– Jeg er ikke kulere enn at jeg synes det er dritkjekt å bli satt pris på

Når Thomas Dybdahl (41) møter folk får han ofte høre historien om hvordan de hadde en drøm, som det aldri ble noe av. Det resulterte i midtlivskrisesangen «45».

Hvem: Thomas Dybdahl (41)

Hva: Artist sanger, gitarist og låtskriver

Hvordan har tida vært for deg de siste månedene?

– Rolig, jeg ikke vært på et fly siden februar, og det er ganske uvanlig til å være mitt liv.

Er det utsatte konserter du nå skal spille?

– Nei, nå spiller jeg rett og slett konserter på en evigvarende turné. Disse solokonsertene spilles uansett, de bare ruller og går, og som vi tar stilling til etter hvert som det kommer forespørsler. Der de kan arrangere konserter forsvarlig, jeg spiller der det lar seg gjøre.

Hvorfor lagde du siste plata «Fever» i ditt hjemmestudio, mens du de siste årene har jobbet med store navn som Larry Klein i USA?

– Jeg er vant til hjemmestudio, det var sånn jeg begynte og det føles litt sånn å være tilbake. Den siste plata var jo planlagt lenge før korona, jeg hadde lyst til å se hva jeg hadde lært på en måte, å jobbe som før på liten skala aleine. Det gir visse begrensninger, men friheten er stor.

På dine konserter får publikum ønske seg sanger, hvilken er den mest populære?

– Ja, det der er ofte snålt. De som skriker først er de som er størst fan, de har gjerne obskure ønsker, sanger som jeg sjelden spiller, det er mye rart det blir spurt om. Men «One Day You´ll Dance for Me, New York City» og «Cecilia» er sanger som det ofte blir spurt etter.

Angående tekstene dine, er det krevende emosjonelt å synge en sang som kanskje er ti år gammel?

– Det er jo en blanding av konsentrasjon og innlevelse. Jeg må finne et sted imellom, sånn at jeg fremdeles har mulighet til å forsvinne litt inn i dem. Det beste er jo hvis en bare kommer inn i en flyt hvor en ikke trenger å tenke noe særlig.

Du har blitt spurt i tidligere intervjuer om midtlivskrise, og om låten «45», kan du fortelle litt om bakgrunnen for at du skrev den?

– Ja, den er jo midtlivskrise-basert egentlig. Jeg treffer mye folk, og en av de storyene jeg ofte får høre begynner med at de «spilte litt sjøl, og hadde en drøm», men gjorde ikke noe med det. Det er et eller annet med det som er litt sårt, du vet det er for sent. Så jeg skulle ønske jeg hadde hatt en tidsmaskin, og kunne sagt: Gjør det! Sangen er en superenkel «hopp i det» beskjed.

Du også produsent, film- og teaterkomponist. Hva liker du best å holde på med, eller henger alt sammen?

– Alt henger sammen, alle ting gir noe til neste prosjekt, det er alltid noe jeg kan ta med videre fra for eksempel filmmusikk til en plate. Samtidig er det viktig at jeg må klare å gi nok oppmerksomhet til det jeg holder på med, jeg kan ikke hoppe fram og tilbake, jeg må inn i det ganske dypt før det blir bra.

Du har mottatt priser og anerkjennelse gjennom Spellemann-, Amanda- og Grammy-nominasjoner. Hva betyr dette for deg?

– Det betyr egentlig kjempemye. Jeg er ikke kulere enn at jeg synes det er dritkjekt å bli satt pris på.

Hva hører du på, utenom egen musikk?

– Aldri på min egen. Den hører jeg så mye underveis, så ikke etter den er ferdig. Jeg hører mye variert, litt etter hva jeg jobber med. Nå for tida er det gammel soul.

Du kommer til Union i Drammen solo, hva er største forskjellen på det og å ha et band i ryggen?

– Friheten, å bare gjøre de sangene jeg vil, i det tempoet som føles riktig og på den måten en vil. En er jo samtidig helt alene og har ingen som backer deg opp.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Shit, det var vanskelig. Kanskje den jeg har lest flest ganger; «The Catcher in the Rye» av J.D. Salinger.

Hva gjør deg lykkelig?

– Frihet til å kunne gjøre det jeg vil. I sommer har det vært mye tid med familien som er utrolig deilig. Og få ting gjør meg gladere enn å få til et eller annet kunstnerisk, etter å ha jobba med noe lenge, og så plutselig klikker det på plass.

Hvem er din barndomshelt?

– David Attenborough, han har vært en så stor del av livet mitt siden jeg var liten. Hvor gammel er han nå? 93, 94? Det blir trist når han ikke finnes mer.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg ikke følte meg feig som jeg gjør av og til, jeg utsetter kjipe ting. Jeg kunne ønske jeg hadde hatt baller til å ta tak i det ubehagelige.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Miljøet kunne jeg glatt gått for.

Er det noe du angrer på?

– Masse!

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Noen jeg kunne pumpa for informasjon og kunnskap.