Nyheter

Kapellfesten som endte med bispedød

Åpningen av det nye kapellet på Sviland i 1913 begynte med glade halleluja- og hosianna-rop før det endte med gråt og tenners gnissel da biskop Kristian Wilhelm Koren Schjelderup d.e. gikk opp på prekestolen – og falt om.

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen

Det som skulle bli en gledens dag for kirkeflokken på Sviland som hadde ventet i mange år på sitt kirkelige samlingssted, ble en sorgfull dag for flere enn de frammøtte på kirkebakken.

Den nye kapellkirken lå, som det ble formulert med følsomme fingertupper, «fortryllende til i et bakkehell med vidt utsyn over Svilandsbygden mot Lutsivannet, til venstre løfter Svilandsnuten sin buttede sukkertopp, her er bjørkeskog som med sitt levende løvehegn kranser den hvitmalte trekirken. Midt i det muslingformede landskapet skyter det hvitmalte kapell fram som en stor og skinnende perle …»

Det tok tid å bygge kapellkirken. Det skulle også ta tid å få avviklet innvielsen. Det var et sterkt ønske – egentlig et krav – fra soknet at kirken skulle bli innvidd av biskop Kristian Wilhelm Koren Schjelderup d.e. som siden 1908 hadde vært biskop i Kristiansands Stift. Bispedømmet omfattet den gang Rogaland, Agder-fylkene og Telemark.

Bispedømmets utstrekning og mange menigheter førte til at biskopen var ofte på visitaser. Kristian W.K. Schjelderup d.e. var en populær biskop i motsetning til en av sine forgjengere, biskop Johan Christian Heuch. Biskop Heuch ble både betraktet som en svært vanskelig person, og som ganske ualminnelig upraktisk. På sine reiser trengte han for eksempel alltid hjelp til barbering. En gang måtte han rett og slett la seg barbere i liggende stilling, da klokkeren som var satt på jobben, bare var vant med å barbere lik.

Et absolutt krav fra biskop Heuch var også at det alltid måtte serveres god rødvin når han ble invitert til et middagsbord. Biskop J.C. Heuch var også meget frittalende, og kunne omtale prester og lærere som både «fehoder og vrøvlemakere» – alt etter hva han følte for i stunden. Hans tale var ikke alltid like bibelsk.

Da en ung prestekone en gang, svært så stolt ville vise fram sin førstefødte til biskopen, svarte han straks snurt: «Ta det vekk! Jeg liker ikke småbarn, jeg har aldri likt dem, ikke mine egne engang!» Til gjengjeld likte biskop Schjelderup både små og store, og de likte også han. Han var ganske enkelt en folkelig og from biskop. To ganger måtte han imidlertid avlyse sitt komme til en innvielse på Sviland fordi «visitasene tok lengre tid enn beregnet.» Også for folk i fjellbygden viste det at tredje gang, gjaldt. Den tredje gang da biskop Schjelderup hadde avtalt en dato for kirkeinnvielse møtte han også fram i fulle pontifikalier.

23. oktober 1913 skulle bli en dato som kirkefolket i Sviland skulle minnes. Kanskje var det ikke så dumt at innvielsen av kapellet måtte utsettes noen ganger. Det gjorde at det menigheten klarte å få på plass en slags foreløpig altertavle. Det var rett og slett et hvitt kors som menigheten hadde fått donert fra kirken i Sandnes. Dessuten hadde byggmester Thore Hetland dratt ut på en tur til Buøy Skipsopphugging for å skaffe noe som kunne brukes som kirkeklokker. Han kjøpte to skipsklokker som han fikk hengt opp i det vesle klokketårnet. Skipsklokkenes kirkeklang ble beskrevet som å være «sprøde i klangen» …

Værguden så i nåde til innvielsen av Svilandskirken. Da prosesjonen med ikke færre enn åtte prester fra naboprostiene, startet fra skolen og marsjerte relativt andektig og tidvis taktfast til det nye kirkebygget, skinte høstsolen over både fattig og rik, rettferdig så vel som urettferdig. I fotefarene til prestene, fulgte medlemmene av formannskapet og herredsstyret med ordfører Lars A. Sporaland som selvsagt frontfigur. Han hadde også vært leder av den første byggenemnda i 1905. Hele menigheten dannet et slags espalier for presteprosesjonen som også løftet fram det som ble kalt «kirkens hellige kar.

Det var biskopen som avsluttet toget. Han var en høyreist skikkelse som raget nærmest et hode høyere enn sine prestelige undersåtter, og som alltid utstrålte «en merkelig blanding av myndig alvor og elskelig beskjedenhet, en virkelig aristokrat av ånd og ytre.» Det var ikke plass for alle frammøtte i kapellkirken da innvielsesgudstjenesten startet. Mange måtte derfor slå seg ned på kirkebakken og forsøke å få med seg de ord og toner som lød gjennom den åpne kirkedøren. Det var biskop Schjelderup som holdt hovedtalen.

Han hadde valgt seg Matteus 8. kapittel, versene 23–27 som utgangspunkt for sin tale: «Han gikk da i båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det blev en stor storm på sjøen, så at båten skjultes av bølgene; men han sov. Da gikk disiplene til ham og vekket ham og sa: Herre, frels! vi går under. Og han sa til dem: Hvorfor er I redde, I lite troende? Så sto han opp og truet vindene og sjøen, og det blev blikkstille. Men mennene undret sig og sa: Hvad er dette for en, som både vindene og sjøen er lydige?»

