidet med filmen helt i begynnelsen av filmkarrieren.

Suksessfull filmskaper Bjarte Mørner Tveit

Bjarte Mørner Tveit i 2010 med filmplakaten til den prisvinnende dokumentaren «Marionettens oppdagelser». Foto: Roy Storvik

– Det viktige i «Marionettens oppdagelser» er for meg den store historien i den lille historien, om generasjoner som ikke helt klare å snakke sammen.

Selv nå, over ti år etter utgivelsen, får Tveit telefoner, brev og fotografier fra folk som har sett dokumentaren eller som ønsker å se den.

– På overflaten er dette en film om meg og min bestefar, men under er det en dypere og mer filosofisk historie, om større tematikk. Når denne filmen blir sett, engasjerer og står seg nå mer enn ti år etterpå, er det ikke fordi jeg som person er så himla interessant, men fordi dokumentaren bygger bru mellom generasjoner, at den gjør at mennesker med stor avstand kan snakke sammen. Det er i alle fall det jeg får tilbakemeldinger om.
 
Etter siste filmopptak og klipping av en dokumentar starter Tveit på en runde som tidvis er ubehagelig både for ham og for dem som er filmet. Beskjeder må gis: «Jeg har en dårlig nyhet til deg. Du er blitt filmet med skjult kamera over lang tid.» «Jo, det har samfunnsmessig betydning.» «Jo, dette vil bli vist på TV uansett.»

– Vi kan snakke lenge om ytringsfrihet, etikk, demokrati og den samfunnsmessige betydningen av frie dokumentarer, men for en nordkoreansk våpenhandler er ikke disse begrepene de viktigste parametrene, for å si det enkelt. Uansett er det viktig å behandle alle, også nordkoreanske våpenselgere, med respekt.

Piraya Film har ofte satt politisk dagsorden, som når «Muldvarpen» avslører at nordkoreanerne utleverer tegninger av en våpenfabrikk gjennom ambassaden i Stockholm.

– Det er vanskelig å måle innflytelse. Jeg tror denne filmen vil stenge ned en del ulovlige våpensalgnettverk. Det at nordkoreanerne er villige til å selge så tunge våpen som missiler til privatpersoner, i en tid der vi prøver å beskytte oss mot terrorisme, er interessant.

Tveit peker på at dokumentaren også aktualiserer en debatt om de økonomiske sanksjonene mot Nord-Korea.

– Vi rydder et rom i offentligheten til å diskutere aspekter ved Nord-Korea og sanksjonene. Ja, sanksjonene virker, men de går ut over folket som bor der. Eliten klarer seg alltids, og de holder befolkningen som gisler.

Bjarte Mørner Tveit (42):

* Filmskaper, driver det uavhengige dokumentarfilmselskapet Piraya Film i Stavanger sammen med kollega Torstein Grude.

* Produsent for NRK-aktuelle «Muldvarpen – Nord-Korea avslørt».

* Vinner av en rekke priser, og sammen med Grude nominert til Oscar for beste dokumentar for «Indonesias tause fortid»/«The Look of Silence».

* Også produsent for «Griseindustriens hemmeligheter», «Pels», «Cold Case Hammarskjöld», «The Great European Cigarette Mystery», «Mogadishu Soldier», og har vært med i tilblivelsen av en rekke andre dokumentarfilmer og -serier.

* Skrev og regisserte den personlige dokumentaren «Marionettens oppdagelser», i fotsporene til bestefaren, Alf Mørner.

Fem favoritter:

Musikk: Mye trykk i det siste. Da er det godt å lytte til amerikansk folkmusikk, som Townes Van Zandt og Joan Baez.

Film: Film som vil noe og tar sjanser, og da må man nesten alltid gå til de uavhengige dokumentaristene.

Bok: Det er to bøker man ikke kan gå gjennom livet uten å ha lest: «Uroens bok» av Fernando Pessoa og «Tåpenes sammensvergelse» av John Kennedy Toole.

Mat: Palak paneer.

Sted: I disse koronatider, ut i verden, som i fjellene i Wales og landsbygda i Portugal. Og til filmfestivalene.

Mer fra Dagsavisen