Nyheter

Historisk filmskaper

PORTRETT: Da pandemien herjet som verst, hev Silje Salomonsen og familien seg rundt og fikk lansert barnefilmen «Tottori» lenge før planen. Nå kan hun kalle seg selv historisk.

Bilde 1 av 4

– Hei og kom inn til oss, sier Silje Salomonsen før hun forsvinner opp trappen til andre etasje igjen.

– Vil du ha en kopp te?, roper hun min vei.

– Ja, takk, sier jeg idet jeg trår inn på det store kjøkkenet hennes i Dusavik i Stavanger.

Skuespillerinnen bor sammen med regissørektemannen, Arild Østin Ommundsen, døtrene Vega (11) og Billie (7) og den 18 år gamle bonusdatteren i et arvet hus.

– Vi rev det gamle taket og fjernet flere lag med isolasjon, sier hun og setter to kopper med te på kjøkkenbordet, mens jeg ser drømmende opp på det nå sikkert fire meter høye taket.

Salomonsen setter seg ned på kjøkkenstolen, og i vinduet ved siden av henne henger det to regnbuetegninger som minner oss om at alt blir bra.

Hun er kjent fra blant annet filmene «Mongoland», «Now It's Dark», «Benny» og «Eventyrland». I sistnevnte hadde ektemannen regi, og hun kapret sin første hovedrolle. At det var skuespiller Silje Salomonsen skulle bli var uansett ingen selvfølge, og hun mener selv at skuespill er litt unaturlig for henne.

– Likevel har det nok vært en dragning der fra jeg var ung. Jeg kan huske at jeg sto i hagen i Randaberg og spilte teater, sier hun og legger teposen på en liten skål hun har satt på bordet mellom oss.

Hun begynte på barneteateret på Rogaland Teater, men feiget ut og sluttet, før hun begynte igjen.

– Jeg syntes det var superskummelt. Jeg var heller aldri flink til det, sier Salomonsen før hun ler godt og setter seg til rette på stolen.

– Det var hele tiden snakk om at jeg måtte prate høyere og komme fram og ut, og jeg husker jeg allerede da lurte på hvorfor jeg hadde så lyst til noe jeg var så dårlig til.

Hun gikk deretter noen år og selvpinte seg på teateret, som hun selv kaller det, før hun som 19-åring tok turen til hovedstaden.

– Jeg kan huske at det var en selvfølge at man dro til Oslo hvis man ville bli skuespiller, og man måtte lære seg østlandsk, sier Salomonsen og slår armene oppgitt ut.

– Det var noe alle aksepterte.

Én av de første filmene hun hadde en stor rolle i var kortfilmen «Benny» fra 1998. Den vant «Gullstolen», en norsk pris for kortfilm som deles ut på den årlige Kortfilmfestivalen i Grimstad, og plutselig sto Silje Salomonsen midt oppe i alle endringene.

– Spillefilmer med Stavanger-dialekt begynte på en måte med denne filmen, og vi mottok prisen for godt spill, naturlige skuespillere og ny stil.

Selv nå, i en alder av 42 år og mange filmer på baken, er hun fortsatt ikke helt komfortabel med å stå på en scene.

– Det byr meg ikke lenger imot, og jeg elsker å være på Rogaland Teater, men det er ikke min arena, sier hun.

Både foran og bak kamera skulle bli Salomonsen sin arena, men helt enkelt har heller ikke det vært. Hun mener at det ikke er mulig å overleve som kun skuespiller i denne byen, og har derfor opparbeidet seg erfaring som blant annet lydtekniker, castingansvarlig og instruksjonsassistent.

– I tillegg har jeg vært veldig klar på at jeg har lyst til å få til å jobbe og være her i Stavanger.

– Jeg har en sterk «politisk» driv for at det må gå an å jobbe og virke med det vi holder på med, her og. Det er synd at det skal være forbeholdt Oslo, og at man er nødt til å dra dit. Det er alltid litt gjevere, og alle krefter vil dra ting dit, og da blir jeg sterkt svømmende i andre retning. Nesten på trass, sier hun og plasserer den ene fotsålen oppå stolen og tar et godt tak med begge armene rundt kneet.

