Lysets maler og ridder

I et industribygg i Hillevåg bydel i Stavanger holder kunstneren Kjell Pahr-Iversen til i atelieret sitt. Jeg ringer på, åpner den store brune tredøren, og går forsiktig inn.

– Hallo.

Det ljomer fra andre etasje. Jeg titter opp, og der står kunstneren med kraftig bart og briller. De burgunderfargede kordbuksene og den brune genseren hans har noen malingsflekker på seg. I høyre hånd holder han en enkel sigar. Jeg går opp trappen, og hilser på han.

– Kom inn, sier han og viser meg inn i atelieret.

På alle veggene henger det fargerike malerier i alle størrelser, malt av kunstneren selv. Kjell Pahr-Iversen har arbeidet som kunstner i over 60 år, og han har ikke lenger telling på hvor mange malerier det er han har malt. At det er tusenvis tviler han ikke på.

– Det er helt normalt når man har vært kunstner i så mange år, sier han.

Vi setter oss ned i hver vår skinnstol, og et bord er plassert mellom oss. På bordet ligger det alle slags bøker, alt fra franske til de som handler om botanikk. Pahr-Iversen tilbringer mellom ti og tolv timer i atelieret hver dag.

– Jeg må få erfaring og gjøre min feil, og dette arbeidet er ikke noe jeg kan overlate til noen andre. Ergo blir det slik at jeg er her så lenge. Det er betingelsen, sier kunstneren.

Han mener han orker det, nettopp fordi det er selve arbeidet som gir han krefter.

– Har dette gått på bekostning av noe annet? 

– Det har det helt sikkert, svarer han kort.

– Det har kanskje fungert for deg og dine likevel?

– Ja, det har fungert. Alt har sin pris, og jeg har snille folk rundt meg, sier han.

Pahr-Iversen er i dag bosatt i Stavanger. Han har én datter og to barnebarn, og er godt gift med sin andre kone.

– Det er ikke uvanlig at folk i dette yrket jobber så mange timer i løpet av et døgn, sier 82-åringen.

– Tørketiden til fargene influerer arbeidstiden. Man kan ikke bare dra hjem på ettermiddagen, legger han til.

Man kan heller ikke ta ferie eller lengre fri uten videre, og Pahr-Iversen mener det hele henger sammen med maleriets vesen.

– Dette yrket er noe annet enn andre yrker. Det er ikke finere, men det har sine ting. Jeg kan ikke ringe til noen og be dem ta over for meg så jeg kan få fri, sier han.

Det var omstendigheter som gjorde at interessen for tegning og maling startet allerede da Pahr-Iversen var åtte år gammel. Første nyttårsdag etter krigen skulle han gå sammen med en venn til hans hus og hente noe.

– Det var full feiring av friheten, og i Hillevåg var det mye ammunisjon etter at tyskerne hadde oppholdt seg der. Det var en som fyrte opp en rakett, og jeg fikk den i ansiktet, sier Pahr-Iversen. Han titter ned.

Kunstneren fikk halve ansiktet revet av, og ble dermed sittende mye alene.

– Nå er det jo slik at det man gjør mye av, det blir man bedre på. Jeg tegnet hvis jeg kjedet meg, og jeg tegnet for å ikke kjede meg. Ergo har det vært en stor del av livet mitt som gutt, sier Pahr-Iversen. Han tenner sigaren og tar noen trekk.

– Ettersom jeg er så mye i atelieret alene, er dette en slags sutteklut for meg, sier han og humrer. Pahr-Iversen løfter opp sigaren og ser på den, før han tar to nye trekk.

Etter at Stavanger-kunstneren hadde tatt realfag på gymnaset, som ikke så mange i arbeiderbydelen Hillevåg gjorde på denne tiden, begynte han på reklamelinjen på den tekniske skolen i Stavanger. Det var ikke fordi han ville jobbe innen bransjen at han studerte reklame.

– Det var ingen kunstskoler her i byen, og skulle du videre fra det du hadde lært deg selv så måtte du innom ett eller annet. Da ble det reklamelinjen.

– Jeg studerte ikke det lenge. Toppen ett år, legger han raskt til.

– Så det var ikke nødvendigvis reklamelinjen som var så spennende?

– Nei, nei. Jeg kjenner mange som er gode i det, men det var ikke noe for meg. Det har aldri vært mitt fag.

Deretter reiste Kjell Pahr-Iversen til Bergen for å studere ved den grafiske linjen på Kunst- og håndverkerskolen. Året etter var han nok en gang på flyttefot, men da våget han seg utenfor landegrensene. I 1958 dro Pahr-Iversen til København for å studere ved den grafiske linjen på Kunstakademiet.

– Du har bodd mange steder på grunn av studier og utstillinger. 

– Ja, altså, jeg var i København i noen år, og da jeg var rundt 30 år gammel dro jeg til Paris og bodde der i to år. Jeg bodde så et halvt år i London, og trekvart år i Amsterdam. Jeg har stilt ut mange steder, så jeg har vært litt rundt omkring, sier han og klør seg litt i barten.