Med sans for dramaturgi skildrer så biskopen denne farlige seilasen for sin forsamling. Han skildrer den dyrebare lasten, Jesus, og han maner fram frykten hos disiplene når stormen bryter fram og deres herre og mester sover ufortrødent. I det biskopen skildrer disiplenes høylytte bønnerop som vekker Jesus, stanser han plutselig sin beskrivelse og blir helt stille på prekestolen.
Redaktør Jonas Schanche Jonassen som var i kirken, har senere skildret hva som da hendte på denne måten: «Det går en trekning over biskopens ansikt, hans høyre hånd klamrer seg til prekestolens rekkverk – og langsomt segner han bakover. I dette øyeblikk springer flere prester opp mot ham, biskopen ligger besvimt på prekestolen, han holder på å gli nedover trappene, men pastor Jonassen får tatt ham i begge sine armer.

Folk reiser seg, der hersker forvirring og tilløp til panikk. Gamle prost I. Ottesen som var kommet hit fra sitt otium i Sogn, trer fram i kordøren, løfter sine armer og sier: «Ta det rolig! Gud hjelper, la oss anbefale ham i Herrens nådige og forbarmede hånd!» Så bæres biskopen inn i sakristiet hvor han kommer til bevissthet, men er for svak til å fortsette. Pastor Jonassen trer fram og sier: Jeg håper det går over, hjertet arbeider nå ganske normalt. Men biskopen kan ikke fortsette. Prost Dahl vil føre innvielsen til ende.

Prost Søren Dahl fra Nærbø besteg så talerstolen og fortsatt biskopens avbrutte preken. Og til slutt erklærte prosten kirken innviet til Guds ære og Hans menighet til oppbyggelse i troen på Jesus Kristus. Imens ble biskopen båret bort til Torger Hetlands hjem. Han blir lagt på en seng, men den er for kort. Jeg må få hvile, hvisker biskopen. Og de tar og legger han på gulvet. Pastor Jonassen tar så biskopens ene hånd og hvisker til han: Jesu Kristi blod renser fra all synd! Biskopen åpner øynene, nikker svakt – så faller øyelokkene i – og biskopen sovner inn. Doktor Pedersen som var blitt tilkalt fra Sandnes, kan bare konstatere at døden er inntrådt.»

Dødsfallet stoppet ikke festmiddagen

Selv om biskopen som var den jordiske hovedpersonen, døde på sin prekestol under innvielsen, ble likevel ikke festmiddagen på skolehuset avlyst. Det skal imidlertid ha blitt en ganske så dyster begivenhet. Sjelden har så mange tiet så lenge sammen som under det var ment å være en himmelsk fest. Døden hadde tatt plass ved spisebordet.

Avisen 1. ste Mai var den gang ikke synderlig kirkelig interessert. Bladet skrev ingenting om innvielsen av det nye kapellet – verken før eller etter begivenheten – mens på den tredje side i avisen finnes en liten enspaltet notis, inneklemt mellom en melding om «Krupp-affæren» i Berlin og en sak om «Grubeulykker» i Cardiff.

Det heter i avisens melding under den spennende tittelen «Fra Sviland i Høiland meldes til 1. ste Mai»: I dag middag foregikk indvielsen av Svilands kapell. Biskop Schjelderup var til stede og skulde foreta indvielsen. Han besteg prekestolen og begyndte paa sin indvielsestale. Pludselig faldt han om, rammet af slag.

Det blev selvfølgelig stor bestyrtelse blandt de mange som var til stede. Biskopen blev brakt ind i Torger Svilands hus og der blev sendt bud etfter dr. Pedersen. Denne kom til stede en halv time efter, men kort tid efter utaandede biskopen. Kirkeindvielsen blev foretat af provst Dahl.»

Noen år senere skulle det imidlertid bli blåst i gledesfylte basuner i Svilands kapell. Det skyldtes en donasjon fra brislingbaron som i sine barnedager «hadde sprunge som gutt og fisket ål i Lyngheikjødno og gjett smale i Orstadmarkjå.» Da han sprang hette han bare «Christian hans Rasman på Møssingheio.»

Christian Bjelland glemte aldri hvor han og hans foreldre, Rasman og Oline, kom fra. Derfor var det at han mottok med glede en invitasjon til et besøk i Sviland-kapellet. En vakker sommerdag i 1920, suste han derfor i sin fornemme Buick til Sviland. Det må ha vært et ganske vellykket søndagstreff, for ikke lenge etter fikk Sviland-presten et slags julegavespørsmål fra Bjelland: Hva ønsker du deg som utsmykning i kirken? Det skulle være en gave til minne om Christians mor, Oline.

Både prest og menighetens legmannsledelse tygget lenge på tanken før de samlet seg om et gaveønske. Menigheten ville ha et glassmaleri. Det ble etterfulgt av et dobbelt-ja. Bjelland sa ja til å betale og Emanuel Vigeland sa ja til å stå for utførelsen.

Mer fra Dagsavisen