LES OGSÅ: Sjørøverengelen

Silje Salomonsen bor i Stavanger med ektemannen, to døtre og en bonusdatter.

Ingen konfirmasjonsfilm

– Vi står oppe i vår tids verste pandemi, og kulturbransjen er en veldig utsatt bransje. Hvordan har de siste seks månedene påvirket dere?

– I denne tiden føler jeg at Stavanger-genet har kommet litt til sin rett. Vi er utrolig vant med å ha kjepper i hjulene, og å være nødt til å hive oss rundt. Så, mens den gjerne mer sentraliserte bransjen stengte ned alt, så bare endret vi litt kurs.

Og de hev seg virkelig rundt. Silje Salomonsen og familien har de siste to årene arbeidet med barnefilmen «Tottori». Da pandemien herjet som verst fikk de filmen fiks ferdig og lanserte den tre måneder før den egentlige planen.

– Det gjorde vi for å få hjulene til å gå rundt – og det har gått kjempebra, sier skuespillerinnen.

«Tottori» hadde premiere på norske kinoer 7. august, og én måned senere er den sett av over 40.000.

– Jeg hadde trodd at vi måtte dra rundt på skoler og pushe for å få 10.000 seere, hvilket var mitt hemmelige mål som jeg ikke turte å si høyt.

Selv om det nå er både kjekt og stas at så mange har sett barnefilmen, var ikke veien mot en ferdigstilt film en dans på roser. Silje Salomonsen hadde for første gang regi på en spillefilm, og delte dette ansvaret med ektemann Arild. Deres to døtre Vega og Billie spilte hovedrollene, og var på den tiden kun åtte og fire år gamle. «Tottori» handler om et søskenparet som er på fjelltur med faren sin. Han ramler ned i en fjellsprekk og skader seg, og Vega og Billie må forsøke å finne veien tilbake for å hente hjelp. På veien møter de både små og store utfordringer.

Helt knirkefritt gikk det heller ikke for familien da de skulle lage filmen, og Salomonsen og ektemannen er enige om at dette er noe av det tøffeste de noen gang har gjort.

– Ettersom det var så godt vær sommeren 2018, ville vi sette i gang filmingen så raskt som mulig. Produsent Gary Cranner fikk ikke muligheten til å skaffe penger på så kort varsel til finanseiering, så vi var kun to voksne, to barn og en Toyota Corolla på tur, sier hun.

De brukte en ukes tid på å teste ut om de funket sammen, eller om de «kjørte familien i dass».

– Det gikk ikke bra. Det gikk skikkelig dårlig faktisk, sier regissør og mamma Salomonsen.

– Ettersom vi likevel hadde fanget noen små situasjoner som var veldig fine, bestemte vi oss for å prøve litt til. Så kunne det hende at det ble en konfirmasjonsfilm av det, sier hun og drar ermene på den grå strikkegenseren over albuene.

Det ble ingen konfirmasjonsfilm etter alt det harde arbeidet den sommeren. Det ble heller en fin barnefilm, som de siste ukene er blitt skrytt opp i skyene av både lokalpolitikere, psykologer og en rekke store medier. Filmen har mottatt strålende kritikker overalt. Dagbladet skriver «endelig en bra norsk barnefilm», og det var det Stavanger-ekteparet gikk for.

– Vi hadde lyst til å lage noe som de voksne liker like godt som barna. Tidvis i prosessen har vi faktisk vært bekymret for om vi har laget noe som er kun for de voksne, men vi har virkelig truffet. Vi får så mange meldinger fra de som har sett filmen – i alle aldre.

At det er kvalitet, og at de voksne ler, gråter eller snakker om filmen etterpå, og at filmen varer litt lenger enn selve kinotiden, har vært målet deres.

– Jeg synes det har vært litt for lite av det i norsk film. Jeg husker at da jeg vokste opp så vi filmer som tok opp alvorlige ting som man kunne snakke om, eller relatere seg til. Man så dem med foreldrene sine og de kunne sette i gang samtaler. Disse filmene synes jeg det har blitt færre av for de yngste, sier 42-åringen.