82-åringen har stilt ut i New York, Paris, Barcelona, og København, for å nevne noe. Han har i tillegg hatt flere utstillinger i vårt ganske land.

– At jeg har vært så mange steder, og stilt ut maleriene min så mange plasser, henger sammen med at det er denne måten det gjøres på, sier han.

Pahr-Iversen ser fram til å dra på jobb, og vil ikke gi seg som kunstner med det første.

– I andre yrker ser man gjerne fram til å gi seg. Det er som å snakke et annet språk for meg, sier han. Han tenner sigaren på ny og tar et drag.

Han forteller at dagene i atelieret varierer, og at det før en utstilling gjerne er mer travelt enn ellers. Han må anstrenge seg, for det må være verdt bryet. Det neste store for 82-åringen er en utstilling i St. Petersburg i Russland i juli neste år. Av kritikere omtales han gjerne som «lysets maler».

– Det blir en retrospektiv utstilling som består av malerier fra 60-, 70-, og 80-tallet, samt noen nye ting. Jeg skal plukke ut litt forskjellig for å vise gang og utvikling, sier han. Kunstneren legger beina i kryss.

Jeg spør om han kan beskrive kunsten sin, men det virker nesten litt vanskelig for Pahr-Iversen.

– Det er så mye forskjellig, sier han og tenner sigaren. Han ser på den om den har tatt ordentlig fyr, før han tar et nytt drag. Stavanger-kunstneren tenker seg litt om.

– Men, er det slik at du kan beskrive kunsten din med tre ord da, spør jeg forsiktig.

– Nei, svarer han raskt.

– Jeg har laget kunst i mer enn 60 år, og noen bilder er små, andre store. Derfor er det ikke så enkelt, legger Pahr-Iversen til.

Han forsøker å forklare videre.

– Jeg skal på en måte befolke et tomt område med figurer fra min egen fantasi. Jeg har inntrykk av at jeg lager planter, blomster, deg og meg, sier han før han fortsetter.

– Det blir en verden innenfor firkanten, med farger som støtter og motarbeider hverandre, sier Pahr-Iversen.

– Klarer du å forklare hva det er kunsten gir deg da?

– Kunsten gir meg mange ting. Når man går på utstilling, så beveges man av farger, former og bildets innhold. Det gjør jeg også, under arbeidet. Det er en litt merkelig sak som kanskje ikke publikum tenker over, sier han.

Han forteller at han opplever at fargene minner han om ting, som han kan ha nytte av underveis i malingen.

– For noen år siden, da jeg arbeidet med kombinasjoner av farger, kom jeg plutselig til å tenke på kjøkkenet i barndomshjemmet mitt. På veggen hang det et hvitt tøystykke med et brodert bibelvers, sier han.

Han husker ikke hvilket vers det var, men han husket altså fargene 50 år senere.

– Det hadde jeg stor hjelp av under det videre arbeidet, sier kunstneren.

Gjennom 60 år som kunstner, mener Pahr-Iversen at kunstnerstilen hans absolutt har forandret seg. Selv om maleriene som henger på veggen i atelieret i dag tilsynelatende ser noe like ut, forklarer kunstneren selv forskjellene.

– Hvis man ser på disse fire-fem har de mange sentre, mens dette har kun ett senter. Det er en kjempeforskjell, sier han. Pahr-Iversen sitter fortsatt i stolen sin, og peker på bildene som henger framfor oss.

– Disse vokser opp på en måte, mens disse vokser opp på en annen måte. Ergo er det en kjempeforskjell, og de forandrer seg gjennom årene, sier han, og senker omsider hånden.

I begynnelsen av mars ble Pahr-Iversen hedret for sin innsats som kunstner gjennom mer enn 60 år. Han er utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden av H.M Kongen.

– Finnes det en egen måte å hilse på riddere på? Skulle jeg kanskje forholdt meg til deg på en annen måte?

– Ja, om du får lov til å komme tilbake til atelieret er jeg usikker på, humrer Pahr-Iversen.

– Du vet, i England og Frankrike blir man slått til ridder. Det gjør man ikke her altså. Det var ganske enkelt, men veldig hyggelig.

– Det er ment som en ære og er absolutt en anerkjennelse, legger kunstneren til.

Stavanger-mannen vokste opp med mor, far og den seks år yngre broren Engwall.

– Utover hendelsen som skjedde nyttårsnatten var oppveksten min helt utmerket. Foreldrene mine var veldig snille mennesker, og vennene deres var tilsvarende.

– Jeg har snakket litt med broren din i forkant av intervjuet. 

– Jaha.

Pahr-Iversen høres noe skeptisk ut.

– Ja, han har fortalt meg et par ting om deg. Han sa blant annet at du har en fortid som friidrettsutøver. Ryktene sier at du hadde skolerekorden på 60 meter hekk. 

Pahr-Iversen humrer litt før han forklarer.

– Ja, på gymnaset hadde vi skolestevner, og jeg vant som regel alltid, sier han.