LES OGSÅ: Røde Kors har fått sin første MC-klubb

Salomonsen er kjent fra blant annet filmene «Mongoland», «Now It's Dark», «Benny» og «Eventyrland».

– Man kan sparke ned noen dører

Selv er ekteparet Salomonsen og Østin Ommundsen kjempefornøyde med resultatet, til tross for at de aller helst skulle hatt litt mer penger da de var i opptak.

– Jeg hadde håpet at all skrytet kunne blitt omgjort til vilje. Vi beviser gang på gang at det er kvalitet og gjennomføringsevne i de prosjektene vi holder på med. Vi gjennomfører også alle de prosjektene vi får støtte til. Vi har den driven til å bevise at man kan sparke ned noen dører, pløye ny mark og faktisk få det til. Det til tross for at man ikke har penger og bor ute forbi institusjonene, sier hun og forteller at Kulturrådet er en slik institusjon som heier veldig på at den type filmproduksjon skjer utenfor Oslo.

– Derfor føles det så rart å plutselig bli heiet på mer i Oslo enn her, og jeg opplever at det er mer stas hvis noen gjør det godt i Oslo, enn her. Det tror jeg er en jærsk mentalitet som ligger dypt, innvortes i bondesjelen. Man skal ikke tro at man er noe.

– Så janteloven står høyt?

– Ja, og det er slik at dersom man gjør det stort i utlandet, da er det stas. Jeg synes det er mer stas å få til noe her, jeg.

Salomonsen tar en ny slurk av teen før hun retter på det store krøllete håret som har falt ned i ansiktet, samtidig som hun reiser seg fra kjøkkenstolen og går mot stuebordet.

– Jeg må bare skru av lyden på mobilen.

Den har varslet om flere nye meldinger i en liten stund allerede, men hun lar den bare bli liggende på bordet.

– Så det er ikke bare glitter og glamour dette skuespilleryrket?

– Nei, ikke i det hele tatt. Derfor og når det blir suksess og går bra, så er det vanskelig å sette seg tilbake og nyte det, for hva skal vi nå gjøre? Nå må vi jo begynne på nytt, og opp den jævla stigen igjen for å få avslag.

Salomonsen og mannen fikk omsider støtte av Norsk filminstitutt til filmen «Tottori», men de har vært nødt til å innrette livene sine slik at de kan leve av det de ønsker aller mest – nemlig å lage film.

– Vi bor i et arvet hus og kjører en drittbil, og vi legger lista sånn at vi klarer det. Slike ting gjør at vi kan holde på, på det jordet vi har bestemt oss for å holde på.

Salomonsen og Østin Ommundsen har begge vært en del av Stavanger-bølgen i norsk film, og Salomonsen mener det ikke er til å stikke under en stol at det skjedde noe med filmindustrien på tidlig 2000-tall.

– Det revolusjonerte og gikk fra at norsk film var helt håpløs, teatral og overspilt, til at det kom noe friskt og nytt, sier hun.

Begge var med i den romantiske komedien «Mongoland». Østin Ommundsen på regi, og Salomonsen i rollen som «Silje». Filmen hadde premiere 26. januar 2001, og planen var i utgangspunktet å lage en oppfølger, «Mongoland 2», som et 20-årsjubileum.

– Drømmen er å ha den klar til 2021, men det går ikke. Finansieringen har gått litt i stå på grunn av koronapandemien. Jeg er verken produsent eller regissør på denne filmen, men jeg håper at vi kan spille den inn i løpet av 2021, sier hun.

LES OGSÅ: – Under nedstengningen tror jeg mange kvinner følte at vi hoppet 30 år tilbake i tid

Åpen for alt

Skuespillerinnen mener at kommunens vilje til å bevilge økonomiske midler til norsk film, kom i kjølvannet av «Mongoland».

– Siden den gang har det skjedd en hel del. Det har blitt etablert et dokumentarfilmmiljø og det produseres kortfilmer her, men det er fortsatt kun oss i Chezville som lager spillefilm i Stavanger, og likevel gis det ikke lokal støtte til produksjon av langfilmsier hun. Firmaet eies av hennes ektemann og deres to kollegaer Gary Cranner, som er produsent, og Reidar Ewing, som er klipper.

– Jeg er altså den aller første kvinnen som lager spillefilm i Stavanger, sier hun og viser til at hun jobbet som regissør og manusforfatter på «Tottori».

– Jeg synes det er sykt at det har tatt så lang tid, legger hun til.

Det er ingen andre kvinnelige regissører som har lagd spillefilm i eller fra Stavanger, eller som er fra byen. Det betyr at Silje Salomonsen er historisk.

– Likevel får jeg ikke korona-stipend av kommunen, sier hun med et lurt smil om munnen.

– Jeg har en sterk «politisk» driv for at det må gå an å jobbe og virke med det vi holder på med, her og, sier Silje Salomonsen.

Hvorvidt den ferske regissøren ønsker å fortsette på den siden av kamerat er hun usikker på.

– Jeg har lyst til å jobbe med gode prosjekter, og så kan det var det samme hva jeg gjør.

Hun har ingen drøm om å regissere på fulltid, men forteller at hun trives veldig godt i de flytende overgangene. 
– Jeg liker å være med og lage scener, og få klippe og bestemme litt. Jeg trenger absolutt ikke bestemme alt, og jeg trives nok aller best rett under en regissør, sier hun.

– Jeg er åpen for alt, og det er tonen i prosjektene som må treffe, slik at jeg kan klare å holde flammen gående over såpass lang tid.

For å få hjulene til å gå rundt er hun og ektemannen nødt til å filme oppdragsfilmer, og hun skulle heller ønske at de kunne bruke tiden sin på spillefilmer og prosjekter som ikke skal selge på samme måte.

Koronapandemien har ført, i motsetning for veldig mange andre, til en god del jobb for ekteparet.

– Plutselig skulle alle filme og streame, og trengte derfor kamera. Arild har vært på teateret og laget film, men det er klart at man merker at de store tingene kollapser og det stopper litt opp.

Da er hun glad for at kreativiteten fortsatt jobber, og i tillegg er gratis.

– Så, det går fortsatt an for oss å skrive og utvikle ting i denne perioden, selv om det ikke nødvendigvis er så innbringende akkurat nå. Alle er i samme situasjon, men da er det muligens en fordel at en er vant med å jobbe litt motstrøms, hive seg rundt og tenke nytt, sier Salomonsen.

– Kunne det vært aktuelt å lage en ny barnefilm da?

– Der og da ga det absolutt ikke mersmak. Det er det tyngste og vanskeligste vi noen gang har gjort, det er vi skjønt enige om. Likevel merker jeg nå at jeg ikke er fremmed for det lenger. Det er litt som når man har fått en baby. Man glemmer ut våkenetter og skitne bleier, og husker kun det koselige. Dessuten har de blitt eldre. Tross dette tror jeg ikke at det vi skal hoppe på en ny barnefilm med det første.

Fakta: 

  • Født 12. juli 1978 i Stavanger.
  • Oppvokst i Randaberg, men har de siste årene bodd i Stavanger.
  • Er først og fremst skuespiller, men har også jobbet som blant annet musiker, programleder, lydtekniker og regissør.
  • Hadde regi for første gang på barnefilmen «Tottori», som hun lagde sammen med ektemannen sin Arild Østin Ommundsen og døtrene deres Vega og Billie.
  • Salomonsen har vært en del av Thomas Dybdahls band i mange år, hvor hun vanligvis er med på vokal.
  • Har spilt i blant annet «Now It's Dark», «Eventyrland» og «Mongoland».

Fem favoritter: 

  • Musikk: Jeg liker mye forskjellig, men har en livslang forkjærlighet for Bob Dylan og Mozart.
  • Film: Det kan jeg ikke svare på. Det er for mange favoritter. Men, ja. Film! Alltid film. Ikke TV-serier.
  • Bok: «Max, Mischa & Tetoffensiven» av Johan Harstad. Judith Weston sånn filmfaglig.
  • Mat: Arilds pizza med ost og skinke.
  • Sted: Stavanger.

Mer fra Dagsavisen