– Jeg har også drevet med friidrett i mange år, forteller jeg.

– Jaha. Hvor fort løp du 60-meteren? Pahr-Iversen er rask med å spørre.

Jeg prøver å vri meg unna spørsmålet.

– Få høre, krever han.

– Rundt ni sekunder, sier jeg samtidig som jeg prøver å komme på en unnskyldning for hvorfor jeg ikke var raskere. 
Pahr-Iversen virker alt annet enn imponert.

– Jeg løp på 7,4 sekunder, sier han.

– Og det var fort, legger han til.

Selv om han la piggskoene på hylla i løpet av gymnaset, har ikke interessen for friidrett gitt seg.

– Det er den eneste sporten jeg følger med på. I tillegg har vi noen berømte brødre i nabobyen, sier han og sikter til familien Ingebrigtsen.

– Det synes jeg er veldig kjekt, legger han til.

LES OGSÅ: Pahr-Iversen utnevnt til ridder

Telefonen ringer.

– Er det i orden om jeg tar den, spør Pahr-Iversen.

Han reiser seg fra stolen og prater i telefonen et kort minutt, før han synker ned i den samme stolen igjen.

Ikke bare kan Pahr-Iversen male, lage verdenskjent kunst og løpe fort. Stavanger-mannen kommer også fra en musikalsk familie og har spilt fiolin i mange år.

– Det samme har jeg gjort, Kjell, sier jeg noe ivrig.

– Vi er ganske like du og jeg, legger jeg til.

– Det er helt topp, svarer han og smiler.

Kunstneren spiller ikke fiolin lenger, men han innbiller seg at han kunne klart det om han prøvde.

– Det er litt som å sykle, på en måte.

Sigaren til Pahr-Iversen har slukket igjen, og han tenner den nok en gang.

– Jeg hører ofte på musikk når jeg er i atelieret, og da går det som oftest i klassisk, forteller han.

– Jeg er her helt alene, og musikken virker ... trøstende er kanskje ikke det riktige ordet, men noe lignende, legger han til.

– Er det slik at du føler deg ensom når du er her?

– Nei, ikke på den måten. Likevel er jeg jo alene nettopp fordi alle bestemmelser må tas på egen hånd. Jeg har ingen jeg kan spørre, sier han.

– Jeg kan selvfølgelig se om en person synes å like kunsten når han eller hun er innom, men nærmere enn det kommer jeg ikke, legger Pahr-Iversen til.

82-åringen forteller at i kunstens verden er det ikke nødvendigvis noe som heter «feil». Han ser heller på det som en fantastisk måte å komme videre i arbeidet på.

– Da jeg dro til København husker jeg at han som ledet undervisningen fortalte at der brukte man ikke viskelær. Man skulle lære en metode som lignet på livet. Man kunne ikke bare stryke ut, men måtte bruke det man allerede hatt tegnet og omdanne det, sier han.

– Det er en fantastisk måte å komme videre på. Altså, feil oppstår, men en flekk kan man omdanne, og man kan bruke en strek for å løfte øvrige ting. Ergo overskrider det du opprinnelig hadde tenkt til å gjøre, legger Par-Iversen til. 
Han mener også at i en slik situasjon lærer man seg å aldri miste motet.

– Man må ha en god evne til å se nye løsninger da?

Ja, men det blir man nødt til, ellers går man under. Man ser at den streken skriker etter å få hjelp. Dette må ligne på livet på et vis, sier kunstneren.

– Ja, for det skjer jo uforutsette ting i livet også. 

– Akkurat, og da må man ordne opp. Alt ifra helt trivielle til svære ting, sier han. Pahr-Iversen ser rundt på maleriene sine og peker.

– Det ligger veldig mye «feil» og «feilskjær» inne bak disse bildene. Men, de har til sjuende og sist vært nødvendig, og de har hatt sin form, forklarer han.

– Man skal betrakte slike feil som gaver, legger han til.

– Og du mener at det burde man i livet også? 

– Absolutt. Da blir man mindre hysterisk, svarer Kjell Pahr-Iversen.

Kjell Pahr-Iversen

Født 22. desember 1937 i Stavanger.
Oppvokst i bydelen Hillevåg i Stavanger.
Anerkjent kunstner.
I 1956 begynte han på reklamelinjen på den tekniske skolen i Stavanger.
I 1957 var han elev ved Kunst- og Håndverkskolen i Bergen, på grafisk linje.
I 1958 var han elev ved Kunstakademiet i København, på den grafiske linjen.
I 1961 var han elev ved Kunstakademiet i Amsterdam, på grafisk linje.
Har bodd i København, Paris, Amsterdam og London.
Har hatt utstillinger over store deler av verden.

Fem favoritter

Musikk: Johann Sebastian Bach

Film: «Pale Rider» med Clint Eastwood

Bok: Leksikon. Det er veldig nyttig, og jeg har veldig mye glede av det

Mat: Kjøttkaker og ertestuing

Sted: København